Navnet
Bø nevnes første gang på 1500-tallet. Da blei navnet skrevet enten Bø eller Bøe, for å vise at vokalen var lang. Seinere blei skriveforma Bø enerådende.
Ved sida av Andøy har også Sortland og Bø kommune hver sin gård med samme navn. I alle tilfellene er det snakk om store og sentrale gårder, sikkert blant de eldste faste bosetningene vi har.
Bø og den beslekta forma ”by” betyr rett og slett ”gård”. Navnet Bøgard, som i si tid blei laga av postverket, betyr altså ”gardgard”. Språklig er det altså en ulogisk kontruksjon, i tillegg mangler Bøgard-navnet enhver historisk bakgrunn.
Stedet
Dagens Bø er nærmest en liten landsby som strekker seg på begge sidene av Bøelva. Strandflata er breiest i sør, ved grensa mot Sørmela. Der rekker utmarka til Bø østover til Kobbedalen, som hører til Bjørnskinn. I nord smalner strandflata av, og der grenser Bø mot Nøss. Dagens grense går i nordkanten av Nøssøyra. Tidligere gikk denne grensa litt lenger sør.
Like øst for bebyggelsen ligger den breie Bødalen. Den ender i øst ved et skar som skiller den fra Svandalen. Navnet Bødalen brukes også om øverste delen av dalføret på andre sida av skaret.
Bø og Nøss fikk stadig sterkere kontakt utover 1700-tallet og århundret etter, ikke minst på grunn av en rekke giftemål over gårdsgrensene. Men Bø har hatt mye samkvem med gårder også i de andre himmelretningene, østover til Bjørnskinn og Sellevoll, sørover mot Sørmela og Åknes, og over Gavlfjorden til Øksnes.
Jorda
Først på 1600-tallet hadde Bø ei landskyld på tre våg. Midt i århundret blei den økt med ei halv våg, og der holdt den seg til utpå 1800-tallet. Bø var ikke den eneste gården som fikk høyere landskyld like etter 1650, det samme skjedde for Haugen, Nøss, Risøya og Bjørnskinn.
Bø er kjent som en god jordbruksgård, men de gamle matrikkelarbeidene hadde mye å utsette. I 1723-arbeidet står det at jorda var dårlig til korndyrking. Den fikk imidlertid rikelig med sol, og det kunne såes sju skjepper korn (140 liter).
Videre var jorda meget tung til høyavling, likevel meinte kommisjonen at gården kunne fø fem hester, nesten tretti kyr, sytten ungdyr og over femti småfe. Bø hadde med andre ord svært store arealer å hente fôr fra, og buskapen rakk til fem-seks familier.
Åtti år etter blei vurderinga litt mer positiv, med blant annet et pluss for gode beiter og brukbar åkerjord, men et minus for nordavinden og dårlig torvmyr. 24 kyr blei regna som passe buskap. Kommisjonen opplyser også at ved springflo og pålandsvind kan sjøen oversvømme en del av innmarka. Navnet Holmen på en av gårdpartene (brnr. 10) skriver seg fra slike hendinger.
Utover 1800-tallet steig gården atskillig i kurs, trolig på grunn av jordforbedring og nydyrking. I 1886 hadde Bø 160 mål med god åkerjord, og foldtallet i potetavlingene lå på fem. I alt høsta folket på gården vel 4100 våg høy, derav en tredjepart i utslåtter. I tillegg nevnes som før gode beiter. Nå blei muligheten for husdyr vurdert omtrent som i 1723.
Årlig avkastning av molter blei anslått til seks tønner, antakelig moltegrøt. Dette kom som ei påplussing av landskylda, som i sin tur var en del av skattegrunnlaget. Og landskylda økte med en tredjedel, men først og fremst på grunn av fôrproduksjonen.
I 1865 lå dyretallet langt over anslaget i matrikkelarbeidet. Da fantes på gården sju hester, 45 kyr og nesten hundre småfe. Ti år etter var de økt med en hest, seks kyr og over førti småfe. Da var Bø en av de seks største gårdene i Andøy når det gjaldt husdyrhold. Den overlegent største var Bjørnskinn.
De store arealene med brukbar jord ga tidlig rom for mange familier. Få gårder i Andøy hadde så mange oppsittere på 1600-tallet, fra fem til ti par, og jorda var delt i fire bygselparter. De som ikke fikk en bygsel, blei husmenn.
Navn som Nordjorda og Sørjorda dukker tidlig opp, med Tua mellom dem. På 1800-tallet blei bosetninga nord for Tua kalt Nordgården, og i andre retninga Sørgården. Da økte også bruksdelinga for å gi jord til flere familier, og ny jord blei rydda sørover, nordover og oppover langs Bøelva til Holan. Kanskje er jorda litt mer lettdyrka sør for elva enn på nordsida.
Bø fortsatte som stor jordbruksgård gjennom 1900-tallet, og var godt tilpassa de driftsendringene som salgsjordbruket krevde. Da århundret endte, dreiv fem bruk med husdyr eller fôrproduksjon.
Sjøen
De gamle kildene er samstemmige når det gjelder havneforholdene på Bø: De er svært dårlige. Men samtidig ligger gården nær fiskefeltene, og stedet har alltid hatt en rekke dyktige fiskere og foregangsmenn i næringa. De rodde i fiskeværene ytterst på Andøya og Langøya, og turene mellom heim og fiskevær kosta mange av dem livet.
Folket på Bø og noen nabogårder høsta ei tid sjøen på enda en måte. I mellomkrigstida blei tarebrenning vanlig som attåtnæring. Brenninga foregikk i spesielle ovner, og tareaska blei lagra i egne bygg til båter kom og henta den. Virksomheta døde ut etter krigen.
Eierne
Bø og gårdene videre nordover vestsida av Andøya til og med Otervika var krongods i gammel tid. Overgangen til sjøleie skjedde midt på 1800-tallet. Johannes Ernestussen og Johanna Korneliusdtr kjøpte jorda si og litt til i 1853, og snart fulgte de andre oppsitterne etter.
Bosetninga
Bø har uten tvil svært gammel bosetning. Arkeologiske funn viser at det bodde folk der lenge før før vikingtida. Navn på personer får vi imidlertid langt seinere.
Kildene fra 1500-tallet viser at allerede da hadde gården tre-fire oppsittere, nokså sikkert samla i et fellestun på Bakkan nord for Bøelva, og nærmere sjøen enn dagens bebyggelse. Bygselpartene fikk ofte navn etter hvilken retning jorda lå i forhold til tunet. Det stemmer godt ut fra et tun på Bakkan.
Folketallet holdt seg svært stabilt og bosetninga stort sett samla til rundt 1850. Overgangen til sjøleie førte snart til at grenser blei trukket i marka, og med oppsplittinga av jorda sprakk også det gamle fellestunet.
Resten av 1800-tallet vokste folketallet raskt, og bosetninga spredte seg både sørover og nordover. Veien blei bygd lenger fra sjøen, der dukka det snart opp både våningshus og driftsbygninger. Dermed oppsto den nesten to kilometer lange stripebebyggelsen fra Fagervollen i sør til Kongsvollen i nord. Dessuten kom det ei ny husklynge oppe på Holan.
Etter delinga av fellestunet kom navnene Nordgården og Sørgården i bruk. De blei langt på vei to egne gårder med langt mer kontakt innad enn over på andre sida av elva. Folket på Bø regna seg som enten nordgårdinger eller sørgårdinger. Bøelva delte også Holan i en nordlig og en sørlig part. Dette viser hvor stor Bø etter hvert blei som bosetningsområde, både i utstrekning og folketall.
Fra 1910 hadde Bø det høgste folketallet av gårdene i Bjørnskinn, men rundt 1935 gikk gårdene på begge sidene av Risøyrenna forbi. Bø blei aldri noe knutepunkt for trafikken, men på grunn av sitt store folketall hadde stedet i mange år både butikker og posthus.
Da fiskebondenæringa opphørte som tilpasning etter 1950, sank folketallet, men bosetninga er ikke trua. Med bedre rammevilkår for jordbruket, vil Bø alltid være et livskraftig sted.