Gnr. 22 – Å

Navnet
Navnet på gården er kort og greitt, og lett å forklare. Elva som renner ut ved gården, kalles nå Åelva, men het nok tidligere Åa, altså Elva. Det er den største elva i vid omkrets. I slike tilfeller var det ikke behov for noe ekstra ledd til å forklare hvilken elv man meinte. Sa man Elva, så meinte man den største.
Gården fikk navn etter elva. Å betyr altså ’elv’, og er i slekt med aqua, det latinske ordet for vatn. Siden elv heter ’å’ på dansk, blei norske stedsnavn som Å eller med ’å’ som ledd lenge regna for å være danske låneord. Det er de altså ikke. I Nord-Norge finnes mange navn som inneholder dette leddet. På Helgeland er den eldre forma ’åga’ vanlig.
De korte naturnavnene er svært gamle, mye eldre enn de kildene vi har. Å nevnes første gang i 1567, da skrevet Aa. Seinere forekom også skrivemåten Aae. Da bokstaven ’å’ blei tatt inn i alfabetet, blei gårdsnavnet skrevet Å, men i slektsnavn brukes fortsatt den gamle skriveforma.
Navnet Åbru kom i bruk etter at veien blei bygd og kryssa Åelva like ved gården. Det var en måte å unngå sammenblanding med Å i Lofoten, men har ingen slik funksjon lenger.

Stedet
Gården omfatter den sørligste delen av den breie og myrete strandflata som strekker seg fra Åseåsen og norover. Grensa mot Åse går i sørkant av Åholmen, og i nord grenser Å mot Sellevoll ved Sellevollvatnet.
Tidligere gikk utmarka på Å heilt til vestenden av Ånesvatnet, men på første halvdel av 1800-tallet blei området ved vatnet bebygd, og Ånes oppsto seinere som egen matrikkelgård. Ved delinga mista Å svært mye av utmarksområdene sine.
Den sentrale delen av gården ligger på nordsida av utløpet til Åelva. Bebyggelsen nedover Øyra danner fortsatt en liten landsby, slik fellestunet der var på 1800-tallet og kanskje tidligere.
Folket på Å har hatt nær kontakt med de tre nabogårdene som omgir stedet. Avstanden er liten sjøveien, og det var forholdsvis lett forbindelse over land også før veien kom. Dessuten har Å vært en del av baptistsamfunnet rundt Andfjorden, med nær kontakt til områdene på andre sida av havstykket, fra Kvæfjord til Bjarkøy.

Jorda
Matrikkelutkastet fra 1723 er den første detaljerte vurderinga av gården. Den sier at jorda får rikelig med sol, men at den er tungdrevet til høyavling og usikker til kornvekst. Det siste betyr at kornet ikke blei modent hvert år.
Utsæden var imidlertid stor. Kommisjonen plasserer Haugen på topp i Andøy, og deretter kommer Å sammen med Stave og Bleik. På de tre siste gårdene kunne man så tolv skjepper bygg, eller 210 liter. Å var den eineste østvendte av disse store korngårdene, det kan være årsaken til kommentaren om uviss avling.
Sjøl om gården hadde dårlig slåttemark, må i hvert fall beitene ha vært gode. Kommisjonen kom fram til at Å kunne fø tre hester, ti kyr, fire ungdyr, ti sauer og tolv geiter, det var jamnt med Sellevoll og foran prestegården Dverberg. Forøvrig nevner den nok skog til brensel og ei god lakseelv.
Den samla vurderinga var at gården burde få landskylda satt ned fra tre våg til to og ei halv våg. Ingen av tilrådingene fra 1723-kommisjonen blei noen gang gjennomført.
I 1802 rangerte en kommisjon alle gårdene etter såkalt jordverdi, det vil si bonitet, og da kom Å i den høgste gruppa sammen med blant andre Stave og Skjolda, og foran alle nabogårdene. Denne gangen vurderes jorda som god, med rikelig sol.
Beitene blei regna som middels gode, men ga sammen med høyavlinga fôr nok til å holde seksten kyr på gården. Middels gode var også skogen og torvmyrene, og den gode lakseelva nevnes på nytt. Dessuten forteller kommisjonen at Å hadde kvern i Åelva. Den blei kanskje satt opp i den tida gården var jekteleie.
I 1868 kom den meste detaljerte vurderinga av gårdene. Samtidig skjedde oppsplittinga av Å i to matrikkelgårder. Grovt regna beholdt Å godt over halvparten ressursene, bortsett fra beitene. Der fikk Ånes de beste, ser det ut til. Det samme gjaldt skogen.
På sjølve Å fant kommisjonen hundre mål med god åkerjord. Byggdyrking nevnes ikke lenger, og folltallet for potetavlinga er satt til fire. Det lå mellom tre og seks på gårdene i Andøy. Moltehøsten blei vurdert til fire tønner i året, ei ganske stor avling.
Beitene lå i myr og fjell, og blei bedømt som mindre gode, men høyavlinga veide i stor grad opp for det. To tusen våg (á 18,5 kg) kunne høstes et vanlig år. Det skulle holde til å fø fire hester, atten kyr og nesten tretti småfe.
Landkylda til Å falt litt etter denne vurderinga, men det skyldtes fradelinga av Ånes. Det faktiske husdyrtallet lå langt over anslaget til kommisjonen. I 1865 hadde gården åtte hester 44 kyr og omlag seksti småfe. Ti år seinere var tallene neste halvert, men da hadde storsildtida minska behovet for gårdsdrift.
Heller ikke Å slapp unna omleggingene i jordbruket på 1900-tallet. Utskiftninger skapte bedre bruksenheter, likevel blei mange nedlagt etter 1950. Da århundret tok slutt, var to enheter fortsatt i drift.

Sjøen
Vuderingene fra 1723, 1802 og 1868 spriker mye når det gjelder mulighetene for fiske. Den første sier ”beleilig til fiske, men dårlig lending”, den andre nevner ”lang sjøvei”, og den siste bruker uttrykket ”ingen adgang til fiske”.
De tre kommisjonene har nok lagt vekt på ulike forhold. Å ligger nært den fiskerike Andfjorden, men langt unna de store fiskefeltene. Fiskerne fra Å måtte derfor ro fra værene nordligst på øya.
Siden gården mangler i romslig og skjerma havn, kunne det være vanskelig å komme ut eller på land i stygt vær, særlig i vind fra søraust til nordaust. Likevel var Å jektehavn i en periode på 1700-tallet. Kanskje brukte Jens Brønlund ei bukt et stykke nord for sjølve gården. Der kunne de flatbotna jektene lett hales inn på floa og settes tørr.

Eierne
Det meste av Andøy var krongods, altså eid av staten. På de fleste gårdene skjedde overgangen til sjøleie midt på 1800-tallet, men Å fikk den første sjøleieren allerede i 1794. Edias Olsen og Karen Adelus Uhre var blant de aller første fiskerbondeparene i Vesterålen som fikk skjøtet på den jorda de brukte. Det gikk over femti år før de andre på gården fulgte etter.

Bosetninga
Det er ingen tvil om at bosetninga på Å er svært gammel, fra lenge før vikingetida. Det er gjort jernalderfunn på gården. I ei tid da sjøen sto høyere, kan folk ha holdt til lenger inn, kanskje oppe ved Ånesvatnet. Men da er vi flere tusen år bakover i tida.
Fra midten av 1500-tallet ser det ut til at Å hadde to leilendinger og to husmenn. Allerede da kan jorda ha vært delt i Austerbakken og Vesterbakken, men de to navnene dukker ikke opp i kildene før langt utpå 1700-tallet.
Like før 1720 begynte en nesten hundreårig periode da Å var en svært viktig gård i Andøy. Det begynte med at Jens Brønlund valgte stedet som jekteleie. Han bygsla all jorda, men folketallet gikk likevel ikke ned. Brønlund avvikla jektefarta midt i århundret, men like før 1780 fikk Å en ny funksjon. Da blei stedet lensmannsgård, og det varte til i 1812. Tre lensmenn på rad bodde på Å.
Gården har antakelig hatt et fellestun nede på Øyra i hvert fall de fem siste århundrene. Tunet vokste i takt med antall oppsittere, men den utviklinga gikk i bølger.
I 1800 var Å delt i fire bygselparter – Austerbakken, Vesterbakken, Vassbakken og Småjorda. Småjorda og halve Vassbakken samt en bit av Vesterbakken blei en del av Ånes. Da folk begynte å flytte oppover til Ånes, minka antall oppsittere nede på Å. Ny vekst kom etter 1850, og før neste århundre tok til, bodde mer enn ti familier på stedet.
Et utskiftningskart fra 1868 viser at bare en familie hadde flytta ut av fellestunet så langt, det var oppsitterne på Austerbakken. Nede på Øyra sto ei klynge med fire lange våningshus og omkring ti uthus, naust medregna. Fortsatt er en stor gårdshaug synlig etter denne bebyggelsen.
Allerede før 1900 strakte bosetninga seg nordover langs sjøen, blant annet med husmannsplasser, og etter århundreskiftet blei det rydda nye bruk lenger inn. Omkring 1950 hadde antall familier passert tjue. Å fikk ikke så mange fellesfunksjoner, men hadde egen skole ei tid.
Den lille landsbyen nede på Å har bevart flere av trekkene til de gamle fellestunene i Andøy, slik de så ut før stripebebyggelsen kom. Langhusene på Øyra sto med røstet vendt mot austavinden og havet, i dag er mange av husene moderne både i utforming og plassering, og vender fronten mot veien.
Tettheta både i miljø og bebyggelse har bidratt til å gjøre Å til et livskraftig og trivelig samfunn, verd en tur nedover veien dit, og med en stopp på Øyra. Der får man et innblikk i tidligere tiders byggeskikk, det gjelder også blandinga av gammelt og nytt.

Legg igjen en kommentar