Gnr. 5 – Haugen

Navnet
Haugen har et enkelt og opplagt navn. Gamle skrivemåter tyder imidlertid på at uttalen kan ha vært Håjen. Første gang gården nevnes, i 1567, blei skriveforma Hau brukt, men seinere er den bestemte forma omtrent enerådende. Navnet er etter alt å dømme atskillig yngre enn bosetninga.
Det er i dag ikke lett å oppdage hvilken haug som har gitt navnet, med mindre man ser mot stranda. Det gamle tunet sto nokså sikkert på en liten, men markert haug sør for det neset der Haugen kirkegård nå ligger. Høgraet lenger sør ruver mer, men det ligger på Åknes.

Stedet
Haugen ligger i et typisk Andøy-landskap, med breie myrflater som strekker seg mot fjellene lenger inn på øya. Og utafor stranda er det langgrunt og ureint.
I sør grenser Haugen mot Åknes et stykke opp på Høgraet. Grensa mot Sørmela, nabogården i nord, følger Haugelva opp fra sjøen til en elvekrok like øst for riksveien. Derfra går grensa i bein linje mot fjellet. Brua over Haugelva er med andre ord skille mellom Haugen og Sørmela, men elva videre oppover renner gjennom utmarka til Haugen.
Dagens elveløp er muligens ikke så gammelt. Kanskje hadde Haugelva en gang utløp ved neset der det gamle tunet lå. I så fall kan den ha skifta løp sist på 1600-tallet, en periode med svært mye nedbør. (Se også omtalen av Sørmela.)
Kontakten med Åknes og Sørmela har vært svært tett gjennom århundrene. Lenge dominerte ei og samme slekt på alle tre gårdene, og folk på Haugen har bygsla Sørmela og eid også deler av Åknes. I dag oppfatter de fleste disse tre nabogårdene som ett sted.
Haugen har hatt mindre kontakt over Gavlfjorden enn nabogården på sørsida, men det skyldes kanskje mest lavere folketall.

Jorda
Først på 1600-tallet hadde Haugen ei landskyld på ei våg, men midt i århundret blei den økt med et halvt pund. Mange andre gårder fikk ei lignende økning på samme tid. Etterpå var landskylda til Haugen svært stabil heilt til slutten av 1800-tallet.
Ei vurdering av jorda i 1723 var svært positiv. God og lettbrukt jord fikk rikelig med sol, og kunne brukes til både korndyrking og høyavling. Kommisjonen regna Haugen som den beste korngården i Andøy, og meinte man kunne så ei tønne og seks skjepper (omlag 280 liter). Videre sier vurderinga at gården kunne fø en hest, åtte kyr, tre ungdyr og tolv småfe, eller buskap til to familier.
I 1802 blei vurderinga langt mer negativ. Jorda fikk fortsatt attest som lettdyrka, men nå regnes flygesand som et stort problem. Dessuten sier kommisjonen at gården ”aldeles ikke har beite”. Korndyrking nevnes ikke, derimot er vurderinga torvmyra ganske positiv. Seks kyr blei anslått som passe buskap på Haugen.
Dokumentet fra 1802 forteller at gården hadde ei kvern i Haugelva ”i fortiden, men ikke nu”. Det betyr trolig at den korndyrkinga som blei nevnt i 1723, bygde på faktiske opplysninger om gården. Og navnet Møllbakken finnes fortsatt på Haugen. Det er navnet på brnr. 10 og 11.
En kommisjon i 1886 nevner ikke korndyrking, men oppgir seks fold for potetavlinga. Gården hadde 151 mål god åkerjord, nesten like mye som Bø og mer enn Nøss. Innmarka ga 1240 våg høy, men beitene blei regna som dårlige. De lå i myr og fjell.
Fôrmengda skulle rekke til to hester, åtte kyr og femten småfe. To husdyrtellinger, i 1865 og 1875, viser imidlertid at Haugen hadde dobbelt så mange kyr og småfe.
Det meste av 1600- og 1700-tallet satt ett par med all jorda på gården, og de var velstandsfolk. Som på Åknes lå landskylda lavt i forhold til avkastninga, det førte nokså sikkert til bedre økonomi. Etter 1770 oppsto to bygselparter, ikke uventa kalt Nordjorda og Sørjorda. Det gikk hundre år før jorda blei ytterligere delt.
Haugen har aldri vært noen stor jordbruksgård målt i antall bruk, og etter 1950 gikk virksomheta mye tilbake. Jorda skulle imidlertid passe like godt til de nye driftsformene som til den gamle måten i fiskerbondetida, men i 2003 har den gamle korngården bare ei sauebesetning igjen.

Sjøen
Alle gamle kilder er samstemmige i vurderinga av havneforholdene på Haugen. Gården ligger forholdsvis nært fiskefeltene, men ureint farvann og mangel på skjerma havn gjør at de som ror fiske, må finne andre fiskevær å drifte fra. Støene ligger innafor neset like utafor det gamle tunet.

Eierne
Gårdene fra og med Haugen og sørover til Gavlen var krongods i gammel tid, men Sørmela på andre sida av Haugelva tilhørte Dverberg kirke. Dersom Haugen og Sørmela en gang i tida var deler av samme gård, blei delinga gjort for å skille kirka og kongen si jord. I så fall skilte de lag på 1400- eller 1500-tallet, og Haugen fikk navnet sitt etter det sørligste tunet.
Folket på Haugen eide deler av Åknes før de satt som eiere av heimejorda. Nils Martinus Anderssen og Ottina Cornelie Andreasdtr kjøpte Sørjorda i 1851, og fire år etter blei også naboene på Nordjorda sjøleiere.

Bosetninga
Sjøl om gårdsnavnet er nytt og den eldste landskylda vi kjenner, bare var ei våg, kan bosetninga være fra vikingtida eller eldre, dersom vi ser Haugen og Sørmela under ett.
Vi veit ikke hvor mange som bodde på Haugen før 1600, men sammenligna med århundret etter kan det være snakk om en leilending og en husmann. Utover 1600-tallet forsvant husmannsplassen, men da jorda blei delt i to bygsler etter 1770, steig folketallet litt.
Rundt 1880 økte antall par på gården brått og raskt. Det skyldtes blant annet veksten på Åknes. Fra 1890 holdt folketallet seg på samme nivå til etter 1950. Stort sett bodde sju-åtte par på gården i dette tidsrommet.
Bebyggelsen blei flytta lenger unna sjøen på slutten av 1800-tallet og etter århundreskiftet. Da oppsto den sammenhengende stripebebyggelsen langs bygdeveien gjennom Haugen og Sørmela.
Haugen fikk ingen fellesfunksjoner, de havna naturlig nok på Åknes. Etter at Åknes stagnerte og døde som bygdesenter etter 1950, måtte all offentlig og privat service hentes langt unna.Dermed sank folketallet også på Haugen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!