Gnr. 23 – Ånes

Navnet
Det finnes ikke noe nes som heter Ånes eller Åneset innafor gårdsgrensene. Gården har fått navnet etter Åneset nede ved sjøen. Der lå foreldregården til de første som flytta oppover fra Å, og så blei navnet med på lasset.
Ånes betyr kort og godt ”neset ved elva”, og blei før 1900 skrevet Aanes. Samme forma brukes som slektsnavn.
Gården var en del av Å til midt på 1800-tallet, og kanskje hadde Ånesvatnet et annet navn før den tid, for eksempel Åvatnet. Fjellet bak gården heter fortsatt Åberget, der har Ånes ikke slått gjennom som førsteledd.

Stedet
Ånes ligger langs nord- og østsida av Ånesvatnet, og omfatter både lavlandet ved vatnet og den sørvendte fjellsida av Åberget. I vest grenser gården mot to andre fjellgårder, Svandalen og Åbergsjorda, og i øst mot Å. Utmarka til Åse når heilt ned til sørsida av Ånesvatnet.
Gården utgjør den østligste delen av en brei dal som går tvers over Andøya, og som egentlig heter Roksdalen (også skrevet Rogsdalen). Veien mellom Å og Nordmela går gjennom dalføret, som er et særegent innlandsområde i Andøy, ypperlige egna for en rekke fritidsaktiviteter.
Ånes har naturlig nok hatt god kontakt både østover og vestover, og i særlig grad til Å. Men gården hadde i en periode også forbindelser med langt fjernere strøk. I løpet av noen år sist på 1800-tallet kom en rekke personer fra Ytre Helgeland til Ånes, og det er tydelig at kontakten lenge gikk begge veier.

Jorda
Matrikkelarbeidet fra 1868 er den første kilden som forteller om jorda på Ånes. Kommisjonen fant 77 mål med god åkerjord, men den var noe steinet. Folltallet blei beregna til fire, det var bedre enn nede på Å. Ellers sies det at jorda var ”bekvem, men tungbrukt”. Det første betyr at den lå solvendt og godt til, det siste sikter trolig til all steinen i jorda.
Beitene i myr og fjell blei regna som gode, men utilstrekkelige. På innmarka kunne det høstes nesten tolv hundre våg høy (á 18,5 kg), dermed hadde gården fôr nok til to hester, ni kyr og nesten tretti småfe. Det var lavt anslått, for Ånes hadde allerede i 1865 tre hester, over tjue kyr og femti småfe. Ti år seinere var husdyrtallet sju hester, nesten tretti kyr og omlag sytti småfe.
Kommisjonen fant ubetydelig skog, men gode torvmyrer og dessuten ei lakseelv. Til slutt nevner den et problem for gården, nemlig jordskred i fjellet.
Alt i alt blei landskylda satt til vel det halve av modergården Å. Ingen av de andre nye gårdene som blei ført inn i matrikkelen etter 1790, hadde ei landskyld som lå i nærheta av den Ånes fikk.
På det meste hadde Ånes flere gårdsbruk med store buskaper, men 1900-tallet blei ei lang nedgangstid. Da århundret tok slutt, fantes det ingen bruk i drift der.

Sjøen
Ånes hører til den gruppa av gårder som kalles ”fjellgårdene”. De når ikke ned til sjøen, derfor omtaler ingen kilde forholdene for fiske. Men Ånes har ikke mangla aktive fiskere. Avstanden til fiskevær som Nordmela og Stave var kanskje stor, men ikke uoverkommelig, og inntekta fra fisket kom godt med.

Eierne
I den tida Ånes var en del av Å, hørte jorda til kongen, det vil si staten. Da gården oppsto som bosetning med eget matrikkelnummer, var det sjøleiere som slo seg ned der. Foreldrene til Johan og Ole Ediassen, Edias Olsen og Karen Uhre, kjøpte gården sin så tidlig som i 1794. Det har altså aldri bodd leilendinger på Ånes.

Bosetninga
Sjøl om vi veit omtrent når de første flytta oppover fra Å, er den tidligste bosetningshistoria oppe ved Ånesvatnet likevel ukjent. Det bodde samer i Svandalen og på Åbergsjorda lenge før 1800-tallet, og det er nokså sikkert at de også brukte områdene ved Ånesvatnet.
Kanskje går bosetningshistoria enda lenger bakover. I ei tid da havnivået var høyere, bodde folk lenger inn på øya. Ånesvatnet ligger bare ti meter over havet. Sjøen nådde kanskje opp dit for fem-seks tusen år siden og danna en lang fjord innover.
Den nye bosetninga begynte først på 1800-tallet og økte utover århundret. Rundt 1900 bodde sju familier på Ånes, og de neste førti årene blei tallet nesten dobla. Bosetninga nådde toppen i tida rundt andre verdenskrig, så begynte den å minke.
Etter halvannet århundre med jordbruk har Ånes fortsatt i behold sin største ressurs, et praktfullt og ressursrikt utmarksområde, med andre ord det som først trakk folk til det breie dalføret mellom Å og Nordmela.

Legg igjen en kommentar