Gnr. 3 – Svindalen

Navnet
Gårdsnavnet Svindalen kan virke enkelt, men byr likevel på problemer. Gården ligger på ei smal strandflate mellom Sørdalen og Norddalen, og har altså ikke navn etter noen av dem. Det finnes heller ingen fjellrygg i nærheta med navn på ”svin”. I tillegg virker navnet nokså nytt.
Førsteleddet kan sjølsagt være dyrenavnet, men kanskje må opphavet søkes i samisk. Det sørsamiske ordet suejnie (lulesamisk suojnne) betyr høy eller gras, som Svindalen har rikelig av (se omtalen av jorda lenger ned). Da blir navnelikheta med de to Høydalene i Øksnes interessant. De er heller ikke dalfører, men ei frodig utviding av strandflata, slik Svindalen er.
Gården nevnes første gang i 1567, da skrevet ”suinndall”. Seinere overtar den bestemte forma av navnet, Svindalen, i hvert fall som fullstendig navn. Både i dagligtale og i mange kilder blei gården kalt bare Dalen allerede på 1600-tallet.

Stedet
Opprinnelig lå tunet lengst nord på strandflata som smalner av fra Sørdalen til foten av Kvasstinden. Strandflata har to nivåer, og det meste av innmarka ligger mellom fjæresteinene og en lang strandvoll, 20 til 25 meter høg. Den strekker seg nesten til sjølve Sørdalen.
Grensa mot Åknes i nord går på sørsida av Norddalen. I sør grenser Svindalen mot Storsandnes. Det er også de gårdene Svindalen hadde mest kontakt med i gammel tid, i hvert fall på Andøya. På andre sida av Gavlfjorden ligger en rekke gårder bare en kort båttur unna, og gjennom Sørdalen er det forholdsvis lett å gå til Skjolda, sjøl om avstanden er rundt ei halv mil.

Jorda
Den gamle landskylda til Svindalen var to og et halvt pund, altså under ei våg. Etter 1865 blei den økt, det skyldtes ganske positive vurderinger av jordbruksmulighetene der.
En beskrivelse fra 1723 forteller om lettdrevet jord som får rikelig med sol. Det kunne til og med dyrkes korn der, mer enn på Storsandnes og Åknes tilsammen. Mulighetene for dyrehold var derimot mindre. En hest, tre kyr, tre ungdyr og sytten småfe blei regna som passe buskap, det vil si nok til en familie.
I 1802 vurderte en ny kommisjon Svindalen lavere enn nabogården i sør og nord. Den viktigste grunnen var at stein og fjell i jorda gjorde den ubrukbar til korndyrking. Derimot hadde gården gode beiter. Torvmyr mangla, men det fantes god skog et stykke unna, det vil si i Sørdalen. I alt kunne man fø fire kyr på gården.
Vurderinga fra 1886 er langt mer positiv. Gården hadde nesten femti mål med god åkerjord, der bare en del var steinet. Det ga et foldtall på seks, som var ganske høgt. Men enda mer ruver høymengda, som blei taksert til 778 våg, en halv gang så mye som Storsandnes. I tillegg kunne man høste seksti våg på fjellteiger.
Gården hadde gode og tilstrekkelige beiter, mest i fjellet, og gården kunne fø sju kyr og tretten småfe. Høymengda og beitene førte til av landskylda økte med en tredjepart. Ei husdyrtelling fra 1865 viser to hester, sytten kyr og nesten seksti småfe. Ei ny telling ti år etter har omtrent de samme tallene.
Først på 1600-tallet var jorda i Svindalen udelt, og slik fortsatte det til midt i det neste århundret. Da blei den delt i to bygsler, Nordjorda og Sørjorda, sikkert med tunet i midten. Det gikk over hundre år før antallet oppsittere økte til tre, og etter 1900 steig det litt til. Da blei nederste delen av Sørdalen tatt i bruk, en kilometer sør for det opprinnelige tunet.
Ressursene i Svindalen var for knappe til å danne heiltidsbruk, som blei mønsteret etter 1950, da fiskerbondenæringa rakna for godt.

Sjøen
De eldste beretningene sier at Svindalen lå laglig til for fiske, men i 1886 sies det motsatte. Da var det imidlertid bare fiskeværene lenger nord på øya som fikk beste karakter.
1723-vurderinga nevner et stort problem for gården: Havet står rett på, og det finnes ingen havn. Gården har brukbare støplasser, men i pålandsvind er det vanskelig å komme ut og inn der. Mellom støene ligger fjæresteiner og bergfylte nes, det gjør Svindalen til et svært vanskelig sted å komme på land i uvær.

Eierne
De fleste gårdene på vestsida av Andøya var krongods i gammel tid, Svindalen medregna. Det første paret som kjøpte gårdparten sin, var Ole Olsen og Kirstina Maria Ediasdtr på Nordjorda. Det skjedde i 1839. Tolv år etter fikk også Sørjorda sjøleiere.

Bosetninga
Vi veit at Svindelen hadde bosetning på 1500-tallet, men ikke om den blei rydda i vikingetida eller tidligere. Navnet virker nytt, men stedet kan ha skifta navn, for eksempel etter ei ødetid. Den gamle landskylda var under ei våg, og det tyder ikke på særlig høg alder. Men området har uten tvil kvaliteter som betydde mye tidligere i historia – lettbrukt jord og fisk rett utafor landet.
Svindalen hadde for det meste ett brukerpar før 1760, og i perioder en husmann. På 1800-tallet økte folketallet gradvis, og etter 1900 hadde seks-sju familier heim der. Men veksten flata tidlig ut, og så begynte nedgangen. En av årsakene var små muligheter til å brødfø flere familier, men det viktigste var nok at Svindalen ikke fikk veiutløsning.
Mangelen på denne viktige forbindelsen skapte større og større tvil om framtida for stedet. Folket der venta og venta, og mange blei lei og flytta. Svindalen blei den siste bebodde Andøy-gården som fikk vei, men da anlegget Åknes-Sandnes sto ferdig lenge etter krigen, var det både for lite og for seint.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!