Gnr. 2 – Sandnes store

Navnet
Gården heter Sandnes store i matrikkelen, men i dagligtale heter den Storsandnes. Denne boka bruker den folkelige forma, bortsett fra i noen overskrifter. Betydninga av navnet er lett å se: Et nes ved eller med en sand.
Nabogården i sør heter Sandnes lille. Kanskje var begge to deler av en gård som het Sandnes, og etter delinga fikk den nordligste og største parten navnet Sandnes store. Gårdene kan imidlertid like gjerne ha navn etter hvert sitt nes, det store og det lille Sandneset.
Gården er første gang nevnt i 1567 som bare Sandnes. Vi veit ikke om det betyr begge gårdene under ett eller bare Storsandnes. Fremdeles brukes Sandnes som felles navn på de to nabogårdene.

Stedet
Storsandnes ligger på et breitt vestvendt nes litt nord for sørspissen av Andøya, rett under Gavltinden og Sandnesberget. Gården ligger på den breieste stykket strandflate mellom Gavlen og Åknes, og utafor neset er Gavlfjorden på sitt smaleste.
I gammel tid hadde Storsandnes mest kontakt med Litlesandnes og Gavlen i sør, og med Svindalen i nord. Det var både lettest og kortest vei til Litlesandnes. Brukte man båt, var avstanden over Gavlfjorden ganske kort. Storsandnes hadde derfor god kontakt med flere gårder der, fra Bremnes i Sortland til Gisløya i Øksnes. Langs veien er avstanden dit tjue til tretti ganger større.

Jorda
Vurderinga av Storsandnes har skifta en del opp gjennom århundrene. Det mest stabile var landskylda, som lå på to våg heilt til først på 1800-tallet. En kommisjon i 1723 sa at jorda får rikelig med sol, men er meget mager og sandholdig. Fôrmengda skulle holde til en hest, åtte kyr, fire ungdyr og seksten småfe, med andre ord det to familier trengte.
I 1723-vurderinga står det at korn kunne dyrkes på Storsandnes. Denne opplysninga forteller nokså sikkert at dette var en korngård. Den lette sandjorda høvde godt for slikt.
Åtti år etter nevner en ny kommisjon nordavinden som et problem for årsveksten. Både beiter og torvmyr regnes som dårlige, og det vesle som finnes av skog, ligger langt unna gården. Jorda blei likevel holdt for å være like god som på Åknes. Åtte kyr kunne holdes på Storsandnes, meinte man.
I ei utredning fra 1886 står gården med 120 mål mindre god åker, og et foldtall på fem. 520 våg høy kunne høstes, bare det dobbelte av Litlesandnes. Beitene var mindre gode, men tilstrekkelige, og gården kunne fø fire kyr og 24 småfe. Etter dette blei landskylda redusert med en tredjepart.
Ei husdyrtelling i 1865 viser imidlertid to hester, tretten kyr og 45 småfe. Ti år etter hadde dyretallet økt noe. Spriket mellom vurdering og virkelighet var ofte svært stort.
Allerede fra 1600-tallet var jorda på Storsandnes delt i to bygsler, Nordjorda og Sørjorda, altså jord nord og sør for tunet. Først på 1800-tallet blei jorda delt i tre, og den nye bygselparten fikk navnet Øverjorda, også det regna i forhold til tunet.
Etter 1850 og inn på 1900-tallet blei antall bruk dobla. Da var enhetene blitt i minste laget, slik det skjedde i store deler av Andøy. Jorda på gården var godt egna til å tåle perioder med kaldt og fuktig værlag, slik det var før 1800. Den høvde godt i fiskerbondenæringa, men gården hadde ikke ressurser til å klare endringene etter 1950, og gårdsdrifta opphørte gradvis.

Sjøen
Storsandnes ligger utsatt til for all vind fra sørvest til nordvest, og har ingen god og skjerma havn. Men i nordlandsbåttida var kravene andre, da kunne man dra båtene på land i tilfelle uvær. Gården har brukbare støplasser, og det er mulig å komme til og fra land i mange vindretninger.
Nærheita til fiskeressursene var viktige for kommisjonene som vurderte gårdene, likevel kom de fram til ulike resultater. I 1723 var dommen ”beleilig til fiske”, i 1802 ”kort sjøvei”, og i 1886 ”ingen adgang til fiskeriene”. Den første beskrivelsen gjelder nærheta til fjordfiske, den andre brukes om alle gårder som ligger ved sjøen, og den siste har å gjøre med avstanden til fiskefeltene ute i egga.
Storsandnes hører med til den store gruppa av Andøy-gårder uten ei naturlig havn som egna seg for båter med dekk og motor. Siden stedet ikke var noe fiskevær, blei det heller ikke aktuelt å bygge havn. Fiskerne fra stedet rodde fiske enten fra værene i Øksnes, særlig Nyksund og Stø, eller lenger nord på Andøya.

Eierne
De fleste gårdene i Andøy var krongods i gammel tid, blant dem Storsandnes. Overgangen til sjøleie kom forholdsvis seint på gården. Enka Paulina Olsdtr kjøpte Nordjorda i 1861, oppsitterne på de to andre bygselpartene fikk skjøtet på 1870-tallet.

Bosetninga
Storsandnes hadde bosetning på 1500-tallet. Den høge landskylda tyder imidlertid på at dette er en langt eldre gård, trolig fra vikingetida eller eldre. Den lettbrukte jorda og nærheta til fiskerike fjorder og sund ga sikker mattilgang, det må ha skaffa stedet bosetning svært tidlig.
Stort sett hadde gården to brukerpar det meste av 1600- og 1700-tallet. Det ser ikke ut til å ha vært en egen husmannsplass der, men i korte perioder kalles enkelte par husmenn. De fleste var trolig nygifte som venta på en bygsel, eller eldre par som måtte gå fra bygselen.
På 1800-tallet økte antall familier til fem, og etter 1900 til ti. De fleste fikk en gårdpart ved deling av innmarka, men godt fiske veide opp for mindre jordressurser. Det gjorde imidlertid bosetninga på Storsandnes sårbar, det hadde den aldri vært tidligere.
Utover 1900-tallet og særlig etter 1950 gikk fiskerbondenæringa i oppløsning. Valget sto mellom gårdsdrift eller fiske som heiltidsyrke. Storsandnes hadde verken jordressurser til det første eller havn til det siste. Dessuten lå den ved en veiende, langt fra både privat og offentlig service. En ny generasjon valgte andre bosteder, og folketallet sank.
Sist på 1900-tallet gikk den faste bosetninga på Storsandnes tilbake, men stedet har kvaliteter som fritidsfolk setter pris på. I helgene kan folketallet være langt høyere enn noen gang tidligere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!