ANDØYA – av Renathe Lauritzen Berg

ANDØYA

Det ble sagt om Andøya at den engang hadde vært alveland og at den tilhørte hittfolket. Den var bare synlig fra tid til annen og var derfor heller ikke merket på noe kart over området. Helt til den en dag ble stålsatt mens den var over havflaten og ble liggende som boplass for menneskene. Men visst var det spor etter de blåkledde der, etter det fruktbare landet de en gang hadde eid og som de nok hadde sårt for å miste.

Over Kvalnesmyrene lå det ofte en rå og tett tåke og i den danset hittfolket med glidende og sørgmodige bevegelser. De sukket høylydt over det tapte landet sitt, slik at det hørtes helt frem til folk.

Den store øya med de kritthvite strendene som smøg seg inn under bratte fjell var noe av det vakreste alveland en kunne tenkes. På store deler av øya lå langstrakt og fuktig myrland, men innenfor strendene bugnet vide kornåkre og utenfor kokte havet av fisk.

Det måtte ha falt de blåkledde tungt for hjertet å miste denne store øya til menneskene. Det skulle vise seg tyngre for de som bosatte seg der å dyrke mark og holde gårdsdrift enn det hadde vært for hittfolket. Heller ikke fiskelykken sto menneskene bi på samme måte som i alvelandet.

Her måtte det slites for føden, med enkelte år der fisket slo helt feil. Båtene måtte dras på land i ulendte tilkomstleier og i sleipe rullesteinsfjærer. Utenfor øya kunne havstrømmene være sterke og mang en gang drive båtene bort fra land under innseilingen.

Og det hendte seg nok at en sliten kar, på tur opp fra fjæra på den mørkeste vintertiden, så noe som han ikke helt fikk til å stemme i sidesynet. Eller at ei kone med en stor barneflokk som krevde henne døgnet på tamp, hørte lyder som ikke kunne være menneskelige når hun var på tur ut i fjøset i blodotta. Men det ble aldri undersøkt eller snakket noe særlig om. Folk hadde nok med selvberging og med å komme seg gjennom den tunge mørketida.

Lite visste de om at alvelandet Andøya drev i en evig sommersol da det ble eid av hittfolket og at vinter og mørketid ikke eksisterte. De blåkledde spøkte og lo mens de arbeidet i grønne enger og de gikk til bugnende bord i midnattsola, med alt de kunne ønske seg av mat og drikke. Utenfor øya lå den røde sola og speilte seg i havet og lyden av matfugl som fanget fisk gav dem visshet om at de aldri trengte å bekymre seg for morgendagen.

2015, Renathe Lauritzen Berg