Særlige hendinger i krigsårene 1940/45 i Bjørnskinn av Isak Andreassen

Særlige hendinger i krigsårene 1940/45 i Bjørnskinn

av Isak Andreassen (innsendt av Aase Dybwik)

Denne beretningen handler om Evald Knudsens (1919- 1948) eventyrlige flukt fra tyskerne sensommeren og høsten 1942. Isak Andreassen (1875-1965) er, som Evald Knudsen, fra Bø, eller Bøgard som stedet het en periode. Stiftet til manuskriptet er vedtak i sak 24/48 i Bjørnskinn formannskap, vedtatt i møte 29.09.48: ”Formannskapet vedtar enst. å sende Evald Knudsen, Bøgard, som nå ligger i uhelbredelig tuberkulose, kommunens hilsen og takk for sin innsats under krigen.” Et notat i margen opplyser at skriv er sendt ham 30/9. Evald Knudsen døde på tuberkulosehjemmet i Sigerfjord 6. oktober samme år.

 

I 1941 reiste Evald Knudsen fra Bøgard til Lofoten for å søke arbeid. Under oppholdet der kom det bekjente engelske raid til Lofoten i hensikt å ta med seg nazi-innstilte folk og også ta med seg folk som meldte seg frivillig til det norske militære i England.

Som så mange andre bestemte Evald seg til å reise med til England. Der bestemte han seg for flyvåpenet. Han reiste til Canada for å utdanne seg til dette. Ferdig der reiste han våren 1942 tilbake til England. Han begynte da på et radiokurs for oppøving til blant annet å betjene avsender- og mottakerapparater med tanke på å gå inn i spionasjetjeneste for de allierte. Evald og hans kamerat, Petter Ravik fra Salten, blei da i lag å foreta forskjellige tokter etter ordre. Godt utstyrt med det de for anledningen trengte, foretok de to flyturer over Norge. De var oppover Finnmark og sørover Helgeland, men under de vanskelige forhold med fiendtlige fly og fiendtlige vaktposter og stillinger ble det vendereis uten landing i Norge.

Tredje gang dro de fra Skottland til Norge med bestemmelsessted Skogsøy i Øksnes. (Det korrekte er vel at bestemmelsesstedet var Sommarøy i Troms. Ved en feiltakelse havnet de på Sommarøy i Øksnes. Red. anm.) Været under norskekysten var disig og lite siktbart. Flyet landet da uten å være sikker på hvor de var. Evald Knudsen og Petter Ravik blei satt i land med flyets gummibåt nær ved en bebodd plass den 23. August 1942. De var særs godt utrustet, bl. a, med sendere, mottakere, kr 17000, derav kr 6000 i svensk mynt, dessuten proviant, deriblant en del monopolvarer. Evald hadde da i tekneboken kr 200 og en revolver, de øvrige saker sto i kofferter på stranda mens de gikk opp til husene for å få greie på hvor de var. Flyet var fløyet tilbake.

I mellomtida hadde de tyske vaktposter på Sommarøy i Øksnes blitt oppmerksomme på flyet og marsjerte til landingsplassen for å undersøke. De var kommet til stedet som var Vornes i Øksnes og stod bak ei høyhesje da de to fra flyet skulle gå inn i et av husene. Med ett begynte tyskerne å skyte så kulene suste om dem. ”Tyskera”, sa de seg imellom og la på sprang. De sprang langs stranda, sprang i sikk-sakk og kastet seg til ymse sider. Petter sprang mer imot fjellet. Tyskerne skaut i raseri, så kulene suste til stadighet om flyktningene.

Petter Ravik la kursen imot en stor stein oppe i skogen, men her måtte han over et piggtrådgjerde, og han ble en del sinket av det. Da ble han truffet av de tyske kuler og såret så han ikke orket å springe fort. Så blei han rammet av flere kuler og sank om. Tyskerne gikk til den falne og skaut ca 12 skuddd gjennom hans hode etter at han var død. Deretter bar de den døde ned til veien og gikk så ned til stranda for å ta reisekoffertene i besittelse. Innholdet blei snart undersøkt, og tyskerne syntes visst at de, etter deres mening, hadde gjort et godt kupp. De hadde drept en norsk soldat og hadde erobret mange penger, avsendere og mottakere og ikke å forglemme monopolvarene. Disse var de visst særs glad for. Etter hva øyenvitner kunne berette, ble de snart i en opprømt stemning. De sang og skrålte. Det ljomet lang lei. En av tyskerne som under jakten på den døde la seg ned og tok stilling med geværet, var den første som rammet Petter Ravik. Denne tysker blei vist særs oppmerksomhet. Han danset de omkring og bar han på gullstol mens de skrålte rent uhyggelig. Petter Ravik blei ført til Klo kirkegård i Langnes og begravet der. Tyskerne forbød noen norske å synge ved graven, men de norske som ordnet med begravelsen sang et par salmer og plantet det norske flagg på graven. Etter krigens slutt kom en i forbindelse med Petter Raviks hjem, og hans far kom og hentet liket hjem.

Vi vet korleis Evald Knudsen sprang unna tyskerne, og slik sprang han langt og lenge til han var så utkjørt at han ikke orket mer. Han kom seg i skog og ulendt terreng og overga seg til skjebnen, for han måtte kvile ut. Han venta at tyskerne hvert øyeblikk kom, og han var beredt til å ta imot dem med de midler han hadde til rådighet. Han hadde revolveren ferdig til å kvittere med i alle fall en tysker før han selv blei tatt.

Men tyskerne kom ikke. De var opptatt med å tilkalle hjelp fra andre tyske vaktposter, og om kort tid var en masse tyskere samla og for alle veger og strender for å søke etter den forsvunne.

En kan neppe fullt ut forstå Evald Knudsens stilling og følelser der han satt oppe på et fremmed fjell og ikke visste hvor han var, uten mat, og visste seg forfulgt av desperate tyskere som hvert øyeblikk kunne finne han. Det var tett skodde på fjellet, og Evald forsøkte å gå videre oppetter fjellet helt til han hadde forgått sg, slik at det så reint stygt ut. Han var kommet opp på høgfjellet med bratte stup rundt om. Han forsøkte i den tette skodda å komme i bedre terreng. Han merket nå at han måtte være kommet over på andre siden av fjellet, for det skrånet nedover. Da satte han seg for å kvile og han tenkte over sin triste stilling. Han hadde lite håp om å komme ut av dette med livet i behold. Enten måtte han bli tatt av tyskerne, eller han måtte omkomme i fjellene av sult og overanstrengelse. Mens han satt i disse triste tanker, lettet det litt i skodda etter hvert. Han så nedover fjellet og så flat mark med beboelseshus. Han visste ikke hva slags gård det var eller hvor han var. Skodda lettet fremdeles, og han kunne se en fjord med fjell på andre siden av fjorden. Da med ett gjenkjente han disse fjell. Dat var hans hjemsted, Bøgard på Andøya.

Atter er det vanskelig for andre å forstå Evalds følelser da han i den fortvilte situasjon, uten mat, forfulgt av gale tyskere, uten å vite hvor han var, plutselig får se sitt hjemsted. ”Var jeg bare der”, tenkte han sikkert. Han tok straks beslutning om å forsøke å komme seg hjem, men korleis skulle han greie det?

Han gikk videre, men holdt seg så godt dekket som mulig. Han så tyskerne gå forbi både her og der, og han skjønte at det var han det gjaldt. Fleire ganger streifet de tett forbi han der han satt i dekning. En gang stod han bak et uthus i marken da tyskerne kom forbi. Han tenkte at nå var tiden kommet. Han holdt revolveren klar, men av en eller annen grunn, kanskje en bedre styrelse, gikk de forbi. Tyskerne viste liten lyst til å ville gå i skogen.

Den gården Evald så framfor seg var Klo i Langnes. Han så mange folk gå til et hus, visstnok et forsamlingshus. Det kunne være tyskere og nazister for alt han visste. Da det lei på kvelden og var blitt skjømt, tok han på tur mot gården i håp om at skjebnen var han god. Han utså seg et par hus som var et godt stykke fra den øvrige bebyggelse. Han måtte da over hovedvegen og over en brei straum. Han kom seg ned til straumen uten å bli overrumplet av fienden. Straumen var ca 800 m. brei med ei djupt i midten og grunnere til begge sider. Han begynte å vasse over, og det gikk av og til til midjen til han kom til djupta. Hva skulle han gjøre? Forsøke å svømme over og kanskje bli liggende der. Ja, kanskje like godt, eller komme over levende og så komme ut for noe som var langt verre. Han begynte å svømme over. Det var langt, og straumen var ganske stri. Han blei meir og meir utkjørt, og han var forberedt på at han blei der. Han anstrengte seg til det ytterste til han var så avkreftet at han ikke orket mer og måtte overgi seg til skjebnen. Da kjente han at føttene berørte bunnen. Det var og i siste sekund. Han kavet seg videre til han fikk fast bunn og vadde et langt stykke før han kom over på andre siden av straumen. Han hadde da et ganske kort stykke å gå til han kom til det hus han hadde bestemt seg for. Han gikk bort til fjøset. Det var sent på kvelden den 23. august 1942. Han så ikke folk og gikk inn på låven og bestemte seg for å bli der om natten. Han v ar dødstrøtt, sulten og gjennomvåt med revne klær og skoene fri for hæler og i filler.

Fra de tok på turen til Norge hadde det ikke vært søvn, og den strabas han hadde måttet utstå siden landingen i Norge var umenneskelig. Han tok av seg alle de våte klærne og dekket høy over dem. Så grov han seg selv ned i høyet og fikk en velfortjent søvn.

I denne tida for tyskerne veger og strender og inne i husene og visiterte passkort og alt mulig for å undersøke etter flyktningen, og det var en nervøs stemning blant folket rundt om.

Den låven som Evald var gått inn på tilhørte Simon Johannessen, Klo. Evald var ukjent på Klo og med folket der. Det var et stort spørsmål hva slags innstilling disse folkene hadde som han uunngåelig måtte bli oppdaget av. Ryktet om det fremmede flyet som hadde landsatt to mann i Øksnes og var blitt overfalt av tyskerne hvorav den ene var blitt skutt og den andre var kommet seg unna, men forfulgt av tyskerne, spredte seg som lyn omkring, også på Andøya. Men ingen visste hvem disse to var. Spenningen var stor for å få vite om den som var på frifot ble funnet og om hans skjebne.

Mandag den 24. august skulle Simon Johannessen berge inn en del høy sammen med svigersønnen Anton Iversen. De hadde vært med en vending og kom igjen med den andre. Da står en fremmed mann på låvegulvet med revolver i hånden. Mannen ba straks om at de ikke måtte bli redd. Det kom an på om det var venner eller fiender han var kommet til, det skulle nå avgjøre hans skjebne. Han meddelte at han var en av de to som kom med det flyet, og som var ettersøkt av tyskerne. Det er vanskelig for utenforstående å forstå hvilket alvorlig møte dette var, både for han som så sårt trengte hjelp og for dem som skulle hjelpe. Var han kommet til fiender, var han dødsdømt. Var det venner, var situasjonen like alvorlig for begge parter hvis det blei oppdaget.

Det var gode nordmenn han var kommet til, slik som alle folk på Klo var. Her traff han folk som tok risikoen med å hjelpe han. Det første han bad om var mat. Det fikk han med all mulig forsiktighet tilbrakt på låven. Han skulle oppholde seg der, og i tilfelle tyskerne kom og undersøkte, skulle han grave seg ned i høyet. De kom heldigvis ikke dit. Evald fikk en del klær, og ble etter omstendighetene hjelpt så godt som råd var.

Han holdt seg skjult på låven utover dagen og la da forskjellige planer om korleis han skulle komme over Gavlfjorden til vestsida av Andøya. Av forsiktighetsgrunner ga han ingen opplysninger om hvem han var og at hans hjem var på Bøgard på Andøya.

Laurits Knutsen, som bodde tett ved Simon Johannessen, hadde en gammel toroms spissbåt liggende i fjæren. Evald var blitt oppmerksom på båten og bestemte seg for at den måtte han på en eller annen måte få bruke. Sent på kvelden den 24. august mens Laurits Knutsen blant mange andre var på et møte, tok Evald beslutning om å benytte seg av båten. Han fikk hjelp av Simon Johannessen med båten. Evald rodde da i skumringen om natten bort imellom holmer og skjær. Ingen andre enn Simon Johannessen, hans datter og svoger hadde aning om at den ettersøkte fra flyet hadde oppholdt seg på låven hos dem og skjult seg, og heller ikke disse hadde aning om mannens navn, hvor han var fra og hvor han hadde tenkt seg hen.

Da Evald var kommet frem til åpne Gavlfjorden, så han at det blei lys dag før han kom seg over. Han la inn til en holme hvor der var ei kløft til å skjule båten i og gikk opp på holmen for å være der inntil videre. Han lå i dekning og så at flere båter gikk forbi – også tyskere, men de blei ikke var han. Han var der utover natten og neste dag. Da han syntes tiden passet, tok han på tur for å ro over fjorden. Han så en mann som var og så til ei fyrlykt. Han syntes han måtte ha mer mat og rodde bort til mannen og bad han skaffe mat. Han ga mannen klokka si. Den sto på grunn av svømminga over straumen, men det var ei kostbar klokke. Mannen for da av gårde. Da Evald syntes det blei lenge å vente og dessuten kom i tanker om at mannen kunne være N.S. og kunne ha fattet mistanke og kunne komme igjen med tyskere i stedet for mat, ventet han ikke lengre, men tok straks til å ro over fjorden. Det gikk bra over uten at noe hendte. Han gikk i land ved Norddalen sør for Åknes den 25. august. Han sendte båten fra land og tok selv på tur oppover Norddalen til Heien. Derfra fortsatte han nordover Heien til Haudalen, gikk ned der og fortsatte til Melakollen. Der gikk han ned mellom småskog og ulendt terreng til han var nede av fjellet, fortsatte nedover mot sjøen over hovedvegen til Sandhaugane og fortsatte videre til lagerhusene for tareaske på Revsnesset kl. 1 den 26. august. Der stoppet han en stund. Han fant litt bær som han spiste, og det kom vel med. Så fortsatte han nordover langs stranden hvor han smøg seg frem mellom fjærsteinene og kom til Harhågen kl. 5 den samme morgen.

Han fant det for vågsomt på denne tid av døgnet, da alt folk sto opp og gikk ut på arbeide, å gå videre de ca. 2 km. han hadde tilsitt hjem. Han lå da ved Harhågen heile dagen. Derfra så han hjemmet, så folk i arbeide og bevegelse både her og der. Alt var så kjent og kjært. Han ønsket seg hjem til far og mor etter en bit mat og få kvile ut. Det Evald ikke så der han lå, var den tyske vaktpost på ungdomslokalet, bare 60 m. fra hans hjem. Da skumringen kom om kvelden, tok han på den siste etappe til hjemmet. Skulle det lykkes, eller skulle han så nær hjemmet bli tatt av fienden? Han gikk, eller rettere, kraup, mellom fjærsteinene til han var rett nedfor hjemmet. Han gikk rett opp imot huset. Han gikk i en åpen grøft, og det traff så heldig at hjemmet skjulte han for det tyske vakttårn hvor tyskerne sto vakt barre 60 m. ifra. Han kastet på ruten der han visste sin bror Kyrre lå. Denne kjente sin bror og gikk ned og lukket han inn. Det var den 27. august 1942 natt.

Så hadde Evald endelig nådd hjemmet og sine foreldre, hr. kjøpmann Petter Knudsen og hustru Edla. Kyrre gikk og vekket sine foreldre. De blei som rimelig var svært overrasket. Da hans far kom ned, så han Evald sitte i kjøkkenet nøyaktig slik som han hadde sett han i drømme natten forut.

Atter er det i denne historie et alvorlig møte. Hans far spurte med en gang: ”Var det du som var i det flyet?” ”Ja, det var jeg.” Det er umulig for andre å forstå den alvorlige situasjon og de blandede følelser som nå dette hjem var blitt berørt av. Glede over at sønnen var kommet hjem etter en slik eventyrlig ferd, men på samme tid nervøsitet og det ytterste alvoret når de tenkte på at det kunne oppdages og hele familien prisgitt den verste skjebne. Det måtte først og fremst skjules for tyskerne, men det måtte også skjules for naboene og alt folk. Fikk noen vite om det, kunne det sive videre til det kom tyskerne for øre. Det var en hel families liv som derved sto i den største fare.

Mens Evald blei stelt på beste måte og som han så vel trengte, blei planer lagt av familien seg imellom korleis de skulle gjøre det for å holde skjult at Evald var heime. Det blei enighet om å skjule han i høyrommet på låven. De gikk straks i gang med å ta ut en paneling som høystålet lå imot. De grov så en kanal inn gjennom slik at det blei bra plass til en mann til både å ligge og sitte. Så ordnet de panelingen som ei dør eller ei luke slik at det var umulig å se at det var dør eller luke der. De ordnet med sengklær og det nødvendige på beste måte slik at det blei etter forholdene behagelig å ligge der. Det var også sørget for nødvendig luftsirkulasjon. Der fikk da Evald legge seg og kvile ut, den kvil han så sårt trengte etter alle overmenneskelige anstrengelser.

I dette rommet blei han ei og ei halv uke. Der blei han stelt på den beste måte, men alt måtte tilbringes han med den største forsiktighet. Den tyske vaktpost var jo bare 60 m, unna. Hans foreldre og søsken var ofte og holdt han med selskap.

Nå skal vi gå tilbake til Laurits Knutsen på Klo. Da Laurits kom heim og så at båten hans var borte, trodde han fra først av at den var drevet av. Men ved å tenke nøyere over saken satte han den bortkomne båt og den ettersøkte mannen fra flyet i forbindelse med hverandre. Han snakket da ikke videre om saken, men det begynte å gå rykter om at det var den ettersøkte mannen som hadde tatt båten for å rømme unna tyskerne. Hvis NS-folk meldte fra til tyskerne om den forsvunne båt, kunne det bli farlig for den som eide båten, og Laurits Knutsen besluttet da selv å melde fra om at han hadde mistet en båt. Tyskerne ga da ut streng ordre om at den som fant en slik båt måtte øyeblikkelig melde det til dem. Så ble en båt funnet sør for Åknes, og finneren meldte det til tyskerne. Da var med ett både himmel og jord i bevegelse. Tyskerne skjønte at mannen måtte være kommet over Gavlfjorden til Andøya på den båten, og nå skulle Andøya nøye undersøkes, særlig vestsiden. Foruten de tyskerne som var på Andøya ble det tilkalt tyske vaktposter fra området omkring, like fra Harstad, for å søke etter den forsvunne mann. De for som gale mennesker i sør og nord og alle veger, tok sykler fra folk hvor de fans, var inne i husene og undersøkte og lignende. Denne undersøkelsen pågikk i flere dager.

Tyskerne fant ikke mannen de søkte etter. Han var, som vi nå veit, godt gjemt i låven hos sine foreldre. Men den nervepåkjenning som foreldre og søsken hadde i den tid kan ikke andre utenfor forstå. Særlig galt var det en dag da det ble fortalt at tyskerne var på tur til Bøgard med sporhunder. Da Evald fikk høre det, ville han forsøke å komme bort fra heimen. Han ville ikke bli tatt der, slik at det ville gå ut over familien hans. Heldigvis blei det ikke noe resultat for tyskerne med sporhundene heller.

Det blei ei ubehagelig historie for Laurits Knutsen angående båten. Tyskerne tok han straks i strengt forhør – om det var hans båt som blei funnet. Det svarte han ja til. Om han hadde lånt eller hjulpet noen med båten. Det hadde han ikke. Han hadde ikke aning om noen ting annet enn at det var hans båt, at han hadde mistet den og at den blei funnet igjen sør for Åknes. Tyskerne trodde lite på denne forklaring. De for og transporterte på mannen til forhør i Risøyhamn. Merkelig nok viste tyskerne for en gangs skyld at de ikke alltid brukte sine vanlige metoder. Han blei etter mange dager gitt tillatelse til å reise heim.

Da Evald Knudsen hadde oppholdt seg på låven ei og ei halv uke, blei han flytta inn i heimen og fikk sin plass på loftet over stuen. Der fikk han tilbrakt alt han trengte. Det var en i familien som ikke visste at Evald var kommet hjem og skjult. Det var hans yngste søster. Hun var så ung enda at foreldrene fant det rettest å ikke si noe til henne om det. Hun fikk vite det senere før Evald reiste.

Nå gikk dagene lettere for Evald. Fra stueloftet kunne han se naboer og kjente som stadig gikk på farens butikk. Ingen av disse hadde aning om at den mannen som var det daglige, spennende samtaleemne og som alle gode nordmenn følte så for, var Evald Knudsen, og at han var kommet heim og fulgte med trafikken og ryktene om seg selv. Farens butikk var vel særlig det sted hvor alle ryktene ble fortalt og drøftet.

For Petter Knudsen og hans familie blei nervene til stadighet holdt i spenning, og det var så visst ikke gode dager for familien. Hver dag som gikk var de i frykt for at noe skulle hende eller bli oppdaget.

Etter hvert som dagene gikk og det stilnet av med den tyske forfølgelse begynte Evald å snakke om å komme seg bort fra heimen. Han kunne ikke vise seg. Da ville han med en gang bli tatt. Hvordan han skulle komme seg bort uten å bli tatt var ikke greit å finne ut av. Det var faren som måtte hjelpe han med det.

Evald hadde sitt passkort fra politimesteren i Svolvær, og hans kamerat, Petter Ravik, som ble skutt av tyskerne, hadde også sitt passkort utstedt derfra på samme dato. Når tyskerne gjorde passvisitasjon i husene i anledning flyktningen fra flyet, var det nettopp pass med lignende dato de søkte etter, og mannen som hadde et slikt pass ville bli tatt.

Petter Knudsen syklet da til lensmannen i Dverberg og forela for han saken som den var og spurte om han ville utstede nytt pass herfra for Evald, da han hørte heime i hans distrikt. Lensmannen ville ikke det, så turen var til ingen nytte. (Andre kilder hevder at pass ble utstedt. Uansett rapporterte ikke lensmannen noe. Red. anm.)

Etter at mange planer for reisen var drøftet, blei det til slutt bestemt at Evald skulle sykle en kveld til Dverberg for å foreta reisen derfra med lokalbåten til Harstad, da kontrollen med passkortene var mindre streng der enn på hurtigrutene. Evald blei da gjort ferdig til reisen.

Den 17. september 1942 syklet han fra heimen til Dverberg og kom dit mellom klokka tolv og ett natten til 18. september. Han hadde da oppholdt seg heime i tre uker. Planen var å reise til Bodø med Sverige som mål. Det gikk bra til Dverberg og videre til Harstad. Derfra telegraferte han til sin venn, som oppholdt seg i Bodø, Magne Enoksen, at han måtte møte på kaien i Bodø når hurtigruten kom. Han våget ikke å bruke sitt eget navn, men brukte en nabogutts navn.

Om bord i hurtigruten blei han oppmerksom på at en Gestapomann for på spionasje etter noen. Evald trodde da at det var han de var på spor etter. Han bestemte seg for at Gestapo ikke skulle få pine livet av han, og i henhold til ordre fra norske overordnede skulle han forhindre å bli tatt levende. Han gikk opp og la seg i en livbåt på brodekket for å avvente situasjonen. Her fant styrmannen han, og han tok han med seg ned, og losen tok han så i sin lugar og gjemte han der. Det var imidlertid en annen affære Gestapo var ute etter. Etter opphold i Bodø ei tid, tok han, sammen med Magne Enoksen, på tur til Sverige. Turen til Sverige gikk uten at noe særlig hendte. De kom dit den 12. oktober 1942, og oppga at de hadde rømt fra en fangeleir.

At Evald nå ville gi seg til ro i Sverige etter en så eventyrlig og helse- og nerveslitende påkjenning, ville ha vært naturlig, særlig når det var en frivillig sak. Han var jo nå på trygg grunn. Men hans trang til å være med i kampen for fedrelandet ga han ikke ro i Sverige. I januar 1944 reiste han til England igjen. Han gikk atter inn i flyvåpenet og ble nå forfremmet til sersjant. Han var i flyvåpenet til i desember 1944. Da måtte han slutte fordi han kjente seg skral, og i 1945 blei han innlagt på Det Norske Hospital i Edinburgh. Der finner vi han da krigen var slutt. Han hadde fått en alvorlig knekk på helsen.

Den store gledens dag, 8. mai 1945, da også folket på Bøgard ringte hverandre i stor begeistring for å gratulere hverandre med fred og frihet, den dagen fikk folket vite at den av tyskerne ettersøkte mannen fra flyet, som de så spent ønsket å høre nærmere om, hvem det var og hans skjebne, var Evald Knudsen, Bøgard. De fleste hørte på beretningen om Evalds tragiske skjebne med den dypeste medfølelse. Men hvor var Evald nå?

En tid etter kom den triste meddelelse som allerede er nevnt, at han lå på Det Norske Hospital I Edinburgh. Ei tid etter blei han sendt hjem til Norge og innlagt på Glitre Sanatorium. senere kom han til Aker sykehus og derfra til Ullern pleiehjem. Til slutt kom han til Sigerfjord pleiehjem. Der døde han den 6. oktober 1948. han satte livet inn i kampen for fedrelandet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!