av

Karl Rasmus Dahle på årsmøtet i Andøy historielag torsdag 26 feb 2015

Innledning

For at dere skal få en bedre forståelse om emnet har jeg delt foredraget inn i diverse bolker der jeg forsøker å gi et bilde av hvordan folk levde på Stave i middelalderen der nærheten til eggakanten betød at fiske var helt avgjørende for bosettingen:

A: Bygda Stave i middelalderen B: Kristendommen og kirkas rolle i middelaldere C: Helgendyrkelse D: Kirka (Kapellet) på Stave og tilslutt E: Pilgrimsleden (Pilgrimsveien) mellom Stave og Myre

Stave i middelalderen

Andøy har vært befolka siden stein-alderen. Også på Stave – mot der hvor campingplassen ligger – er det funnet tegn av bosetting fra yngre steinalder dvs for ca 5000 år siden. Og inne i selve bygda har vi 2 jernaldergårder med flere hustufter og nausttufter .

Men det helt spesielle med Stave er at bygda er 1 av kun 4 bygder i Andøy der en gjennom skriftlige kilder får vite landskylda for gården gjennom 1300 og tida før Svartedauen. I Erkebiskop Aslak Bolts jordebok – en fortegnelse over landskylda til de gårdene som lå under Erkebispestolen i Nidaros – heter det … Af Staffur 12 spann, all eign, bygd for 100 fisk og der ligger god utror.

 

(Utskrift fra Aslak Bolts jordebok 1430 – teksten finner du uthevet på oversiden av bildet)

Med andre ord – ei usedvanlig høg landsskyld -12 spann smør tilsvarer 24 våg tørrfisk. Stave hadde altså kort vei til rike fiskebanker – gården hadde også eget egg- og dunvær – i tillegg hadde en et godt kobbeveide i sjærgården utanfor bygda. Alle disse tre pre’ene var med å gi bygda denne høye landskylda noe som viser at Stave har vært en gård med store ressurser og meget gammel bosetning. På 1400 tallet tilhørte Stave erkebiskopen i Nidaros som på den tid var den største godseieren i Norge. Etter Reformasjonen i 1536 ble kongen eier av Stave og Stave blei dermed krongods.

Stave hadde sin storhetstid utover 1500-tallet og fram til 1650 da fiskeriene sviktet og det ble slutt på jektefarta. Vi vet at i denne tida bodde det opptil 10 familier her- de aller fleste husmenn som nok hadde sin tilknytning til jektefarta. Bygda hadde eget jekteleie –noe historikerne betegner som – jektedynastiet på Andøya og som da henspeiler på den mektige slekta Trond Aslaksen og hans etterkommere som og satt med bygselen til all jorda. I denne «storhetstida» for Stave, har der utvilsomt funnet sted stor aktivitet med fiske og jektefart .

Kristendommen og kirkas rolle i middelalderen.

Med Olav den hellige kom kristendommen til Norge på 1000-tallet og helt fra 1100 tallet hadde kirka krevd inn skatt (tiende) av sogneinnbyggernes produksjon av tørrfisk, ost og korn. Dessuten innførte kirka mange strenge forordninger og påbud – her skal jeg bare nevne to «mindre» påbud – å spise hestekjøtt blei forbudt da det var hedensk offerkjøtt som folk tidligere hadde spist under de hedenske offerblotene – faste ble pålagt dvs ikke å spise kjøtt til bestemte tider av året slik at folk skulle ble sterkere motivert å motta kristendommen ved gudstjenestene. Også landets lover blei påvirka av kristendommen. Om noen lot et dødt menneske bli liggende inne uten å bringe det til kirka, hadde han forbrudt hver penning av sitt gods som det het. Men dersom han skriftet og gjorde kirkebot, blei han tilgitt. Vi vet ikke om de strenge botsreglene ble etterlevd i Norge, men de gir et godt inntrykk av hvordan kirka mente en kunne gjøre opp for sine synder – og der var de som hadde pådratt seg så mye syndegjeld at de – selv med sine fromhetshandlinger – aldri ville makte å gjøre opp for seg i sitt jordiske liv.

Da kristendommen blei innført til Norge var det katolisismen – en religion som la stor vekt på ritualer og symboler. Helt fram til Reformasjonen i 1536 kan man vel si at katolisismen var statsreligion i Norge.

Botstanken hadde en sentral plass i den katolske lære. Minst en gang i året måtte alle kristne bekjenne sine synder for presten, motta absolusjonen og innta nattverd – og etter den katolske læra var menneskene født med ei arvesynd som de ved omvendelse til kristendommen kunne bli renset fra. I det jordiske livet var det tre (3) utganger:

Helvete – skjærsilden og himmelen. Dersom noen fornektet Den Hellige Ånd eller troen var det ensbetydende med «raka vegen til helvete». Men om syndene var av en annen karakter kunne en komme til himmelen. Men først måtte alle gjennom skjærsilden. Ingen så fram til oppholdet i skjærsilden, for her ble sjela renset med pinsler og etter ei viss tid funnet verdig for himmelen. Hvor lenge en oppholdt seg i skjærsilden var avhengig av hvor mange gode gjerninger en hadde gjort i det jordiske liv.

For å korte ned på tida i skjærsilden kunne menneskene gjøre bot (dvs utføre et visst antall gode gjerninger som motsvarte størrelsen på synda han hadde begått)eller kjøpe en kirkelig avlat. Avlat var ikke syndenes forlatelse, men ettergivelse av syndestraff. Ved avlatsbrev kjøpte man seg rett til å velge skriftefar som hadde fullmakt til å absolvere vedkommende fra alle sine synder. I middelalderen blei det også vanlig med avlat for de som døde i trua uten å ha rukket til å avbøte sine syndestraffer. De kom til skjærsilden hvor de måtte lide for straffa. Imidlertid kunne da de gjenlevende minske eller lindre denne straffa ved å kjøpe avlatsbrev hos kirka til de avdøde. Man kunne og betale presten for å lese messer for de døde. Uttrykket «Når pengene i kista klinger, straks sjela ut av skjærsilden springer» er et katolsk «slagord» fra 1500-tallet.

De som omkom på sjøen hadde et særlig behov for avlat, for de fikk jo ikke den siste olje og absolusjon av presten før de døde. Uten tvil har denne type avlat gitt svært gode inntekter til kirka, spesielt når en vet at mange menn omkom under fiske utenfor den værharde kysten i NordNorge. Salg av slike avlatsbrev la grunnlaget for den enorme økonomiske makt den katolske kirke skulle få i middelalderens Norge – i tillegg var den katolske kirke ved utgangen av middelalderen blitt den største jordeieren i Norge.

Helgendyrkelse

For folk som hadde syndet stort – hadde stor syndegjeld – kunne den katolske kirke hjelpe . De rådde nemlig over mange hellige kvinner og menn. Dette var slike som hadde utført fleire gode gjerninger enn de trengte for å avbøte sine egne syndestraffer. I den katolske tradisjonen blei derfor Helgnene gjort til formidlere av Guds nåde og for menighetene ble de på den måte selvstendige makter ved siden av Gud . De var menneskenes forbedere hos Gud og deres forbønn kunne derfor føre til at Han formidlet sin velsignelse. Men, dersom folk glemte å be til sin Helgen kunne dette medføre at Helgnens forbønn blei dårlig framført og dermed ble muligheten til å oppnå velsignelse kraftig redusert.

Messene var svært sentrale i det katolske Norge. Ofte ble det holdt lysmesser med tente lys foran Helgenbilder. Nattverden var særlig viktig i den katolske læra. I følge den dør Kristus på nytt hver gang nattverden innstiftes. Jo flere nattverder – jo mer økte overskuddet av de gode gjerninger kirka forvaltet og kunne selge videre som avlat. For stadig å bygge opp om dette salgbare overskuddet påla den katolske kirke prestene å feire messe, privat nattverd så ofte som mulig og helst hver dag.

Hvilket Helgenbilde var så benyttet i kapellet på Stave? Det veit vi ikke. Men siden Stave hadde stor tilknytning til havet og den aktivitet som utførtes der, er det ikke usannsynlig at helgenbildet kan ha vært av St Barbara. Hun skulle visst være særlig påkalt mot uvær og var derfor utbredt som helgenfigur i kirker som lå i kystdistrikt.

Kirka (Kapellet) på Stave

Den katolske kirke gjorde mye for å komme ut til folk – ikke bare for å spre sin forkynnelse, men også for å kunne øke sin økonomiske makt. Til dette formål bygde de små kirker – såkalte korshus – på de stedene der folk brukte å samle seg. Nordpå blei det i fiskeværene. På Andøya har vi sagn om at det var slike korshus på Stave, Bleik, Fiskenes og Risøya. Om det var den katolske kirke som sto for byggingen av kapellet på Stave, vet vi ikke. Den kunne likegodt være bygd i privat regi av det mektige jektedynastiet Trond Aslaksen på Stave. At det har vært ei kirke/kapell på Stave er nokså klart siden navnet Korshustofta er ei klar kilde på det – i tillegg er navnet/gårdparten matrikulert. Vi veit også at Stave hadde egen prestegård og stor gravplass (kirkegård).

 

Til slike kapell/korshus sendte den katolske kirke munker til å avholde messer og samtidig se etter at

de strenge reglene som kirka hadde satt opp, blei etterlevd. Munkene hadde ingen lønn. Underhold fikk de der de tjenestegjorde.

Som tidligere nevnt var Stave i middelalderen et større fiskevær. Her samlet folk fra «vestersida» og fjellgårdene, likeså fra «innersida». I flg Håkon Rydland hadde Kapellet sitt virkefelt fra Lenvik i nord til Lødingen i sør.

Da Reformasjonen ble innført ved makt i 1536 av den nye kongen –Kristian III som var en tro Lutherianer – blei det slutt med gudstjenester på Stave. Men både kirka og prestegården blei stående.

Folket holdt imidlertid fast ved sin gamle tru og skikkene med Helgendyrking – derfor blei kapellet på Stave fortsatt tatt i bruk, men nå kunne de bare samles i den tomme kirka i det skjulte for å be til helgene. For at de ikke skulle bli sett og anklaget for papisteri måtte disse samlingene foregå om nettene. Folk fra «innersida» kunne da ikke benytte den vanlige veien over myra. De tok veien gjennom Sauradalen, ned Småget og videre langs skogkanten til de usett kunne komme fram til Stave.

 

 

I lengda kunne ikke aktiviteten i kirka skjules og kirka blei dermed revet. Prestegården på Stave blei imidlertid stående til den til sist blei solgt på auksjon. Lensmann Ingebrigt Gansmo (1826-1866) kjøpte en del av huset og byde til sitt eget hus på Myre. Dette huset blei senere revet og flyttet til Risøyhamn som bygdemuseum – Lensmannsgarden.

 

Pilgrimsleden (Pilgrimsveien)

Fra Stave går veien forbi Stave kirkegård mot Staveelva og langs denne til omtrent midt på Raen sør for kirkegården der en krysser Staveelva ved Kirkeva – videre over Gråsteinsmyra og opp langs høyre side av Hagebakkmyra til Hagebakken. Herfra over Kvanndalsmyra, krysser Kvanndalsbekken – videre over myra nedenfor Småget der en krysser Smågbekken, går gjennom Storskogen og fortsetter tett under Arnipa til Smiraet. Følger dette sørover til Smibekken, svinger østøver, følger Smibekken opp til Revgrern og videre til toppen av Akslara – herfra Ø/SØ ca 3-400 m og derfra SØ/S langs et ra til en er på høyde med Oltervatnet (eller Prestevatnet som noen kaller det -har dette til høyre for oss) videre i samme retning til en passerer Oltervatnet (Prestvatnet) og videre ned til omtrent midtveis mellom Saurabogen og Dverberg prestegård og kommer da ned omtrent like ovenfor husene til Mikal Spjelkavik på Dverberg.