av
Georg Lorentsen
Kan du telle årtusen nesset her lå øde?
Nei, bare gjette tia, her kom menn som fant sin føde.
Då hersket havet, – en dag vent og blitt og rolig,
en annen dag i brått, som hørtes rent utrolig
mot nesset uti havet.
Havdyr og fugl i tusentall drev sin utror til Klakken,
Skoltn, Skalln, Silstø og Røra.
Der sloss de med gnelder og leven du rent kun blitt ør a
mens hvalen seg boltra i åta og straum uti Bakken.
På Ertnan lå storkobben rolig ilag,
de lurte på: Orka vi krabbe til middag idag.
På holman og nakken lå måsen og ea,
de ruga på unge de mente få glea a
på nesset uti havet.
Så med ett ble hele billedet forandra, –
det tjukkna til med svarte skyer over Røyken.
I vest og nord tok bø og utbø fall som dundra,
På grunn og flu, på stein og skjær lå brått i brått,
Der le og ly sku være, der var det bare grått i grått.
Fra Ertnan hadde storkobben tatt følken,
Og skarv og måse de var stokken a
i le for havbråttsrøyken
mot nesset uti havet.
En vakker dag kom mannen hit seglande i båt,
med floa over Revet til Nakken la han åt.
Fra topp til tå – i skinn og lær, med verktøy uten stål,
et kobbeslakt, en ekall, det var hans første mål
på nesset uti havet.
Snart spurtes både vidt og bredt på øyen og i vikran.
På nesset uti havet med fangsten lå det rikt an.
De drog utover hit, her satte de sitt bu
med hytta og med skjå, med kona og med ku
på nesset uti havet.
Båten ble det jævaste som redskapet for næring
på havet, som var herre her, tildels med stor foræring.
Men travet det kan også tungt ta taket om sin mann
og gjemme han og fangsten før han når heim i land
på nesset uti havet.
Hvem kjenner tallet havet her har tatt i fang
og dekket over dem med tare og med tang.
Hvem kjenner tall på mødre med en barneflokk,
som skjelvende fikk skjebnen sin når havet stod i rokk
mot nesset uti havet.
De menn som ble igjen, de preget ble av havet,
de fikk en tross som ikke mildnedes i kavet.
Du ser dem her idag, hva de har lært i yrke,
– å holde sammen – det gjør menn med styrke
på nesset uti havet.