Kategoriarkiv: Historier

STADNAVN PÅ BLEIK

«Eg har samla ein del lokalnavn frå og omkring Bleik. Gamalt var dei flinke til å sette namn på mange måtar, torving, slått, beiteland osv. Da var det greit å ha namn på detaljar.

Slike namn har lett for å bli gløymt etter kvart. Så det kan vera greitt å ha det nedskrive. Eg har ingen språkleg bakgrunn. For å forstå gamle namn bør ein ha kjennskap til gamalnorsk, og alle dei kasus det hadde og bøyninga, endingane.

Dei eg har snakka med er stort sett gamle folk med ein uforfalska dialekt. Og eg har skrive det ned slik eg har høyrt dei snakke. Rg har samla litt frå mange. Mest har eg fått av Charly Mortensen og Olaf Hansen. Stor takk til dei. Det finnst sikkert mange namn til. Så kom fram med dei. Mange namn er ganske logiske og lett å forstå, medan andre verkar uforståelege. Har du tydningar eller anekdoter om namn og stadar, så kom med dei.

Konnerud, Drammen 05 mai 2003
Sigmund Furusdal
«

Tinderekka mellom Bleik og Oksebåsen heiter Klævtindan. Der vegen går utanom heiter det Klæva. Dei enkelte tindane heiter frå ytst: Klævtind, fyrste og andre Gongskartind. Mellom dei to siste er Gongskaret der telefonstolpane står.

Dette var gangvegen mellom Bleik og Andenes før køyrevegen rundt Klæva kom. Ein stor stein oppi lia her på nordsida blei kalla Brennevinskrukka. Andre kalla den store steinen i Stigninga det same. Når dei gjekk frå Bleik til Andenes og attende var det kanskje enkelte som tok seg ein støyt av flaska både her og der.

Vidare opp Klævtindane er eit sermerkt skar som heiter Saksa. Andre kalla den Trekta. Så har vi Vargskartind før det inste skaret mot Røyken: Vargskaret.

Dette er bare et lite utdrag for å pirre nyskjerrigheten. Les hele denne interessante teksten på denne siden «STADSNAVN PÅ BLEIK«.

ANDØYA – av Renathe Lauritzen Berg

ANDØYA

Det ble sagt om Andøya at den engang hadde vært alveland og at den tilhørte hittfolket. Den var bare synlig fra tid til annen og var derfor heller ikke merket på noe kart over området. Helt til den en dag ble stålsatt mens den var over havflaten og ble liggende som boplass for menneskene. Men visst var det spor etter de blåkledde der, etter det fruktbare landet de en gang hadde eid og som de nok hadde sårt for å miste.

Over Kvalnesmyrene lå det ofte en rå og tett tåke og i den danset hittfolket med glidende og sørgmodige bevegelser. De sukket høylydt over det tapte landet sitt, slik at det hørtes helt frem til folk.

Den store øya med de kritthvite strendene som smøg seg inn under bratte fjell var noe av det vakreste alveland en kunne tenkes. På store deler av øya lå langstrakt og fuktig myrland, men innenfor strendene bugnet vide kornåkre og utenfor kokte havet av fisk.

Det måtte ha falt de blåkledde tungt for hjertet å miste denne store øya til menneskene. Det skulle vise seg tyngre for de som bosatte seg der å dyrke mark og holde gårdsdrift enn det hadde vært for hittfolket. Heller ikke fiskelykken sto menneskene bi på samme måte som i alvelandet.

Her måtte det slites for føden, med enkelte år der fisket slo helt feil. Båtene måtte dras på land i ulendte tilkomstleier og i sleipe rullesteinsfjærer. Utenfor øya kunne havstrømmene være sterke og mang en gang drive båtene bort fra land under innseilingen.

Og det hendte seg nok at en sliten kar, på tur opp fra fjæra på den mørkeste vintertiden, så noe som han ikke helt fikk til å stemme i sidesynet. Eller at ei kone med en stor barneflokk som krevde henne døgnet på tamp, hørte lyder som ikke kunne være menneskelige når hun var på tur ut i fjøset i blodotta. Men det ble aldri undersøkt eller snakket noe særlig om. Folk hadde nok med selvberging og med å komme seg gjennom den tunge mørketida.

Lite visste de om at alvelandet Andøya drev i en evig sommersol da det ble eid av hittfolket og at vinter og mørketid ikke eksisterte. De blåkledde spøkte og lo mens de arbeidet i grønne enger og de gikk til bugnende bord i midnattsola, med alt de kunne ønske seg av mat og drikke. Utenfor øya lå den røde sola og speilte seg i havet og lyden av matfugl som fanget fisk gav dem visshet om at de aldri trengte å bekymre seg for morgendagen.

2015, Renathe Lauritzen Berg

Erling Søreng fikk Deltakermedaljen for skøytefolk (april/juni 1940)

Erling Søreng fra Bø i Andøy fikk nylig utdelt deltagermedaljen for skøytefolk for sin krigsinnsats fra april til juni 1940. Søreng var mannskap ombord i M/K Bøtind, som var en av de ni båtene fra Andøy som opererte under britisk kommando fra Harstad. For det meste fraktet båten luftvernammunisjon til Kjøtta, Lilnad, Bogen og Narvik. Båten ble beskutt en gang i Andfjorden, men heldigvis ble ingen skadet. Medaljen ble overrakt av sjefen for Hålogalnd Sjørofsvarsdistrikt, Pål Sætre. Flere offiserer var tilstede på tilstelningen på Andøy Bo- og behandlingssenter på Åse.
Erling Søreng fra Bø i Andøy fikk nylig utdelt deltagermedaljen for skøytefolk for sin krigsinnsats fra april til juni 1940. Erling var født i 1908, og var 88 år da markeringa fant sted på ABBS i 1996. Utdelingen knyttes opp mot Fortellerarrangementet på Bleik i løpet av februar, hvor temaet er aktiviteten tilknyttet kampene om Narvik rett etter krigsutbruddet i 1940 der mange lokale båter deltok i transport av personell og utstyr.