Gnr. 21 – Åse

Navnet
Gårdsnavnet er kjent fra 1500-tallet, men er langt eldre. Skrivemåten har vært svært stabil siden da, men før bokstaven ’å’ blei tatt inn i alfabetet, skreiv man Aase. De familiene som bruker gårdsnavnet til slektsnavn, har valgt denne forma.
Åse hører med i gruppa av korte naturnavn, som er blant de eldste stedsnavnene vi har. Opphavet er lett synlig for alle som kommer sørfra, nordfra eller fra sjøsida – den karakteristiske åsen bak gården. Navnet er trolig ei dativ-bøying, derfor e’en til slutt.
En gang i tida var kanskje Åse navnet på bare den nordligste delen, den som ligger nærmest åsen, og som lokalt kalles Nordgården. I sør, og antakelig mye lenger fra dagens strandlinje, lå det en gård som het Liland – gården ved lia. Minnet om denne gården er bevart i et gammelt sagn, og i navn som Lilandsholmen og Lilandsskaret.
Liland blei trolig avfolka under Svartedauen, eller kanskje lenge før det. Da det kom ny bosetning ved sjøen, fikk den etter hvert navnet Sørgården, og hørte inn under Åse. Tilsvarende utvikling for gamle ødegårder er kjent fra andre steder.
Navnet Åsebakken har vært en del brukt. Her siktes det til den markerte bakken gjennom Nordgården. Men det er en langt mer avgrensa lokalitet enn den vidstrakte matrikkelgården Åse.

Stedet
Åse ligger på ei strandflate som er opptil en kilometer brei i sør, smalner av rundt enden av Åseåsen, og vider seg ut igjen på nordsida. Flere bukter skjærer inn i strandflata, mest sør for Åseåsen.
I sør grenser Åse mot Risøya i det området som kalles Lanesskogan. Navnet blir brukt på begge sider av gårdsgrensa. Nabogårder i nord er Å og Ånes. Grensa mot Å går ved Åholmen, og mot Ånes gjennom Ånesvatnet.
Åse har hatt sterk kontakt med nabogårdene, især de på nordsida. Dessuten hadde folket på Åse tette forbindelser med Lovika på Hinnøya, og over Andfjorden til området fra Kasfjorden til Elgsnes. Det skyldtes ikke minst den sterke oppslutninga om baptistmenighetene på disse stedene.
Åse var en viktig del av et stort baptistsamfunn rundt den indre delen av Andfjorden, og det skapte igjen grunnlag for mange slektsforbindelser. Det gjaldt i særlig grad forholdet til Lovika.

Jorda
Den første beskrivelsen av jorda på Åse er fra 1723. Den sier ikke uventa at jorda fikk rikelig med sol, men den var meget tungdrevet både til høyavling og kornvekst. Men mulighetene for korndyrking kan ikke ha vært så svært dårlige, kommisjonen antok nemlig at man kunne så ei tønne og to skjepper bygg der, rundt 175 liter såkorn.
Også høyavlinga må ha vært bedre enn den negative dommen. Kommisjonen anslo at gården kunne fø fire hester, tjue kyr, åtte ungdyr og over førti småfe. I heile Andøy er bare Bø ført opp med større buskap, resten kom bak Åse.
Landskylda var fra før fire våg, og den var det ingen grunn til å endre. Forøvrig sier kommisjonen at Åse mangla kvern, men hadde skog til brensel.
Den såkalte Jordavgifta fra 1802 har ei litt anna vurderinga. Den sier at åkerjorda var god, og setter Åse i den nesthøgste gruppa blant gårdene i Andøy. Jorda var imidlertid utsatt for nordavind og lå nær havet.
Beitene blei regna som gode, og gården hadde fôr nok til 24 kyr. Skogen var middels god, men torvmyrene fikk betegnelsen dårlige.
Seinere på 1800-tallet økte landskylda en del, antakelig på bakgrunn av ei vurdering fra 1868. Den oppgir at gården hadde 272 mål med god åkerjord, og folltallet for potetavlingene blei taksert til mellom tre og fire. Det var forholdsvis lavt.
Det store plusset var høyavlinga. Den blei beregna til vel 3800 våg (á 18,5 kg), blant de høgste avlingene i Andøy. Sammen med gode og tilstrekkelig fjellbeiter ga det et anslag for buskapen på fem hester, over tretti kyr og vel femti småfe.
Denne gangen fant kommisjonen ingen skog til brensel, men gode torvmyrer. Åse-folket må ha lagt om brenselforsyninga svært mye siden 1802.
Som vanlig lå det faktiske husdyrtallet langt over vurderinga til kommisjonen. I 1865 hadde Åse tretten hester, over femti kyr og vel åtti småfe. Ti år etter var det en hest mer, kutallet lå tett under seksti, og antall småfe hadde passert hundre. Åse var blitt en stor jordbruksgård.
Et stort problem blei rydda unna på 1870-tallet og de neste årene. Den gamle teigblandinga sto i veien for ei mer rasjonell drift, og oppsitterne på den svære gården gjennomførte ei omfattende utskiftning som førte til at tunbebyggelsen blei erstatta av en stripebebyggelse, og at jordbruket fikk langt bedre driftsforhold.
Jordbruket på Åse overlevde strukturendringene på 1900-tallet bedre enn på de fleste andre gårdene i kommunen. Mange små enheter forsvant, men seks bruk var fortsatt i drift ved overgangen til et nytt århundre.

Sjøen
Vurderinga fra 1723 har ei ganske presis vurdering av forholdene for fiske på Åse. Den sier at gårder ”ligger beleilig til for fiske, men har dårlig lending”. Avstanden til gode fiskefelter, særlig i Andfjorden, er kort, men det er vanskelig å komme på land, især i austavind.
Tross mangelen på ei god og skjerma havn hadde Åse antakelig jekteleie på 1500-tallet, kanskje også i århundret etter. Det finnes flere steder der jektene kunne tørrsettes, og kanskje har Torjerneset hatt noe med denne jektefarta å gjøre.
Da nordlandsbåtene blei satt på land for godt, førte mangelen på ei skikkelig havn til at Åse stagnerte som fiskerigård. Fortsatt fantes det dyktige og aktive fiskere der, men jordbruket og andre arbeidsplasser blei langt viktigere.

Eierne
I likhet med det meste av Andøy var også Åse eid av kongen i gammel tid. Seinere overtok staten som formell eier, heilt til midten av 1800-tallet, da en bølge med gårdkjøp gjorde gården sjøleid. Dette skjedde samtidig på de fleste gårdene i Andøy.
Seine tinglysninger gjør det vanskelig å finne ut hvem som først kjøpte gårdparten de dreiv på Åse, men det ser ut som folket på Nerjorda var tidligst ute. Jonas Ingebrigtsen fikk tinglyst skjøtet i 1853. Når en oppsitter hadde kjøpt jorda si, fulgte de andre raskt etter. Før 1860-tallet var ute, ser det ut til at prosessen var gjennomført på Åse

Bosetninga
Det finnes mange spor etter eldgammel bosetning på Åse. Ved fjellfoten sør for Lilandsskaret ligger flere kulturminner som kan være spor etter den gamle gården Liland, og et stykke sør for Åseelva er det registrert jernaldertufter. På Bakkan kan man fortsatt se de siste restene av det gamle fellestunet på Åse.
Sammen med den høge landskylda og det gamle gårdsnavnet viser disse funnene at bosetninga på Åse er langt eldre enn vikingetida. Andre funn tyder sterkt på at også samer har holdt til i det området som hører til Åse.
Når vi møter Åse i de skriftlige kildene først på 1500-tallet, hadde gården fire leilendinger og to husmenn, ei av de største bosetningene i Andøy utenom fiskeværet Andenes. Dette bildet holdt seg til midt på 1600-tallet, da økte antall bygselpar til seks, men så førte krisetida på 1690-tallet til at tallet blei halvert.
På 1750-tallet hadde gården på nytt seks bygselpar, og vel hundre år etter var tallet dobbelt så stort. Denne utviklinga førte til store endringer i bosetninga innafor gårdsgrensene.
Opprinnelig lå det et fellestun på Bakkan. Utflyttinga fra dette tunet starta trolig midt på 1700-tallet, og den foregikk etter hvert i begge retninger. På 1870-tallet hadde gården i alt sju tun, fra Øra i vest (Vollen indre) til Sjåvollen i øst. De fleste lå nokså nær stranda, men Kjeldebakken som unntaket.
På denne tida satte man i gang med den store utskiftninga. Den førte til at hus blei flytta overalt på gården, og dagens stripebebyggelse oppsto. Ikke lenge etter begynte ei ny utvikling i Sørgården, flytting vekk fra sjøen. Den starta med at Lyngraet blei oppdyrka og bebygd. Utpå 1900-tallet hadde bebyggelsen på sjølve Åse fått dagens mønster.
Behovet for mer jord førte til nydyrking i begge ender av gården. I sør blei det rydda jord heilt til grensa mot Risøya, men ikke i store sammenhengende flater. I nord danna de nydyrka brukene etter hvert mer sammenhengende jordbruksområder.
Åse fikk tidlig fellesfunksjoner som skole og post, seinere kom aldersheimen og flere butikker. I alt hadde Åse fem handelsforetak etter krigen. Dessuten blei det skapt en rekke andre arbeidsplasser utafor jordbruket.
En viktig faktor som har gjort stedet sentralt, er baptistkirka. Åse blei et religiøst senter både innad og utad, og den vakre kirka i bakkehellinga er mer enn ei dissenterkirke. Den er kirke for alle på Åse. Felleskapet i menigheta har skapt et tett og sterkt samfunn, prega av utstrakt omsorg for de svake i samfunnet.
Alle arbeidsplassene som blei skapt utover 1900-tallet, veide opp for den nedgangen i sysselsettinga som omstillinga i jordbruket førte med seg. Derfor er Åse fortsatt et vitalt og levedyktig samfunn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!