Navnet
Gårdsnavnet stammer fra den lave øya på østsida av Risøybukta. Stedet Risøyhamn ligger på Hamarøya. Første kilde som nevner gården, er fra 1567, og der er skrivemåten Riisøen. Navnet har altså vært brukt i bestemt form så lenge vi kjenner det.
Betydninga er lett å finne – ei øy med med ris, altså kratt. I dag er både Risøya og Hamarøya landfast med Andøya. Navnet Risøyhamn kan forklares på to måter, enten som havna for folket på Risøya, eller havna som hører til Risøya. Det finnes ei brukbar havn på sjølve Risøya, så den siste forklaringa virker mest sannsynlig.

Stedet
Opprinnelig besto gården Risøya av bosetninga på øya med samme navn. Den har vært øde siden først på 1800-tallet, og den seinere bosetninga er blitt delt mellom tettstedet Risøyhamn på Hamarøya og jordbruksområdet Lanesskogan/Myrland et godt stykke lenger nordøst.
Risøya har Risøysundet i sør og øst, og Tranesvågen i vest. I nord grenser gården mot Bjørnskinn og Åse. Plasseringa der Risøysundet er smalest har gitt stedet nær kontakt ikke bare med nabogårdene på Andøya, men også med norddelen av Hinnøya, fra Forfjorden i Andøy til Kinn i Kvæfjord.
De som kjører over brua, får et gløtt av både Risøyhamn og Risøya fra toppen av brua. På Andøya er dagens riksvei lagt utenom de bebygde delene av Hamarøya og fortsetter i retning Andenes mellom Lanesskogen og Myrland.

Jorda
Jordbrukshistoria til gården Risøya er tredelt de siste fire århundrene. Fram til 1800 dreier den seg om sjølve Risøya, som hadde ei landskyld på halvanna våg i 1607, og to våg fra midten av 1600-tallet. Det var en gård som ofte lå øde, og grunnen var den høge landskylda, som førte til høyere skatt enn oppsitterne makta å betale.
Matrikkelarbeidet fra 1723 sier at gården var et besværlig sted å bo på grunn av beliggenheta, og foreslår ei halvering av landskylda. Det blei ikke gjennomført. Fem kyr, fire ungdyr og knapt tjue småfe blei regna som passe buskap, med andre ord ei bosetning på en eller to familier.
Vurderinga fra 1802 blei gjort da Risøya nettopp hadde mista bosetninga og Risøyhamn begynte på en lang opptur. Nå blei åkerjora betegna som dårlig og beitene magre, ingen torvmyr og bare litt skog. Det er altså Hamarøya som beskrives. Åtte kyr kunne føs på stedet, det betyr at familiene som dreiv handel og jektefart der, hadde rukket å dyrke opp en del jord.
1886-kommisjonen var i virksomhet etter at Lanesskogan blei tatt i bruk til husmannsplasser, men det er uklart om dette området er med i vurderinga. Gården hadde 78 mål med middels åkerjord, og foldtallet blei beregna til fire, som var forholdsvis lavt.
Kommisjonen takserte høyavlinga til 960 våg, og med brukbare beiter langs stranda ga det et dyretall på en hest, åtte kyr og ti småfe. Gården hadde imidlertid dobbelt så stor buskap i 1865. Ti år etter var den ikke stort større enn det kommisjonen anbefalte, og på 1900-tallet opphørte gårdsdrifta på Hamarøya.
Husmannsplassene i Lanesskogan blei sjølstendige bruk omkring 1915, og på slutten av 1920-tallet fikk de naboer på øversida av riksveien. Ny Jord-feltet på Myrland strekker seg fra veien opp til Bjørnskinn og østover til grensa mot Åse. Det tredje jordbrukskapitlet i Risøya dreide seg altså om å gjøre myr om til dyrkajord. Og der var det fortsatt tre sauebesetninger ved årtusenskiftet.

Sjøen
Beskrivelsen fra 1723 sier at Risøya lå ubeleilig til for fiske, med andre ord langt fra fiskefeltene. Men det er først og fremst leia som har betydd noe for stedet, og sjølsagt den korte avstanden til Hinnøya. Trafikken har alltid gått på langs og tvers over sundet.
Også havnehistoria er delt. Havna på Risøya er romslig og godt skjerma, velegna til båter som ikke stikker djupt. Hamarøya ligger mer åpent, men har likevel ei lunere havn enn de fleste andre gårdene i Andøy. Den overtok trafikken da båtene krevde større dybde.

Eierne
Dverberg kirke eide tre Andøy-gårder før 1800, og Risøya var en av dem (se også Sørmela og Bjørnskinn). Først på 1800-tallet sto ”Det Nordlandske Kirke- og Skolefond” som eier, men staten greip inn og overtok skjøtet før Christen A. Paulsen kjøpte halvparten av gården i 1836 og resten femten år etter. Fram til 1915 besto Risøya av bare ett bruksnummer.
Stort sett satt driverne av virksomheta i Risøyhamn med skjøtet, men også utabygds eiere var inne i bildet noen ganger, helst i etterkant av en konkurs. Etter 1915 fikk husmennene i Lanesskogan kjøpe jorda si.

Bosetninga
Den høge landskylda i gammel tid tyder på ei lang bosetningshistorie, sikkert fra vikingtid eller tidligere. Kanskje var betydninga til Risøya større i ei tid da det var viktig å kontrollere ferdselen på leia. Vi møter gården i ei tid da slike forhold ikke lenger spilte noen rolle.
Før 1770-tallet var bosetninga ujamn, med mange og lange ødeperioder. Omslaget kom etter at Anders Bull fra Bjørnskinn etablerte jekteleiet sitt på Hamarøya. Etter 1790 kom flere familier dit og delta drifta av stedet da Bull døde, men fra 1800 tok ei kraftig krise nesten knekken på virksomheta.
Christen A. Paulsen skapte stabil drift da uårene tok slutt omkring 1814. En ny vekst kom med storsildtida, men Risøyhamn lå for langt unna fiskefeltene til å få særlig utbytte av silda. Utover 1890-tallet kom ei ny nedgangstid for stedet, den snudde da Th. Benjaminsen kjøpte gården og virksomheta like etter århundreskiftet.
Et nytt problem måtte fjernes før Risøyhamn kunne vokse igjen. Risøysundet var for grunt til å slippe gjennom de stadig større skipene som seilte leia. Mudringa av renna omkring 1920 førte raskt til ei kraftig økning både av folketallet og virksomheta da stedet blei et viktig knutepunkt for trafikken og transporten på sjø og land.
To forhold til har ære for veksten. Risøyhamn blei senter i den nyoppretta Bjørnskinn kommune, og på slutten av 1920-tallet skapte nydyrkinga på Myrland-feltet ei ny utvikling i jordbruket. Alt virka i samme lei, stedet fikk alle fellesfunksjonene i et bygdesamfunn, samt industri og handtverk. Det bidro til at Risøya fra slutten av 1930-tallet fikk det høgste folketallet i Bjørnskinn.
Etter krigen blei rammevilkårene for Risøyhamn endra igjen. Stedet opphørte som kommunesenter i 1964, og mista offentlige arbeidsplasser. Trafikken blei lagt til landjorda i stadig sterkere grad, og på 1970-tallet blei det bygd bru over sundet og vei utenom Risøyhamn. Mudringa av Risøyrenna satte i si tid Skjoldehamn og Åknes i skyggen, brua og nyveien fikk langt på vei samme virkninga for Risøyhamn.