Navnet
I matrikkelen heter gården Sandnes lille, men ingen bruker det i dagligtale. Der er forma Litlesandnes. Den siste skrivemåten benyttes i teksten her. Betydninga av navnet er uansett grei: Et nes ved eller med en sand.
Nabogården i nord heter Sandnes store, og da er to forklaringer mulige. En gang i tida kan begge vært deler av en gård som het Sandnes, og etter delinga blei den minste parten kalt Sandnes lille. Men gårdene kan også ha navn etter hvert sitt nes, det store og det lille Sandneset.
I 1567 nevnes Sandnes som bosetning, men vi veit ikke om den omfatta begge gårdene eller bare Storsandnes. Sandnes brukes fortsatt som felles navn på begge.

Stedet
Litlesandnes ligger sørvestvendt nær sørspissen av Andøya. Sammenligna med andre gårder i kommunen er strandflata smal, og bakom gården ruver den 662 meter høge Gavltinden.
Kontakten har vært sterkest med Gavlen i sør og Storsandnes i nord. Litlesandnes ligger midt mellom dem, men før veien blei bygd, var det lettest å komme til nabogården i nord. Dessuten er avstanden kort til gårdene på andre sida av Gavlfjorden, fra Bremnes i Sortland til Gisløya i Øksnes. I den tida folk brukte båt, hadde Litlesandnes god kontakt også dit.

Jorda
De gamle matrikkelarbeidene har stor sett samme oppfatninga av jorda på gården. Landskylda har derfor holdt seg ganske stabil, ei halv våg i gammel tid. I 1723 sies det at jorda får godt med sol, er middels våt, og kan gi fôr til fire kyr og åtte småfe. Det var i praksis den buskapen en familie trengte.
En kommisjon i 1802 nevner mindre bra beiter og dårlig torvmyr, men meinte at jorda var like god som på Åknes, og bedre enn på Bø og Nøss. Gården kunne fø tre kyr.
I 1886 blei beitene regna som gode, sjøl om de lå i fjellet. Innmarka ga 260 våg høy, og åkerjorda var god for åtte fold potet og bygg. Nå blei to kyr og tretten småfe regna som passe buskap, men ei jordbrukstelling tjue år tidligere viser hest, fem kyr og ti-tolv sauer. Tallene var de samme i 1875.
Litlesandnes besto av bare ett bruk til omlag 1870, da økte antallet til to. På 1900-tallet forsvant gårdsdrifta gradvis. Jorda på gården var godt egna i fiskerbondetida, og kanskje særlig i perioder med kaldt og fuktig værlag. Men den passa dårlig til den driftsforma som blei vanlig etter 1950.

Sjøen
Før veien kom, måtte folket på Litlesandnes bruke båt når de skulle andre steder enn til de to nærmeste nabogårdene. Sørvesten står rett på land, men stedet ligger langt unna storhavet. De gamle beskrivelsene nevner ikke mangelen på ei skjerma havn. Nærheita til fiskeressursene var viktigere.
I vurderinga fra 1723 står det kort og godt ”beleilig til fiske”, åtti år seinere sies det ”kort sjøvei”. I 1886 var dommen en heilt annen: ”Ingen adgang til fiskeriene”. Den første beskrivelsen er riktig når man også regner med fjordfiske, den andre stemmer for alle gårder som ligger like ved flomålet, og den siste stammer fra ei tid da fisket mer og mer foregikk fra fiskevær ute mot storhavet.
Mangelen på ei romslig og skjerma havn blei et stort minus for stedet da fiskerne skaffa seg båter med dekk og motor like etter 1900. Likefullt hadde Litlesandnes en av pionerene i omlegginga.

Eierne
I likhet med de fleste gårdene i Andøy var Litlesandnes krongods. I 1836 kjøpte Hans Andreas Mikkelsen og Gjertrud Hansdtr gården av staten, dermed blei Litlesandnes blant de første stedene i Andøy der oppsitterne eide jorda de dreiv.

Bosetninga
Gårder med så lav landskyld som ei halv våg blir vanligvis regna for å være forholdsvis nye. Kanskje blei Litlesandnes rydda og bosatt på 1500-tallet, da folketallet var høgt og behovet for boplasser stort. I så fall kan stedet opprinnelig ha vært en del av en større Sandnes-gård.
Ei skatteliste fra 1567 tyder på at Litlesandnes hadde to og kanskje tre oppsittere da, men utover 1600-tallet bodde det stort sett bare ett brukerpar der. Nå og da hadde gården også et husmannspar. Slik var situasjonen også det neste århundret og langt inn på 1800-tallet.
Så små gårder har ofte usikker bosetning, men Litlesandnes er et unntak. Når et par falt fra, sto som regel et nytt klar til å overta. Alt i alt var dette en liten, men trygg fiskerbondegård.
Grunnen har trolig å gjøre med sikker mattilgang. God jord og kort vei til fiskerike fjorder gjorde gården forholdsvis lite sårbar i nedgangstider. Risøy/Risøyhamn lå langt oftere øde i gammel tid.
Men stedet hadde for lite av viktige ressurser da næringsbildet endra seg utover 1900-tallet. Sesongfisket fra ytterværene blei langt viktigere enn matfisket i fjordene, gården mangla arealer til å skape store jordbruksenheter.
Mot slutten av 1900-tallet forsvant den faste bosetninga på gården, og Litlesandnes blei et nytt sted for fritidsfolket.