Gnr. 6 – Sørmela

Navnet
Dersom man ikke kjenner Andøy-geografien, kan man lett å tro at Sørmela og Nordmela er to deler av en større Mela-gård. Imidlertid ligger de nesten to mil fra hverandre i luftlinje, og i to forskjellige kirkesogn. De hadde ikke engang samme eier i gammel tid.
En gang i tida het begge Mela. Etter hvert blei det nødvendig å skille dem bedre fra hverandre, først og fremst i skattelistene. Dermed blei det til Sørmela og Nordmela. ”Mela” betyr det samme i begge tilfellene, en sandmel eller -banke.
I 1567 blei navnet skrevet ”swedermoll”, trolig et nokså skeivt bilde av hva folk sa. Seinere dukka den seigliva forma ”mjele” opp, bokført av danske skrivere. I dag har den folkelige forma Sørmela overtatt i skrift, men i dagligtale sier mange bare Mela, i hvert fall fra Bø og sørover.

Stedet
Sørmela er langt større i utstrekning enn det man ser ved å kjøre gjennom gården. Bebyggelsen og dyrkajorda ligger nær grensa mot Haugen, men utmarka strekker seg nordover til Bømyra og østover til Tranesvågen. I dette området grenser Sørmela til Bø, Bjørnskinn og Tranes.
Nær sjøen ligger den markerte sandmelen som har gitt gården navnet. Der sto nok også det gamle tunet, men elva har antakelig forandra terrenget der mye. Som nevnt under Haugen, kan Haugelva tidligere hatt utløp lenger sør. Dersom det er rett, må den ha gjort stor skade på innmarka til gården da den laga det nye løpet.
Sørmela er den nordligste av tre gårder som ofte regnes under ett, og samkvemet med de to andre har vært sterkt og tett. Turen var både lengre og tyngre nordover til Bø og østover til Bjørnskinn før veien kom på 1900-tallet.

Jorda
Den eldste landskylda vi kjenner for Sørmela, var på to våg. Den sto ved lag til andre halvdel av 1600-tallet, da falt den med en sjettedel. Samtidig fikk en rekke andre gårder høyere landskyld, blant dem Haugen. Dersom antakinga om nytt løp for Haugelva er riktig, kan fallet skyldes skaden som elva gjorde på den lause sandjorda. Den nye landskylda blei ikke vesentlig endra før i 1886.
I 1723 sa en kommisjon at jorda på Sørmela fikk rikelig med sol, men var sandholdig og mager. Den kunne likevel brukes til både korndyrking og høyavling. Som korngård blei den vurdert som dårligere enn Haugen, men bedre enn Bø.
Kommisjonen fant ut at gården kunne fø en hest, seks kyr, fire ungdyr og tjue småfe. To familier kunne leve av en slik buskap. Forøvrig meinte man at landskylda burde senkes. Det blei ikke gjort.
I 1802 fikk Sørmela nesten samme vurdering som Haugen. Eneste forskjellen var at Sørmela hadde bedre torvmyr og brukbare beiter. Alt i alt meinte kommisjonen at Sørmela kunne fø åtte kyr.
En ny kommisjon i 1886 fant 110 mål god åkerjord, noe plaga av flygesand, og beregna utbyttet av potetavlinga til seks fold. Gården hadde dessuten seksti mål dyrkbar myr. Høyavlinga var på 980 våg, pluss tjue mål fra utslåtter. Det ga grunnlag for å holde to hester, åtte kyr og seks småfe, omtrent det samme som Haugen.
Rapporten nevner også molter. Årlig avkastning blei beregna til fire tønner, trolig moltegrøt. Landskylda blei justert opp på grunn av molteressursen. Det betyr at moltemyrene var en del av verdien på gården, og dermed en del av skattegrunnlaget.
Både i 1865 og 1875 hadde oppsitterne på Sørmela langt flere husdyr enn vurderinga fra 1886 oppgir. To hester, femten til sytten kyr og vel førti småfe sto da i fjøsene på gården.
Tidligst på 1600-tallet satt ett til to par med jorda på gården, og opptil to husmenn i tillegg. Like etter 1650 blei jorda bygsla av folk på Haugen, og grunnen kan være det som er nevnt lenger opp. Dersom ei endring av elveløpet ødela det gamle tunet og en del av innmarka, blei gården kraftig svekka for lang tid framover, og naboene overtok den for ei tid.
Etter 1720 fikk Sørmela egne oppsittere igjen, først ett par, og fra 1770 ett til. De delte jorda mellom seg i to bygselparter, naturlig nok kalt kalt Nordjorda og Sørjorda. Nye delinger kom ikke før midt i det neste århundret. Husmannsplasser på Skogan og Sletten tøyde bosetninga nordover på slutten av 1800-tallet.
Jordbruket på Sørmela overlevde gjennom 1900-tallet og tilpassa seg driftsendringene som salgsjordbruket førte med seg, men i 2003 var det bare ei melkebesetning igjen på gården.

Sjøen
Sørmela fikk alltid samme dom som Haugen når det gjaldt forholdene for å drive fiske der. Fisken var nært, lendinga elendig. Gården har støplasser innafor Storneset og Litleneset, men det langgrunne farvannet utafor hindrer større båter å komme inn. Sjølsagt hadde Sørmela fisker og høvedsmenn, de drifta fra værene lenger nord eller vest.

Eierne
Opprinnelig hørte Sørmela til Dverberg kirke, sammen med Bjørnskinn og Risøya. Etter hvert overtok Kongen som eier, det skjedde på første halvdel av 1800-tallet. I 1847 kjøpte Jørgen Andreas Rasmussen og Berit Marie Nilsdtr heile gården, og da var staten selger.

Bosetninga
Sørmela må ha ei gammel bosetning, kanskje fra vikingetida eller enda tidligere. Klimaet var varmere, og gode korngårder sto høgt i kurs. Det kan være forklaringa på at både kirka og Kongen eide jord der Haugen og Sørmela ligger i dag.
Som nevnt foran, forsvant bosetninga på gården midt på 1600-tallet, og det kan skyldes en naturkatastrofe. Etter 1720 bodde det på nytt folk der, og deretter lå folketallet på opptil tre familier til midt på 1800-tallet. Deretter steig det.
I 1900 nådde bosetninga ti par, så sank det igjen, kanskje fordi Åknes trakk til seg familier. Der lå fellesfunksjonene, men Sørmela hadde fortsatt solid gårdsdrift. Bosetninga blei flytta oppover til veien, akkurat som på Haugen, og skillet mellom nabogårdene blei redusert til ei bru.
Ved starten av et nytt årtusen utgjør de to tvillinggårdene ennå ei befolka grend. Håpet for framtida ligger først og fremst i det som alltid har vært den viktigste kapitalen der: Den gode jorda.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!