Navnet
Navnet på gården har vært skrevet på mange måter, enda så kort det er. Første skriftfesting, i 1567, er Nos. Seinere følger Noes, Noss, Nøess, Niøs, og sjølsagt Nøss. Etter hvert dukka også skrivemåten Nøis opp, den blei tatt i bruk som slektsnavn.
Opphavet til navnet er rimelig sikkert. Det kommer av det gammelnorske ordet for nese, i denne sammenhengen om en fjellnakke som stikker fram, sikkert Sjøhusaksla på nordsida av gården.
Stedet
Bebyggelsen på Nøss er i dag ei drøyt kilometerlang stripe av hus rundt ei vid bukt. Strandflata er egentlig nerdelen av et vidt dalføre med flere elver og vatn. Det fører videre over til Middagsfjellet og Nordmela, som er nabogårder i nord. Grensa mot dem danner skille mellom Bjørnskinn og Dverberg sokn, og var tidligere kommunegrense. Den endte tidligere i Børvågen, men blei flytta litt sørover.
Nøss grenser i sør mot Bø. I dag går skillet like i nordkant av eidet som forbinder Nøssøyra med land, men har tidligere gått litt lenger sør. Adkomsten til Bø er lett langs foten av Strandfjellet, og kontakten har alltid vært der. Den økte utover 1700-tallet og århundret etter på grunn av en rekke giftemål mellom nøssinger og naboer på Bø.
Samkvemet med naboene i nord blei sterkere på 1800-tallet, især gjelder det kontakten med Nordmela. En viktig årsak var rorværet Børvågen, som blei mye brukt av fiskere fra begge gårdene. Nøssingene rodde dessuten i værene nordligst på Langøya, og det førte til langvarig kontakt med gårdene der.
Jorda
Den eldste landskylda vi kjenner for Nøss, var på tre våg. Den blei økt med ett pund midt på 1600-tallet, samtidig fikk Haugen, Bø, Risøya og Bjørnskinn ei lignende økning. Nøss beholdt samme landskyld til først på 1800-tallet.
Et matrikkelarbeide fra 1723 sier at jorda får rikelig med sol, men er tungdrevet både til høyavling og kornvekst. Likevel kunne man så ei tønne korn (160 liter), litt mer enn på Bø. Gården mangla skog, men kunne holde en buskap på tre hester, atten kyr, åtte ungdyr og over sytti småfe. Det var husdyr nok til minst fire familier.
Ei vurdering fra 1802 regner åkerjorda som tungdrevet, med mye stein, og beitene som ”besværlige”, det vil si lang jagarvei. Beitelandet lå nemlig sør for Storelva, og bebyggelsen lenger nord. Jorda på gården var steinet, men torvmyra blei vurdert som brukbar. Landskylda steig litt noen år etter denne vurderinga.
I 1886 hadde Nøss 126 mål med god åkerjord, og i tillegg noe myrjord som kunne dyrkes opp. Foldtallet i potetavlingene blei beregna til fem, og i alt blei det høsta to hundre tønner potet i året. Det gjorde Nøss til en av de største potetgårdene i Bjørnskinn.
Høyavlinga lå på 3200 våg, over halvparten fra utslåtter, blant annet på Nøssøyra og i Nøssdalen. Det ga fôr til seks hester, mer enn tjue kyr og nesten førti småfe. Skog var det lite av, bortsett fra kratt, men gården hadde brukbar torvmyr. Trolig var det høyavlinga som førte til at landskylda blei økt med en tredjedel.
Det faktiske dyretallet lå som vanlig godt over vurderingene. I 1865 hadde Nøss åtte hester, 42 kyr og over hundre småfe, det vil si mer enn på Bø. Ti år etter lå Nøss litt bak nabogården, men antallet småfe hadde økt med seksti. Begge gårdene lå blant de seks største i Andøy når det gjaldt husdyrhold.
På 1500-tallet var jorda delt i to bygselparter, Nerjorda vest for Litlelva og Øverjorda på østsida. Todelinga holdt seg stort sett ut 1600-tallet, men etter 1700 begynte jorda å bli mer oppdelt. Nerjorda blei splitta i to parter, vestre og østre, og Øverjorda i fire. De lå mellom Litlelva og Storelva, og fikk navnene Bakka, Tofta, Volla og Della.
Skattelistene tyder på at den beste jorda lå vest for Litlelva. De to bygselbrukene der satt med halve landskylda på Nøss, den andre halvdelen blei delt mellom de fire partene øst for elva.
Jorda nord og vest for Storelva blei snart for knapp, og like før 1900 begynte man å dyrke opp den gamle beitemarka lenger sør, i området ved Dikvollen. I løpet av de neste tiårene strakte bosetninga seg i begge retninger, sørover forbi Dikvollen og utover forbi Nergården.
Oppdelinga gikk svært langt. Mange gårdparter hadde for lite areal da gårdsdrifta blei omlagt etter krigen, men jordbruket klarte overgangen. Ved årtusenskiftet hadde Nøss fem sauebesetninger.
Sjøen
Nøss har ingen skjerma havn, men ei god lending sør for Kobbeberget, kanskje det Landvik som nevnes i gamle kilder. Hard sjøgang og sterk fallvind har gjennom tidene gjort stor skade på båter og sjøhus, men holdt ikke nøssingene vekk fra sjøen. Gården har hatt dyktige fiskere og høvedsmenn i mange generasjoner.
Mangelen på heimehavn gjorde at folket på Nøss måtte ro fra fiskeværene ytterst på Andøya og Langøya. Turene langs Andøya og over Gavlfjorden har ført til en rekke tragedier, men heller ikke det har skremt nøssingene på land.
Folket på Nøss og noen nabogårder lenger sør begynte tidlig på 1900-tallet med tarebrenning som attåtnæring. Tareaska blei levert sørover og skaffa kjærkomne inntekter i ei vanskelig tid. Tarebrenninga varte til siste krig.
Eierne
I likhet med de fleste nabogårdene i sør og nord var Nøss krongods i gammel tid. Overgangen til sjøleie skjedde midt på 1800-tallet. Johannes Jakobsen og Augustina Magdalena Johannesdtr kjøpte vestre Nerjorda i 1859, men det tok 35 år før all jorda på Nøss blei eid av de som brukte den.
Bosetninga
Nøss fikk temmelig sikkert fast bosetning lenge før vikingtida. Gården har alle ressursene som var nødvendige for livbergina, først og fremst brukbar jord, kort vei til fiskefeltene, og ei rik utmark.
Bosetninga på Nøss har svinga mye målt i antall familier, men gården har aldri ligget øde. Opp- og nedturer i fisket er synlige som bølgetopper og -daler i folketallet. Etter 1600 fulgte et par hundre år med en til fem familier på gården. Fellestunet lå ved Litlelva, og ingen bodde sør for Storelva.
På 1800-tallet økte folketallet i takt med bruksdelinga, og fellestunet gikk i oppløsning nokså tidlig i århundret. Den sterkeste økninga kom etter 1850. Da fulgte Nøss like etter Bø i folkeveksten.
Nye navn dukka opp da fellestunet gikk i oppløsning. Nerjorda blei til Nergården og Mellagården, mens Øverjorda blei til Øvergården, som omfatta de fire bygselpartene der. Bebyggelsen strakte seg ut, og i dag kan bare folk fra Nøss peike ut grensene mellom de forskjellige delene av gården.
Da fisket og jordbruket blei kobla fra hverandre etter krigen, minka folketallet som på de fleste fiskerbondegårdene i Vesterålen. Men Nøss er et seigliva sted som har overlevd verre motgang enn norsk etterkrigspolitikk.