Gnr. 25 – Sellevoll

Navnet
Første gang vi møter gårdsnavnet, er i ei kilde fra tidlig på 1500-tallet. Der står det Seleuold, men seinere dominerer Sellevold mer og mer. Navnet har altså vært svært stabilt gjennom tidene. I dag skrives gårdsnavnet Sellevoll, mens slektsnavnet har bevart den gamle forma, som ender på -vold.
Sisteleddet er enklest å forklare. En voll er grasdekt fastmark eller ei langstrakt forhøyning, og i hvert fall det første passer godt når det gjelder Sellevoll. Den tradisjonelle forklaringa på førsteleddet har vært at det kommer av trenavnet selje. Sellevoll skulle altså bety ”en voll med selje”.
Gamle gårdsnavn beskriver som regel stedet slik at man lett kan skille det fra andre gårder. Slik sett blir forklaringa med ”selje” lite troverdig. Det har neppe vært mer selje på denne gården enn på andre.
Et utskiftningskart fra 1871 viser at hundre meter fra stranda lå det ei nesten to hundre meter lang grunn tjønn. Den er seinere blitt tørrlagt. Gammelnorsk hadde ordet ”sil” for et stille vassfar, og dialektforma ”sele” kan derfor være opphavet til førsteleddet.
Dette gir betydninga av gårdsnavnet ”vollen med tjønna”, og det virker langt mer troverdig. Faktisk heter brnr. 9 Tjønnvollen, den ligger der tjønna endte i nord.

Stedet
Sellevoll omfatter en del av den breie og myrete strandflata som strekker seg langs østsida av Andøya. Fra stranda og inn til fjellfoten er det omlag to kilometer, derfra går den vide Sellevolldalen videre innover mot Skavdalsheia.
Grensa mot Å i sør går ved Sellevollvatnet, og i nord danner Baråa grense mot Myre. En gang i tida lå det omlag tre kilometer villmark mellom hver av de tre gårdene. Seinere rydding av nye bruk har langt på vei fylt ut mellomrommene med spredt bebyggelse.
Det gamle Sellevoll besto av ei dyrka landstripe langs sjøen, og husene lå stort sett på nersida av den lange tjønna, som kort og greitt blei kalt Tjønna. I dag ligger tyngdepunktet i bosetninga lenger nord, nær grensa mot Myre, og riksveien går på øversida av den gamle bebyggelsen.
Sellevoll har alltid hatt god kontakt med de to nabogårdene, Å og Myre, men også til prestegården Dverberg. Det henger sammen med at Sellevoll var bosted for mange klokkere i tidligere tider.
De østvendte gårdene på Andøya har hatt tette forbindelser med Kvæfjord, Trondenes og Bjarkøy, og for Sellevoll dreide det seg i særlig grad om Trondenes. Midt på 1700-tallet var alle oppsitterne på gården Trondenes-folk.

Jorda
I 1723 beskrives jorda på Sellevoll som tungdrevet til høyavling, men får rikelig med sol. Korn kunne ikke dyrkes der, i sterk kontrast med nabogårdene Å og Myre, som hadde stor utsæd.
Kommisjonen forteller ikke hva som hindra korndyrking på Sellevoll. Riktignok blei kornhøsten regna som uviss på nabogårdene, men klimaet og beliggenheta er ikke verre på Sellevoll. Antakelig meinte kommisjonen at jorda var for dårlig.
Husdyrholdet blei langt høyere vurdert. Tre hester, ti kyr, fire ungdyr, atten sauer og sju geiter var jamnt med Å og litt bak Myre. Forøvrig mangla gården kvern, men hadde skog til brensel.
Landskylda hadde vært tre våg i flere hundre år. Nå blei den foreslått senka med ei halv våg. Matrikkelarbeidet fra 1723 møtte imidlertid sterk motstand overalt i landet, og landskylda fortsatte på samme nivå som før, også på Sellevoll..
I 1802 fordelte en kommisjon gårdene i Andøy på fem klasser etter jordverdi, eller bonitet. Sellevoll kom i den midterste. Å havna i den øverste og Myre i den nest øverste. Denne gangen fikk Sellevoll vurderinga ”kan besåes”, altså at det kunne dyrkes korn der. Jorda lå imidlertid nær havet og var nordvendt, det regna kommisjonen som ei ulempe.
Beitene fikk karakteren middels gode, likevel regna kommisjonen med at gården kunne fø fjorten kyr. Litt skog fantes, men torvmyrene var dårlige. Gården hadde fått kvern siden forrige vurdering, kanskje ved utløpet fra Sellevollvatnet.
Landskylda var nokså stabil utover 1800-tallet, men falt noe etter ei ny vurdering i 1868. Da fant kommisjonen 108 mål åkerjord, stort sett god, men en femtepart blei regna som mindre god. Dessuten var gården frostlendt. Folltallet for potetavlinga lå rundt tre, et nokså dårlig utbytte. Moltehøsten var derimot god, fire tønner i året, sier kommisjonen.
Kommisjonen sier at jorda på tre av de fire gårdpartene var utsatt for overvann. Unntaket var Vollen (løpenr. 108). Det betyr at Tjønna svulma opp i regnrike perioder og flomma ut over markene.
Den årlige høyavlinga veide vel 1600 våg (á 18,5 kg). Det var brukbart, men beitene i myr og fjell sies å være mindre gode. Totalt hadde gården fôr til to hester, ti kyr og tretti småfe, altså mindre enn det begge de eldre vurderingene kom fram til. Dermed kom Sellevoll klart bak nabogårdene igjen.
Men buskapene på gården var langt større enn anslaget til kommisjonen. I 1865 var dyretallet seks hester, 23 kyr og 37 sauer, ti år seinere hadde det økt med en hest, fem kyr og elleve sauer.
Tjønna blei seinere tørrlagt, og nye områder rydda både sør og nord for Sellevoll-gården. Jordbruket økte derfor mye i omfang utover 1900-tallet. Omleggingene i etterkrigstida førte imidlertid til nedlegging av mange enheter på Sellevoll, som på alle nabogårdene. Ved tusenårsskiftet var likevel to enheter fortsatt i drift.

Sjøen
I 1723 sies det at Sellevoll ligger uhøvelig til for fiske og har dårlig lending. Åtti år seinere står det bare ”kort sjøvei”, mens vurderinga fra 1868 ikke sier noe om fiskeriene.
Det er riktig at gården mangler ei skikkelig havn, og det er langt ut til havfeltene. Men kloss utafor Sellevoll ligger den fiskerike Andfjorden, og det er slett ikke umulig å komme til og fra gården med både store og små nordlandsbåter. Vi kan trygt anta at fisket spilte en stor rolle i matforsyninga.
Mangelen på heimehavn førte imidlertid til at fiskerne fra Sellevoll måtte bruke andre havner etter at båtene fikk dekk og motor, og ikke lenger kunne trekkes på land når det rauk opp til uvær. Tross disse vanskene har Sellevoll hatt en serie med fremragende fiskere og høvedsmenn både før og etter motoriseringa.

Eierne
I likhet med alle nabogårdene var Sellevoll krongods i gammel tid, det vil si at staten eide jorda der. I Vesterålen skjedde overgangen til sjøleie med få unntak fra midten av 1800-tallet. Væreierne på Andenes kjøpte en del av Sellevoll før 1800, og det forsinka overgangen på en av gårdparten.
De første sjøleierne var Kristen Langaas og Ellen Edia Heggelund, som kjøpte Vollen i 1831. De dro imidlertid videre, og solgte gården til Augustinus Sellevold og Inger Carolina Olsdtr. På 1850-tallet kom de neste heimkjøpene, og de siste fikk skjøtet i 1871.

Bosetninga
Høg landskyld, nok av ressurser og god beliggenhet peiker alle i samme retning: Sellevoll har ei svært gammel bosetning, sikkert fra lenge før vikingetida. Folk kan ha bodd lenger inn da havet sto høyere for noen tusen år siden. Spor etter bosetning langt fra dagens strandlinje finnes mange steder i Andøy.
På 1500-tallet og litt inn i neste århundre hadde gården to leilendinger og en husmann. De to bygselpartene het trolig Nordgården og Sørgården, og fellestunet lå nokså sikkert ved det sørlige utløpet fra Tjønna. Husmannsplassen sto kanskje på Valneset, men kildene sier ingenting om det.
Nesten samtlige kriser vi kjenner til, har ramma Sellevoll hardere enn de øvrige gårdene langs østsida av Andøya. På 1600-tallet falt antall familier til det halve, og de vonde 1690-årene blei den verste perioden.
Den neste krisa kom på 1740-tallet, da lå gården nesten øde. Så økte bosetninga mye de neste tiårene i takt med bedre tider, men kriseårene etter 1800 sendte folketallet på Sellevoll nesten til bunns igjen. Etter 1850 steig folketallet på nytt, ikke minst fordi gården fikk dyktige og iherdige oppsittere.
En av disse oppsitterne var Augustinus Sellevold, som mer enn noen annen har gjort gårdsnavnet kjent i videre sammenheng. Han var blant annet klokker, og dette vervet har vært en gjenganger på Sellevoll. Vi veit ikke bakgrunnen for denne tradisjonen, bortsett fra at avstanden til kirka på Dverberg ikke er særlig stor. Men andre gårder har like kort eller kortere vei dit.
Framgangen fortsatte ut århundret, blant annet på grunn av nydyrking og oppretting av nye bruk. I 1900 hadde tallet på familier steget til ti, femti år seinere var det kommet opp i over tjue. Men da hadde bosetninga fått et nytt tyngdepunkt.
En rekke nye bruk oppe på en morenerygg ved grensa mot Myre sammen med boligbygging nærmere sjøen skapte ei lita grend på begge sider av riksveien i sørkant av Rognanbukta. Sjølve Sellevoll-gården ligger på nersida av veien et stykke lenger sør.
Mellom veien og husene kan man fortsatt ane i lang forsenkning, de siste sporene etter tjønna som engang lå der, og som antakelig ga førsteleddet i gårdsnavnet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!