Anna og Ulrik Hansen som flyttet fra Stø og bosatte seg i Myran

Et 30-årsminnne. (Mottat fra Frithjof Hansen, skrevet av hans bestefar)

Jeg leste nylig i Lofotposten et innlegg om den triste Titranulykken fra 14. oktober 1899.

Straks stanset jeg for det oppleste.  Jo, minnene strømmet innover meg, det ene sterkere enn det andre.  Jeg var jo selv med og kjempet mot elementene den redselsfulle natt. Derfor fylles jeg med vemod når jeg tenker tilbake på alle de kjekke, tapre fiskerne som blei der ute på Titranhavet den natten og aldri fikk se sine kjære igjen mer. Havets mektige fangarmer har tatt mangen tapper fiskers liv ned gjennom tiden men så glupsk som det var natten mellom 13. og 14. oktober 1899, har det vel aldri vært hverken før eller siden i ny norsk historie.

Med takk får jeg lov å se tilbake på disse 30 år. Mitt liv ble spart både den gangen og andre ganger jeg har vært ute i lignende situasjoner. I overnevnte innlegg i Lofotposten står det at det var fiskere fra distriktene helt fra Salten til Ålesund, dette er nok ikke helt korrekt. Det var nok fiskere lengre nordfra som var med i dødsseilasen på Titranhavet den natt, således en hel del vesterålinger. Jeg er selv vesteråling og det mannskap jeg hadde med den gang var alle vesterålinger. Derfor vil jeg be om litt spalterom for disse linjene.

Jeg drev den gang storsildfiske for Titran med min nye og selvlensende dekka 50-fots store skøyte ”DELPEN”.  Skøyten var bygget året før av byggmester Bernhard Drage Saltdalen.  Alle vil
derfor skjønne at skute, seil og tauverk var i tipptopp stand og det kom vel med den natten. Der var krefter som brautes og jammen skulle det sterkt til for å holde.  Jeg vet ikke hvordan det hadde gått med oss den natten dersom det ikke hadde vært slik.

Hele natten og dagen forut lå vi ute og været var smilende hele tiden, bare litt dønning men sterk strøm fra sør. Vi drev derfor langt nordover, utenom det beste fiskefeltet. Men til all lykke kom m/s ”SKOLPEN” av Sigerfjord og tok oss på slep og dro oss sydvestover til fiskefeltet igjen. Det var alt kommet en mengde båter ut og satt garn og dere kan skjønne vi var ikke sen om å få garnlenka på sjøen vi heller. Det var alt blitt mørkt og ternene blei tent. Dønningene tiltok mer og mer men ingen ante hva som var i vente. I mørket kunne en jo ikke se truende skyer
på himmelen. Plutselig skar det som et hvin gjennom luften. Nordvesten kom som sluppet ut av en sekk og kastet seg over hele fiskeflåten og ylende kvein det i takler og tang og på et lite øyeblikk var havet pisket opp til et rasende, fresende skumskavel som mest ville ta både syn og hørsel fra oss.  Alle lys sluknet og det var med ett mørkt som i en grav. Vi så bare de fresende skumskavlene som veltet seg fresende over oss og ville liksom sluke oss. I 12-tiden om natten fikk vi en kraftsjø over oss som fylte fordekket. I det samme brektes kabelen og hele kabellenken gikk til bunns, bare en stubbe av kabelen og fire forrevne garnlenker fikk vi berget. Den eneste kjenning vi hadde i dette øyeblikk var d/s ”SKUSKAR” som drev ved siden av oss. Men ikke lenge etter var han borte for oss og der kjemper vi alene.  Her var det ikke tid til refleksjoner. Vi visste at et stykke innenfor lå Kya-fallene og kom vi nedenfor der var det den visse død. Før vi fikk seilene opp og lagt skuta utover, hørte vi brott og brak av de fresende skumskavlene som i en veldig rulling knuste seg
mot Kya-fallene i le. Med sviktet storseil og tarvet fokk bautet vi utover havet i tre timer.  Der ute lå vi han av, til det lysnet av dag. Det er vanskelig for meg å beskrive den natten der ute.
Bare de som har opplevd slike stunder vet hva det vil si å kjempe for livet på et opprørt hav en slik natt. De av oss om bord i ”DELPEN” som ellers var stor i egen innbilning og brukte krefter i tide og utide var småe og fåmælte i den redselsfulle natt. Vi visste at en eneste forkjært brottsjø var nok til å begrave oss i en eneste brottsjø.

Da det lysnet av dag tok vi til å lense unna for å lete etter land. Det gikk rasende fort i den rasende orkanlige storm. Den vesle skøyten vår pløyet bølgene som et rasende uhyre. Første holmen vi fikk kjenning av var Vestholmen ved Smøla. Men vi ville nå trygg havn før vi ankra.  Derfor fortsatte vi i samme fart inn Grinleia til Kristiansund. Ennå var stormen så svær at vi måtte bruke sviktet storseil og tarvet fokk for å krysse inn byvågen.

Det led da langt på dag før vi kom oss til køis, enhver vil skjønne vi var dødstrette og forkomne etter den bitre kamp mot elementenes glupske raseri. Likevel var vi takknemlige for vi slapp fra det med livet i god behold. Til stor glede for oss fikk vi også se m/s  Skolpen”  av Sigerfjord, sognebrødrene våre komme inn i havn, også de var reddet.

Men d/s ”SKUSKAR” som drev ved siden av oss var gått ned med mann og mus. Oppe i byen var alle i uro etter hver som alle meldingene løp inn fra alle kanter gikk det opp for folk hva som var hendt. Vrakrester ble funnet av båter og børnskap(?). Men verst av alt – en og annen fisker i fullt sjøhyre, forslått og sundrevet og livløse, et uhyggelig og tragisk syn, den ubarmhjertige havguden hadde tatt 152 liv og fylt mangt et hjem med sorg, gråt og savn.

Skjoldehamn, den 29.oktober 1939
Ulrik Hansen.