Gnr. 24 – Svandalen

Navnet
Førsteleddet i gårdsnavnet er nokså sikkert fuglenavnet svane. Navnet Svandalen er ikke kjent fra noen kilder før det blei egen matrikkelgård like før 1800. Kanskje holdt svaner til i området, men forklaringa kan like gjerne at han som rydda jord der, Lars Gregersen, hadde navnet med seg fra heimbygda i Vefsn.
Egentlig er navnet Svandalen knytta til gården nede ved Ånesvatnet. Gården kunne like gjerne vært kalt Bødalen, som sjølve dalføret fortsatt heter. Dalen fører over til gården Bø i Bjørnskinn, derav navnet. Og elva som renner ut i Ånesvatnet, heter Bødalselva.
Både Bødal og Svandal har vært brukt som etternavn, men Bødal gikk ut av bruk før 1900.

Stedet
Inne i Bødalen ligger Bødalsvatnet, og ved østenden av vatnet lå Bødals-gården. Dalen går videre nordøstover mot Roksdalen og vider seg ut nederst. Der ligger gården som fikk navnet Svandalen.
Rundt dalen ruver en fjellkrans som når opp i vel 550 meter over havet. Og på andre sida av Roksdalen når Åberget enda noe høyere. Svandalen er med andre ord mer fjellgård enn noen annen gård i Andøy.
Kontakten med andre bosetninger har gått i flere retninger, til Ånes, Åbergsjorda, Middagsfjellet og også over skaret til Bø. I en periode på 1800-tallet hadde Bødalen tamreindrift, og de som eide flokken, benytta da områder på Hinnøya som sesongbosetning. Da gikk kontakten også dit.

Jorda
Jordavgifta fra 1802 er den første kilden som forteller om jorda i Svandalen. Gården blei plassert i nesthøgste gruppe, sammen med blant andre Åse og Bjørnskinn. Det er ikke lett å forstå, for jorda i Svandalen kunne ikke pløyes og inneholdt mye stein, sies det.
Beitene var derimot gode, og gården hadde fôr nok til fire kyr. Men til sammenligning kunne Åse fø seks ganger så mange og Bjørnskinn sju ganger mer enn Svandalen. Kommisjonen fant god skog og gode torvmyrer. Landskylda blei satt lavt, og den minka seinere på 1800-tallet.
I 1868 sier en ny kommisjon at Svandalen hadde fem mål med god åkerjord. Potetdyrking nevnes ikke, dermed får vi heller ikke noe folltall. Gården lå imidlertid øde da.
Beitene var gode og tilstrekkelige, men høyavlinga nådde ikke hundre våg. Det var nok grunnen til at husdyrtallet blei vurdert så lavt som ei ku og fem småfe. Fem år etter denne vurderinga fikk Bødalen bosetning igjen, og i 1875 sto det seks kyr på båsen der.
Men utmarka har livberga langt flere dyr enn det. Tamreindrifta på første halvdel av 1800-tallet besto antakelig av flere hundre dyr på det meste. Da blei også den nordlige delen av Hinnøya brukt som beiteområde.
På 1900-tallet dyrka Svandal-folket opp en god del jord, og skapte et lite mønsterbruk ovafor Ånesvatnet. Men    Svandalen overlevde ikke århundret som jordbruksgård. Fjellgårdene i Andøy måtte etter hvert gi tapt for omleggingene i landbruket.

Sjøen
I vurderinga fra 1802 står det kort og godt at avstanden til sjøen er 3/4 mil. Likefullt har det bodd fiskere på stedet, men de måtte bo i værene på yttersida i sesongene.

Eierne
Som rydningsgård i utmarka blei Svandalen automatisk regna som krongods, altså med staten som eier. Da staten kvitta seg med gårdene sine midt på 1800-tallet, skaffa folk på Ånes seg skjøtet på nabogården tvers over Ånesvatnet. Erik Kristiansen og Maren Andersdtr kjøpte den øverste delen, Bødalen, i 1873, og neste generasjon kjøpte resten i 1918.

Bosetninga
Vi veit at det bodde samer i Bødalen midt på 1700-tallet. Kildene for den samiske folkegruppa oppe på fjellgårdene er imidlertid mangelfulle, og bosetninga kan ha begynt langt tidligere. Den norske bosetninga nede ved Ånesvatnet starta i 1777. De to bosetningene fikk ulik utvikling.
Omkring 1815 flytta flere reindriftssamer inn i Bødalen, alle av samme slekta. En av familiene blei bofaste i Andøy, og har mange etterkommere. Omtrent samtidig blei det folketomt nede i Svandalen.
Etter en ødeperiode som begynte på 1830-tallet, fikk Bødalen ny bosetning i 1873. Vel førti år seinere flytta folket ned til Svandalen og gjenrydda jorda der.
Historia om Svandalen etter 1873 handler derfor om Erik Kristiansen og Maren Andersdtr og etterkommerne deres, ei norsk-samisk slekt på en gård som har romma både nordmenn og samer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!