På gjengrodde stier…

En fin vårkveld sitter jeg på fjellet ovenfor Møsje og ser utover nordøstenden av øya. Jeg har tatt turen fra Stave – opp ved Staurselva i Bleiksdalen via Trolltinden og har tenkt meg ned ved Ramnan.

Her jeg sitter ”på taket av landets 10. største øy” har jeg flott utsikt til landets nest største øy – Senja. Idet jeg senker blikket, går tankene plutselig nesten 60 år tilbake. Det skulle være fotballkamp på ”Stave naturgressbane” ca 6-700 meter sør for Stave Camping – en helt slett og ”hard” gressmatte etter utallige nedbeitinger av hester og kyr gjennom hundrevis av år. Fotballmål var satt opp og banen behørig oppmerket. I finværet var der også en god del tilskuere. Motstander var Haugnes.

Året var 1946 og jeg var litt over 4 år. Det er noen ting jeg husker spesielt fra kampen: fart – de fleste på Stave’s lag hadde drakt – hvit bukse med rød stolpe og hvit overdel med røde striper, rød krave og røde mansjetter – også Haugneslaget hadde drakter, det foresvever meg noe gult, men er ikke sikker – dommeren var Alfons (Affen) Hansen fra Andenes.

I ettertid er jeg blitt fortalt at resultatet ble uavgjort (3-3). Videre at fottøyet visstnok var noe variert, men at spesielt sidebackene og midtforsvaret hadde storsko med påspikret tversgående trespiler. Så heves blikket noe og da ser jeg for mitt indre øye dette:

Haugnes i tidligere tider:

237-13

Men i dagens virkelighet – usynlig og utilgjengelig for folk flest, ligger – eller rettere sagt lå her til venstre nede ved sjøen – bygda Haugnes – som ble lagt ned av NATO; visstnok den eneste bygda som den kalde krigen har klart å fjerne fra kartet.

På Haugnes har det bodd folk i mange hundre år. Men i løpet av 20 år – fra 1953 til 1973 – klarte de militære makter å fjerne bostedet for over 300 mennesker. Og det uten at verken Storting eller kommunestyre fikk anledning til å mene noe om det i det hele tatt skulle etableres en militær flyplass her.

NATO ønsket seg en utskutt forsvarsposisjon mot Sovjetunionen, og Andenes lå laglig til. Det begynte så forsiktig, med ei beskjeden flystripe. Så balla det på seg, med flere rullebaner, taxibaner, forsvarsanlegg og øvelsesfelt. Hus, gårdsbruk, beitemark, sjøtomter, torvmyrer og veier ble ekspropriert og overdratt til flyvåpenet; folks livsgrunnlag ble radert bort. Unna for unna måtte innbyggerne her flytte, enten frivillig eller mer eller mindre tvunget.

Sjøl de som fikk arbeid på flystasjonen, og som var «programforpliktet» til å være positivt innstilte, fant det umulig å leve der under støyen fra tordnende jetfly og skyteøvelser som nærmeste nabo. Det ble fortalt at ungene på skolen kunne se at læreren snakket, men de hørte ingenting. For øvrig var dette en splitter ny skole som ble tatt i bruk etter at flyplassen ble påbegynt. For det var ingen først på 50-tallet som da ante hva denne flyplassetableringa skulle ende opp i.

Råderett og aktivitetsmulighet ble stadig innskrenket. Noen ga opp og flyttet frivillig, fordi de fant forholdene så forverret at de ikke kunne leve med det. Og da spilte nok den endra veiforbindelsen mellom Haugnes og Andenes en vesentlig rolle. Mens det før bare var et par steinkast til Andenes, ble den nye omveien over Kjølhågen på nesten halvanna mil. I all slags vær. Og ikke alle hadde bil på 50-tallet.

Andre var ikke fornøyd med erstatningsbeløpene og ble værende – i protest.

For erstatning ble riktig nok gitt for gård og grunn, men først etter mange forhandlingsmøter, prøveskjønn, ordinære skjønn og overskjønn. Men det dro ut og folk måtte forlate i det uvisse. De forlot gjeldfrie heimer til nye med lån over pipa. Siste frist for å flytte ble satt til 1. januar 1971.

Det er regnet ut at det totalt ble investert vel en milliard i flyplassubygginga på Andenes. Den totale erstatninga til gård- og grunneierne på Haugnes ble satt til 4 mill kroner.

Mange av de 80 grunneiere fikk bare noen hundrelapper for sine tomter, men måtte ut med opptil 7.000 ved kjøp av ny tomt andre steder, eksempelvis på Andenes. De to største erstatningsbeløpene var på 150.000 kroner. Ungdomshuset ble erstattet med 10.000 kroner, torvrettighetene med 25 øre kubikkmeteren. Flytteutgiftene ble dekket med 600 kroner. Men for skolehuset med gymsal fikk kommunen 100.000 kroner; den skulle Forsvaret bruke til innkvartering under en NATO-øvelse i 1972. Noen år seinere ble også skolehuset- som det siste av bygningene på Haugnes – fjernet.

De fleste gamle haugnesværingene ble på øya, men noen forlot i vrede og bosatte seg andre steder i landet – langt fra flyplasser. Noen reiv og tok deler av husene med seg, men de aller fleste bygningene ble bare forlatt. Ennå i 1974 dreiv forsvaret og brant bygningene på Haugnes. Men da var også alle spor etter mange hundre års bosetting totalt borte!

Det finnes mange fraflytta fiskevær og bygder i landet, ikke minst her i Vesterålen. Men over alt ellers sto det gjerne igjen noen hus som seinere ble tatt i bruk som feriehus, ikke minst av påfølgende generasjon. På Haugnes finnes ingenting tilbake; ikke en gang muligheten til å besøke slektas gamle tomter, eller å gå på gjengrodde stier …

For mange ble utraderinga av Haugnes en tragedie. Men ikke alle forsto helt rekkevidda av inngrepene i første omgang. Som for eksempel den gamle kona som fikk besøk av et par vegingeniører som skulle stikke ut den nye veien – som nok også kom til å berøre et og annet hus.

Bolighuset hennes ville gå fri, men den nye traseen ville dessverre komme til å gå rett gjennom torvsjåen hennes, kunne de fortelle henne.

– Jo, det var nå greit, mente hun. – Men dokker må sei til han dærre Traseen, at han må vær så snill å lokk døra orntli ætter sæg når han e færdi. Så ikkje katten kjæm sæ inn i sjåen.

Flyplassen ble, som tidligere nevnt, opprinnelig bygd som militær flyplass på 1950-tallet og den offisielle åpning fant sted i 1957. Den ble en viktig brikke i vårt NATO-orienterte forsvar mot øst. I 1964 ble den også åpnet for sivil luftfart da SAS involverte Andenes i sitt stamrutenett. Men trafikkgrunnlaget ble for dårlig, så i 1976 ble Andenes degradert til en kortbaneflyplass, som Widerøe betjente i mange år med sine noe mindre fly. I dag er det Coast Air som betjener den sivile flytrafikken. Seinere ble Andenes base for Orionflyene, som overvåker våre havområder.

Sjøl om neppe alle som ble jaget fra Haugnes ville skrive under på det, fikk flyplassen stor betydning for kommunen – og særlig Andenes. På et tidspunkt var dette kommunens største arbeidsgiver, med over hundre sivilansatte på lønningslista. Takket være flyplassen fikk stedet ei skikkelig havn, skikkelig vannforsyning og oppgradert elektrisitet.

Den ga også betydelig vekst i folketallet, da det fulgte med en stor koloni militært personell. Men det meste av de militære anleggene er i de seinere åra lagt ned – som over alt ellers i landet. Det har medført sterkt fall i folketallet i kommunen. På det meste hadde Andøy kommune mer enn 8.100 innbyggere ; i dag er tallet nede i 5.400, kanskje enda færre. Halvparten bor på Andenes.

Den generasjon som nå vokser opp har omtrent ikke noe forhold til Haugnes – ja, mange vet faktisk ikke at denne bygda har eksistert. Vi derimot, som er så gamle at vi husker ei levende bygd – ei av de største bygdene i kommunen – heimbygda til over 300 personer – må ha lov i ettertid å stille spørsmålet: Den fullstendige utraderingen av bygda Haugnes – var det verd prisen?

La dette være mitt lille bidrag og takk til et kjempeflott initiativ om et eget nettsted hvor en kan innhente kunnskap om ens røtter og samtidig få kunnskap om et levende bygdesamfunn som ble ofret på storpolitikkens alter i den kalde krigens dager.

Stave i mai 2006

Karl Rasmus Dahle

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!