Navnet
Navnet Åknes har to ledd: ”Åk”, som er ei forkorta form av ”Ákr” (åker), og ”nes”. Med andre ord ”åkerneset”. Gården har egentlig flere nes, men sett fra sjøen og på litt avstand gror de sammen. Åkerflatene må dessuten ha vært godt synlige på lang avstand.
Første kilde som nevner Åknes, er ei skatteliste fra 1567. Der blei navnet skrevet både Achenes og Aachenes. De to formene er ganske lik skrivemåten Åkenes, som blei brukt lenge. I denne boka brukes forma Åknes, det er den vanlige i dag.

Stedet
Fra Åknes blir strandflata brått breiere videre nordover, med lave strender som skille mellom et  langgrunt farvann utafor og store myrflater mot øst. Åknes er derimot prega av mye god fastmark rundt ei brukbar havn.
Grensa mot Svindalen går sør for Norddalen. I nord grenser gården mot Haugen, men skillet der følger ikke noen lett synlig formasjon i terrenget. Det går mellom to nabobruk på nordsida av Høgraet.
Åknes har hatt endel kontakt med Svindalen i sør, men langt mer andre veien med Haugen og Sørmela. Disse tre gårdene oppfattes ofte som ett sted, og bare lokalkjente veit hvor grensene går.
Men Åknes har også hatt nær kontakt med gårder på andre sida av Gavlfjorden. I båttida var det mye kortere vei til Gisløya enn til Storsandnes og Bø, og seilasen tvers over fjorden langt sikrere enn en tur langs Andøya.

Jorda
Åknes hadde før matrikkelrevisjonene på 1800-tallet ei landskyld på halvanna våg, ei halv våg mindre enn for eksempel Storsandnes. Sett i forhold til hvor mange par gården kunne brødfø, virker landskylda svært lav. Den blei da også økt kraftig sist på 1800-tallet.
De gamle beskrivelsene er ikke bare positive. I 1723 sa en kommisjon at jorda var tungdrevet og myrlendt, og fikk bare middels med sol. Dessuten blei innmarka ofte skadd av ras fra fjellet. Det var likevel mulig å så litt korn der, og husdyrtallet blei anslått til to hester, fjorten kyr, seks ungdyr og rundt femti småfe. Det var buskap nok til fire familier.
I 1802 blei Åknes vurdert høyere, tross plagsom nordavind på stedet. Det største minuset var dårlig beite og torvmyr. Litt skog til brensel fantes, men lå langt unna. Kommisjonen anslo åtte kyr som passe buskap.
Utover 1800-tallet må oppsitterne ha dyrka nye og store arealer. Matrikkelarbeidet fra 1886 viser en langt bedre gård. Da hadde Åknes 177 mål åker, og foldtallet for poteter og bygg lå mellom fem og seks. Høymengda var svært stor, 1720 våg fra innmarka og 576 våg fra utslåtter i fjellet. Det blei mye mer enn Sandnes-gårdene og Svindalen tilsammen, og førte til at landskylda blei mer enn fordobla.
Fõret skulle rekke til fire hester, femten kyr og over tretti småfe, men allerede i 1865 hadde Åknes dobbelt så mange kyr og over 120 småfe. Ti år seinere hadde kutallet passert førti. Bare Bø, Nøss, Bjørnskinn og Lovika hadde mer i Bjørnskinn sokn.
Jorda var delt i to bygsler allerede på 1500-tallet. Seinere blei de kalt Nordjorda og Sørjorda, antakelig med hvert sitt tun. I tillegg hadde gården opptil tre husmannsplasser på 1600-tallet. Etter 1700 blei jorda delt i fire bygsler – Nerjorda, Mellomjorda, Øverjorda og Nordjorda. Inndelinga holdt seg til sist på 1800-tallet, da blei gården splitta enda mer opp. I tillegg kom fem husmannsplasser.
Jordbruket holdt seg godt oppe langt utover 1900-tallet, men kanskje blei Åknes delt i for mange parter. Dessuten var noe av jorda ikke så godt egna for maskinell drift. Etter 1950 stagnerte Åknes som jordbruksgård.

Sjøen
I 1723 sa en kommisjon at Åknes ”ligger laglig til for fiske”, og da tenkte de nokså sikkert på nærfisket. Uttrykket ”kort sjøvei” fra 1802 sikter til at gården ligger ved sjøen. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvorfor 1886-kommisjonen kom til at steder har ”ingen adgang til fiskeriene”. Samtidig hadde nemlig Åknes en bedrift som dreiv med fiskekjøp.
Havna på Åknes var svært godt egna for nordlandsbåtene. Den har flere støplasser, og er såpass skjerma mot nordavind at båter kan ligge fortøyd utpå. Men også større båter kunne bruke havna. På slutten av 1800-tallet blei Åknes et viktig anløpssted og fikk et aktivt sjøfartsmiljø. Den velkjente fiskedamperen ”Skolpen”, som oppdaga Skolpenbanken og ga navn til den, hadde ei tid mesteparten av mannskapet sitt fra Åknes.
Havna blei forbedra, først med en liten molo, og seinere med en langt større, begge på Jonsneset. Men så blei Risøyrenna mudra, og den tappa båttrafikken vekk fra Gavlfjorden og Åknes.

Eierne
Åknes var krongods i gammel tid, i likhet med de fleste nabogårdene både i nord og sør. Like før 1800 kjøpte folk fra nabogården Haugen en del av jorda, og det tok over hundre år før skjøtet havna på Åknes.
Overgangen til sjøleie på Åknes kom på 1850-tallet. Oppsitterne på Mellomjorda og Øverjorda kjøpte gårdpartene sine i 1853, og paret på Nerjorda gjorde det samme fem år seinere. Nordjorda var eid av folk på Haugen lenge etter det.

Bosetninga
Åknes må ha vært bosatt svært lenge. Trolig har det vært fast bosetning der siden vikingtida, og kanskje enda lenger bakover.
På 1500-tallet bodde det fire par på Åknes, og etter 1600 ser det ut til at gården hadde to tun, ett på Jonsneset og ett på Skjåklubben. Det er i så fall ei svært tidlig deling av bebyggelsen.
Folketallet holdt seg nokså stabilt heilt til 1850, sjøl om det var perioder med færre familier der. Velstanden var til tider stor, blant annet først på 1700-tallet. Noe av forklaringa ligger trolig i at landskylda var lav og ressursene på gården store. Siden en rekke skatter blei regna i prosent av landskylda, virka dette som et delvis skattefritak.
Rundt 1850 kom ei brå endring i utviklinga på stedet. Folketallet begynte å vokse svært raskt, fra fem familier i 1850, til ti i 1865 og tjue før århundret var ute. Den neste doblinga kom før 1950, og på det meste bodde det minst to hundre personer på Åknes.
Starten på veksten kom med de store sildeinnsigene, seinere blei den forsterka av båttrafikken. Fra 1870-tallet var Åknes det viktigste bygdesentret mellom Skjoldehamn og Nordmela. Stedet fikk en rekke fellesfunksjoner som fiskemottak, posthus, ekspedisjon, butikk og skole. En stor del av inntekta kom fra dyktige sjøfolk som seilte både i innenriks og utenriks fart.
Da Risøyrenna blei ferdigmudra først på 1920-tallet, minka skipstrafikken på Åknes. Det forsterka virkningene av nedgangstida videre fram mot andre verdenskrig. Knutepunktet Åknes var blitt et sted der en vei endte, men ingen omlastning skjedde.
Folk på stedet arbeidde for å få bygd vei videre til Sandnes. Den kom ikke før lenge etter krigen, og fikk ikke den betydninga man håpte på. Stedet kom stadig mer i bakleksa som bygdesenter, fellesfunksjonene forsvant, folketallet minka, og småbruk ga opp. Åknes blei forvandla til utkant.