Gnr. 10 – Bjørnskinn

Navnet
Navnet på gården er enestående i Norge. Gamle skriveformer som ”bjarnaska” (1400-tallet), ”Biøskoo” og ”Bøniske” (1500-tallet) er trolig misforståtte måter å gjengi navnet Bjørnskinn på. Fra 1600-tallet til i dag har skriftfestinga vært nokså stabil.
Det har vært gjort mange forsøk på å forklare opphavet til navnet. Trolig er den mest nærliggende tolkninga den riktige. Sett fra sørvest til sørøst ligner fjellet tett bak gården slående på et bjørneskinn som henger over en staur, der elveløpene i fjellsida danner foldene i skinnet. Når snøen tiner vekk om våren, er til og med fargene de riktige. Samme virkninga får man utpå høsten.
Når det gjelder den vestligste delen av Bjørnskinn, Kobbedalen, er nok den mest nærliggende forklaringa feil. Førsteleddet har neppe noe med selarten kobbe å gjøre, men heller med det samiske ordet ”guobbo”, som betyr en rund haug.

Stedet
Bjørnskinn har to markerte og svært forskjellige områder. Det ene og mest synlige er den langstrakte bygda ved foten av Bjørnskinnfjellet, det andre og mer skjulte er Kobbedalen lenger vest. Gården når ned til sjøen ved Tranesvågen.
I vest grenser Bjørnskinn til Sørmela og Bø, i sør mot Risøya og i øst mot Åse. Plasseringa mellom østsida og vestsida av Andøya, og med lett adkomst i begge retninger, gjorde gården til et naturlig knutepunkt allerede for mange hundre år siden. Derfor blei det også kirkested.

Jorda
Aslak Bolts jordebok viser at landskylda på i middelalderen var fire spann smør, eller åtte våg tørrfisk. Først på 1600-tallet var den halvert til fire våg, men likevel høyest i soknet. Like før 1660 blei den økt med to pund. Ytterligere tre gårder i soknet fikk ei lignende økning, men noe mindre.
Kommisjonen som vurderte gården i 1723, sier at jorda fikk rikelig med sol, men var meget tungdrevet for høyavling, og dessuten utsatt for frost. Det siste gikk ut over korndyrkinga, og utsæden blei taksert til bare ei halv tønne (80 liter).
Passe dyretall blei satt til to hester, tolv kyr, tre ungdyr og ti småfe. Det var mindre enn både Åknes, Bø og Nøss, og omtrent det samme som Lovika. Noe av årsaken til den lave vurderinga var nok at Bjørnskinn på den tida var et underbruk til prestegården på Dverberg, og ikke hadde egen bosetning, om man ser bort fra Kobbedalen.
I 1802 hadde Bjørnskinn forlengst fått sine egen oppsittere, og nå blei gården vurdert høyere. Åkerjorda fikk middels karakter, beitene langt bedre. Denne gangen blei dyretallet satt til 28 kyr, høgst i heile Andøy. Gården fikk pluss for ei lita lakseelv, men minus for at snøen ligger lenge.
Da 1886-kommisjonen besøkte Bjørnskinn, fant de en svær jordbruksgård med nesten fem hundre mål åker, og et foldtall på seks både for poteter og bygg. Kommisjonen takserte høymengda til omlag seks tusen våg, med godt over halvparten fra innmarka, og beitene blei regna som tilstrekkelige.
Anslaget for buskapen lå tilsvarende høgt: Åtte hester, 44 kyr og nesten nitti småfe. Sjølsagt blei landskylda endra etter dette, den økte med femti prosent. Det faktiske dyretallet var som vanlig langt høyere. I 1865 hadde gården fjorten hester, nesten sytti kyr og rundt to hundre småfe. Ti år etter var tallene nitten hester, over hundre kyr og vel tre hundre småfe, klart mest i heile Andøy. I tillegg eide folk på gården en reinflokk som vokste fra vel hundre dyr i 1865 til 240 i 1875.
Etter 1900 forsvant gårdsdrifta i Kobbedalen, som for det meste var knytta til husmannsplasser. Seinere kom overgangen til produksjonsjordbruk, der det største problemet blei den sterke bruksdelinga som fant sted sist på 1800-tallet og inn i det neste århundret. Det rokka imidlertid ikke den stillinga Bjørnskinn har som en av de store jordbruksgårdene i Andøy. Ved inngangen til et nytt årtusen har gården seks driftsenheter med sau eller kyr.

Sjøen
Vurderinga fra 1723 sier kort og godt at Bjørnskinn ligger så ubeleilig til for fiske at ingen fiskere vil bo der. Seinere har det bodd mange dyktige fiskere på gården, men de har alltid rodd fra vær langt unna. Kanskje var mangelen på ei god havn en av grunnene til at Bjørnskinn ikke blei kommunesenter i Bjørnskinn.

Eierne
Bjørnskinn står i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet. Da eide Nidarosdomen tre fjerdeparter av gården. Etter reformasjon overtok Kongen mye av jorda til Nidarosdomen, men Bjørnskinn fortsatte som lokalkirkegods
Før 1800 eide Dverberg kirke Risøya, Sørmela og Bjørnskinn. Først på 1800-tallet overtok staten skjøtet på jorda og solgte den videre til oppsitterne. Det gjaldt også Bjørnskinn, og den første sjøleieren var visstnok Dorte Ediasdtr på Vesterjorda.

Bosetninga

Bjørnskinn må ha vært en sentral plass i bygda i mange århundrer, men det er vanskelig å si hvor gammel bosetninga på gården er. Soknet har navn etter gården fordi det tidlig kom ei kirke der. Det må ha skjedd lenge før Svartedauen.
De eldste skriftlige opplysningene om et kirkebygg skriver seg fra 1500-tallet. Da sto det et korshus der, det vil si ei lita kirke. Omkring 1740 blei kirka tatt av snøras, men veit ikke om det gjelder korshuset eller et nyere bygg.
Ei ny kirke blei reist lenger unna fjellfoten omkring 1740, kanskje med materialer fra den som skreda tok. Dette var ved starten av en lang periode med sterk folkevekst i soknet, og kirka blei etter hvert alt for lita. I 1884 reiv man den gamle og bygde ei ny. Bjørnskinn fortsatte som kirkested, ikke uten motstand fra folk sørover Risøysundet. De ville heller ha ei kirke ved sjøen.
Funksjonen som kirkested fikk følger for bosetninga. På første delen av 1600-tallet hadde Bjørnskinn bare to leilendinger, de satt med svært store bygselparter. Etter 1660 bygsla lensmann Ole Aslaksen på Saura halvparten av jorda, men flytta ikke dit. Fra 1675 overtok soknepresten all jorda på gården, og Bjørnskinn blei et underbruk til prestegården på Dverberg.
Gården lå uten oppsittere de neste seksti årene, for prestene dreiv jorda ved hjelp av tjenere. Men i samme tidsrommet bodde det mange familier i Kobbedalen. Vi veit ikke når samene kom dit, men de var der før 1700. Denne store samiske bosetninga har et eget avsnitt lenger ned i gårdkapitlet.
Fra 1730-tallet fikk Bjørnskinn norske leilendinger igjen, men bare på en del av jorda. Prestene på Dverberg beholdt resten til omlag 1760, etterpå hadde alle gårdpartene egne oppsittere. En av dem (Anders Bull) gjorde Bjørnskinn til jektegård for ei tid. Han hadde havna si på nabogården Risøya.
Nødsårene først på 1800-tallet ramma Bjørnskinn hardt. Mellom 1810 og 1814 sank folketallet til en fjerdepart, mest på grunn av dødsfall, og det gikk nesten førti år før bosetninga nådde gammelt nivå igjen. Resten av århundret og inn i det neste steig folketallet betydelig.
Det var ikke bare jordbruket som bidro til folkeøkninga. Som kirkested i stadig vekst fikk Bjørnskinn også andre fellesfunksjoner, blant annet skole og butikk, men blei ikke kommunesenter etter opprettinga av Bjørnskinn kommune i 1924. Handelsstedet som Anders Bull la grunnlaget for på Hamarøya hundreogfemti år tidligere, fikk den funksjonen, så lenge det varte.
Mange fellesfunksjoner er forsvunnet, men Bjørnskinn er fortsatt ei livskraftig bygd med ei særegen historie og ressurser for framtida.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!