Navnet
Skriveforma av gårdsnavnet Myre har vært svært stabil gjennom de siste århundrene. I 1567 blei det skrevet Myre, og det fortsatte å være den vanlige forma, sjøl om det enkelte ganger står Myrre.
De vidstrakte myrområdene nord, sør og vest for gården har gitt navn til den. Også andre gårder i Andøy er omkransa av store myrer, men trolig var de mer synlige på Myre sett fra sjøsida, eller kanskje mangla stedet iøyenfallende landemerker som kunne gi grunnlag for et annet navn.
Myre-navnet var lenge sentralt i Andøy, særlig etter at stedet blei både fogdegård og tingsted. Det administrative området som omfatta det meste av Andøy midt på 1600-tallet, fikk navnet Myre tinglag eller tingsted.
Da formannskapsloven innførte lokalt sjølstyre fra 1837, tok det nyoppretta herredet navn etter kirkesoknet, det vil si Dverberg. På slutten av 1800-tallet fikk kirkestedet poståpneri, og navnet på poststedet blei deretter. Da poståpneriet etter få år flytta til Myre, fulgte navnet med.
Etter hvert blei Dverberg-navnet mer og mer brukt også om det langt mer folkerike Myre, som var kommunesenter i det gamle Dverberg herred heilt til kommunesammenslåinga i 1964.

Stedet
Myre grenser i sør mot Sellevoll ved Baråa og Rognanbukta. I nord går grensa mot Dverberg ved Rettarstadneset, og i vest har gården felles grense med Skogvoll.
Strandflata er breiest i nord, der hører den med til det vide myrområdet som går tvers over Andøya. I sør strekker strandflata seg til foten av Vetten, også der dominerer myrstrekningene.
Midt mellom sør- og nordgrensa bryter et lavt ra med tørrere grunn de vide myrområdene og tvinger Myraelva nordover et stykke før den skjærer gjennom raet og dreier mot øst igjen. Sør for utløpet av elva stikker et lite nes ut i Andfjorden, det kalles Klakkeberget.
Raet, elva og neset danna ramma for den tidligste bosetninga på Myre. De ga dyrkbar jord, vatn til folk og dyr, og muligheter for å komme til og fra stedet med båt, også i dårlig vær.
Myre har alltid hatt tettest kontakt med nabogårdene Sellevold og Dverberg, men også med gårder lenger nord og sør. Myrene gjorde det tungvint å dra tvers over øya til Nordmela, Skogvoll og Stave store deler av året, så kontakten blei mindre dit før vei blei bygd.
Etter at Myre fikk fellesfunksjoner for et større område, økte sjølsagt trafikken i alle retninger, også sjøveien til Trondenes og Bjarkøy.

Jorda
Myre hadde på 1500-tallet ei landskyld på seks våg. Ingen gårder i Andøy står med større landskyld, men Dverberg, Saura, Stave, Bleik og Haugnes hadde like stor på den tida. Da gårdene fikk ny landskyld i 1838, kom Bleik på topp med Myre som nummer to.
Den første beskrivelsen av jorda stammer fra et utkast til en landskyldrevisjon i 1723 som aldri blei satt ut i livet. På den tida hadde Myre to oppsittere, brødrene Søren og Hans Brønlund, som satt med tre våg hver.
Kommisjonen sier at jorda på Myre fikk rikelig med sol og var godt egna til høyavling. Faren for frost gjorde den mindre bra til korndyrking, men det kunne såes ti skjepper korn der (175 liter). Kvern fantes ikke på gården.
God slåttemark og rikelige beiter gjorde at gården kunne fø tre hester, femten kyr, elleve ungdyr, seksten sauer og åtte geiter, meinte kommisjonen. Det var mer enn på Bleik, men litt mindre enn Stave og jamnt med Nordmela.
Gården hadde skog til brensel, ellers nevnes ingen såkalte ”herligheter”, til tross for at moltemyrene alltid har vært en viktig ressurs for gården. Kommisjonen kom til at landskylda lå litt for høgt og burde senkes med ei våg. Det blei ikke tatt til følge.
I 1802 vurderte en ny kommisjon jorda. Den delte gårdene i klasser etter bonitet, og Myre kom i den nest høgste klassen, sammen med blant andre Saura, Dverberg og Åse. Det er uklart hva man la vekt på, for fjellgårdene blei plassert i den høgste klassen.
Denne gangen vurderte kommisjonen åkerjorda som god, men sier ingenting om korndyrking. Merkelig nok fant den ikke skog på Myre, derimot nevner den gode torvmyrer.
Beitene blei regna som middels, og gården kunne fø 24 kyr. Det var samme antall som på Åse, Bø og Bleik, mens Bjørnskinn kunne fø fire mer.
Ei jordbrukstelling fra 1865 viser et høyere dyretall. Da hadde Myre åtte hester, over tretti kyr og vel sytti småfe, mest sauer. Ti år etterpå var antallet hester ti, og kutallet hadde passert førti. Buskapene omfatta ikke lenger geiter, men tellinga fant vel femti sauer.
På første del av 1800-tallet må Myre ha hatt kvern oppe i Myraelva, der finnes nemlig stedsnavnet Møllenbakk. Antakelig var det ei såkalt flomkvern med demning lenger opp i elveløpet.
Omkring 1880 hadde antall bruksenheter vokst til elleve gårdparter og to-tre husmenn. All dyrkbar jord på Raet og nedover mot sjøen var tatt i bruk, og snart begynte oppdyrkinga av jord både sørover og nordover. I sør blei strandsona omdanna til innmark heilt sør til Baråa, nord for Myraelva fikk innmarka større bredde. Dessuten fortsatte oppdyrkinga vest for gården.
Samtidig med utvidinga av jordbruksarealet skjedde ei økende nedbygging av jord i kjerna av gården etter hvert som Myre vokste til et tettsted, men Myre er fortsatt en av de store jordbruksgårdene i Andøy.

Sjøen
Beskrivelsen fra 1723 sier kort og godt at Myre er ”beleilig til fiske”. Stedet ligger ved den fiskerike Andfjorden, og i enkelte perioder var aktiviteten stor på havet utafor Myre. Både sei og sild trakk fiskere dit, og fisket foregikk med båter opptil åttring-størrelsen. De hadde havn god nok på nordsida av Klakkeberget.
I 1802 føyer kommisjonen til opplysninga om at stedet var et fiskevær for seifisket. Den sikter til en periode som begynte rundt 1760, men som var over da kommisjonen skreiv sin rapport. Etter 1860 kom et hektisk tiår med sildefiske, også da fungerte Myre som et fiskevær.
Kommisjonen fra 1802 forteller dessuten om gjestgiveri og handel. Det var virksomheter med utspring i jektefart, og Myre har vært jekteleie i flere perioder, særlig på 1600- og 1700-tallet.
Stedet mangler ei havn med naturlig skjerming mot hav og vind. Da fiskerbåtene fikk dekk og motor etter 1900, blei dette et voksende problem, siden de nye båttypene ikke kunne settes på land i ei handvendig. Myre fikk dessuten anløp av lokalbåter, de måtte ekspederes et stykke fra land med mindre båter.
I kampen om midler til havneutbygging måtte Myre lenge stille bak Andenes.Utpå 1900-tallet begynte endelig utbygginga av moloer som til slutt skapte ei skjerma havn. Stedet fikk fiskemottak, men periodene med storfiske på Andfjorden blei sjeldnere, og grunnlaget for drifta forsvant etter hvert.
Transporten av mennesker og gods flytta fra sjø til land etter at veien langs østsida av Andøya blei ferdig først på 1900-tallet. Etter andre verdenskrig forsvant rutebåttrafikken, og Myre-havna ga ikke lenger særlig verdiskaping for stedet.

Eierne
Opprinnelig var Myre krongods, det vil si at Staten eide gården. I noen perioder blei jorda bygsla av prester på Dverberg, og var da en del av ressursgrunnlaget for kirka og presteembetet. Men ingen av prestene eide jord på Myre.
Midt på 1800-tallet begynte leilendingene på gården å kjøpe jorda de dreiv. Torber Schaug og Maren Olsdtr på Nordbakken (løpenr. 103/106a) var de første i 1853, og kort etter kjøpte lensmann Ingebrigt Gansmoe på nedre Sjøveijorda (løpenr. 102) og sønnen Ole Ditlev Gansmoe på Nordjorda (løpenr. 104) hver sin gårdpart.
Etter 1860 blei og Jens Mikkelborg på Tofta (løpenr. 107) og Gjert Lødding på øvre Sjøveijorda (løpenr. 105/106b) sjøleiere, mens den sørligste gårdparten, løpenr. 101 Sørbakken, fortsatte med Staten som eier til omkring første verdenskrig.

Bosetninga
Bosetninga på Myre må være svært gammel, trolig heilt fra yngre steinalder, men dokumentasjon mangler. Den høge landskylda forteller imidlertid at dette er en gård med store områder gammel kulturjord.
Den eldste bosetninga lå etter alt å dømme like sør for utløpet av Myraelva, på Tofta. En stor gårdshaug finnes fortsatt der, mellom ei ganske stor elv og god dyrkajord, og med ei brukbar lending på sjøsida.
Dette tunet må ha vært bostedet for både fogd, lensmann og jekteskipper på 1600-tallet, og det bodde jektefolk der langt inn i det neste århundret. Det blei den første kimen til fellesfunksjoner på den tida, og Myre var både et administrativt og økonomisk tyngdepunkt i Andøy.
Først på 1600-tallet hadde Myre et stort antall husmenn. Noen av dem arbeidde antakelig i jektefarta, men denne gruppa kan like gjerne være siste rest av ei fiskeværsbosetning som slo seg ned på gården i århundret før.
Fellestunet på Tofta blei delt midt på 1700-tallet, da vokste et klyngetun etter hvert fram i bakkehellinga litt lenger sør. Under fiskeværsperioden fra 1760 og utover økte antall oppsittere på kort tid fra to til ni, det førte til sterk oppsplitting av jorda på Myre.
Sist på 1700-tallet fikk stedet gjestgiveri og handel. Det var ei utviding av fellesfunksjonene, i tillegg begynte Myre å bli et knutepunkt for ferdselen, sjøl om veier fortsatt mangla.
Nedgangstida etter 1800 ramma også Myre hardt. På det verste like før 1814 lå over halvparten av jorda øde, eller i hvert fall ubygsla. Men veksten tok seg snart opp da levekårene letna, og da kom nye funksjoner til.
Fra 1827 blei Myre lensmannsgård. Det var på den tida en fellesfunksjon som trakk andre oppgaver med seg. Da formannskapsloven åpna for lokalt sjølstyre fra 1837, hadde Myre mange trekk som peika framover mot å bli kommunesenter – høgt folketall, sentral plassering og en etablert fellesfunskjon. Dessuten bodde mange av de første ordførerne like i nærheta.
På 1860-tallet blomstra handelen opp på nytt som en følge av storsildtida og på grunn av ei kraftig økning i folketallet på Myre. I 1860 hadde stedet ti familier, i 1880 tjue, og ved århundreskiftet passerte tallet tretti.
Fellesfunksjonene økte mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet. Myre fikk telefonstasjon, poståpneri, damskipsekspedisjon, skole og bank. Antallet butikker økte, det blei bygd fiskemottak, stedet fikk også en sykkelfabrikk og et vindmølledrevet elektrisitetsverk.
Like etter 1900 sto veien gjennom Myre ferdig, den gjorde sammen med båtanløpene stedet til et viktig knutepunkt for trafikken. Myre var derfor et opplagt valg som kommunesenter etter oppdelinga av gamle Dverberg herred i 1924. Omtrent samtidig blei det også bygd vei over øya til Nordmela.
I 1964 blei Bjørnskinn, Dverberg og Andenes slått sammen til Andøy kommune. Bare Dverberg gikk mot sammenslåinga, der så man nok at det raskt voksende Andenes ville bli nytt kommunesenter. Og det skjedde.
Etterkrigstida førte også til at sjøverts trafikk døde ut, og Myre mista en del av sitt grunnlag for videre vekst. Underveis mista stedet også navnet sitt, i hvert fall i dagligtale. Når denne boka skrives, står det fortsatt Dverberg, og ikke Myre, på skiltet i sørkant av tettstedet.