Navnet
Skriverne i tidligere tider hadde store problemer med hvordan de skulle bokstavfeste navnet Dverberg. På 1500-tallet finnes former som Dwerbiergh, Duerbergh og Thuerbiergh. Dagens skriftform Dverberg blei vanlig på 1700-tallet, men ikke enerådende.
Noen ganger står det Dvergberg i kildene, sikkert ut fra antakinga om at det dreide seg om et berg der man trodde dverger holdt til. Tidligere uttalte folk imidlertid en t-lyd i starten, det tyder på at navnet egentlig var Tverberg, som også finnes skriftfesta, blant annet hos Petter Dass.
Et ”tverrberg” går på tvers av noe, i dette tilfellet gjaldt det ferdselen på land. Dagens navn på dette berget er Skottberget. Det ruver ikke så mye i terrenget, men i det flate Andøy-landskapet er det et markert trekk. Navnet Skottberget betyr ”et berg som skyter fram”, i dette tilfellet mot havet.
Siden Dverberg tidlig blei kirkested, fikk kirkesoknet samme navn. Da formannskapsloven av 1837 åpna for lokalt sjølstyre, altså en verdslig administrasjon, tok herredet navn etter kirkesoknet, den geistlige inndelinga.
Dverberg herred omfatta fra 1837 til 1924 samme område som dagens Andøy kommune. Mellom 1924 og 1964 hadde Dverberg herred samme grenser som Dverberg sokn (uten Bjørnskinn), og fra 1964 er Dverberg som områdenavn knytta bare til kirkesoknet.
Gårdsnavnet blei etter hvert også brukt som navn også på nabogården Myre. Det henger ikke bare sammen med herredsnavnet. Det lokale poststedet oppsto på Dverberg og tok navnet med seg da det flytta til Myre.
I 1936 kjøpte selskapet Ny Jord et myrområde vest for prestegården og stykka det ut til bureisingsbruk. Feltet blei kalt Holstad, som var et nylaga navn. En flat og rundaktig bakke kalles en hol, og Ny Jord brukte det som førsteledd.

Stedet
Dverberg grenser i sør mot Myre på Rettarstadneset og i nord mot Saura like nord for Hestneset. Den siste grensa er at resultat av en grenseoppgang i nyere tid og følger ikke noe klart skille i terrenget. Grenseoppgangen ga Dverberg sørdelen av Saurabogen, slik var det neppe tidligere.
I vest grenser Dverberg mot Skogvoll, også det et skille som er trukket i nyere tid. Skogvoll naturreservat strekker seg over på Dverberg-sida av grensa.
Strandlinja danner tre vide bukter fra Rettarstadneset i sør til Hestneset i nord. Mellom de to sørligste buktene strekker Skottberget seg fra sjøen og mot nordvest opp til raet. Dette er de to mest markante trekkene i landskapet. Videre vestover dominerer store myrer og lave holer. Der ligger Ny Jord-området Holstad.
Dverberg har sjølsagt hatt tettest kontakt med nabogårdene Myre og Saura, men som kirkested har gården i tillegg vært møteplass for folk fra heile soknet, og også for tilreisende fra nabosokn.
Kirka står lett synlig ved enden av Skottberget, ei plassering den fikk da den blei bygd på 1840-tallet. Den forrige kirka sto ved bukta på nordsida av Skottberget, rett nedafor prestegården.

Jorda
På 1500-tallet og i tre hundre år til hadde Dverberg ei landskyld på seks våg, det samme som nabogården Myre. Bare Saura, Stave, Bleik og Haugnes var like høgt verdsatt på den tida.
Seinere har landskylda til prestegården falt mye i forhold til de andre gårdene, uten av årsaken er klar. Da 1900-tallet begynte, var landskylda til Dverberg bare halvparten så stor som for Myre.
Den første beskrivelsen av gården stammer fra 1723. Da fant en kommisjon ut at jorda fikk rikelig med sol, men var tungdreven til høyavling og ga usikker kornavling. Likevel kunne man så ti skjepper korn der, eller omkring 175 liter.
Kommisjonen regna med at gården hadde fôr nok til tre hester, åtte kyr, tre ungdyr, åtte sauer og fire geiter. Vi veit ikke hvordan den kom fram til dette tallet, men oppsitteren i 1723, presten Jens Hveding, hadde neppe så stor buskap. Tallene må bare regnes som et løst anslag, ikke ei telling.
Prestegården hadde skog sjøl til brensel, torv nevnes ikke i 1723 på noen gård. Kommisjonen fant ingen mølle der, og det er ikke så merkelig. Gården har ikke ei tilstrekkelig vassrik elv.
Alt i alt kom kommisjonen til at landskylda burde senkes med ei våg. Det blei ikke gjennomført, i likhet med alle de andre forslagene i matrikkelutkastet.
Neste vurdering er fra 1802. Da kalles åkerjorda ”tålelig god”, og kommisjonen føyer til at jorda ligger for nær havet. Kornavling nevnes ikke denne gangen, men Dverberg blei plassert i den nest høgste klassen blant gårdene i Andøy, sammen med blant andre nabogårdene Myre og Saura.
Beitene regnes som middelmådige, men de ga nok fôr til å holde tre hester, tolv til seksten kyr og førti sauer. Også dette må være et uttrykk for det kommisjonen trodde gården var god for. Ellers nevnes brukbar skog til brensel og gode torvmyrer. Ingen av beskrivelsene omtaler moltemyrene.
Det særegne med Dverberg var at gården hadde bare én leilending – presten. Utover 1800-tallet bodde det imidlertid også husmenn der. En av husmennene var klokker, og klokkergården holdt like stor buskap som fiskebondegårdene i bygda.
Jordbrukstellingene i 1865 og 1875 viser antakelig reelle tall. I 1865 hadde Dverberg fire hester, over tjue kyr og rundt førti småfe. Ti år etterpå var tallene nesten nøyaktig de samme. Stabiliteten er ikke så merkelig, ved begge tellingene blei jorda brukt av presten, klokkeren og et par husmenn.
I mange sokn brakte drifta av prestegården inn nye impulser til det lokale jordbruket. Det skjedde også i Dverberg etter at presten Gunnar Gloppestad overtok både gård og embete i 1886. Men også enkelte av de som dreiv klokkergården, hadde noe å lære fra seg, blant dem Ole I. Krogstad.
Fradelinga av husmannsplasser på 1900-tallet førte til oppbygging av gode gårdsbruk, det samme skjedde da selskapet Ny Jord la ut bureisingsfeltet Holstad. Dverberg har derfor fortsatt å være en viktig jordbruksgård i Andøy.

Sjøen
De gamle beretningene sier om Dverberg at gården ligger nært havet og beleilig til for fiske. Mens nordlandsbåtene blei brukt som fiskefarkoster, spilte det mindre rolle at stedet heilt mangler ei skjerma havn. Likevel blei Dverberg aldri noe fiskevær når båtene strømma til Andfjorden.
Viktigste årsaken til dette var at både Myre og Saura hadde bedre havneforhold. Begge har vært jekteleier, og Myre var i perioder et viktig fiskevær. Da trengte ikke gården Dverberg egen havn.
Sjøen hadde sin største betydning som ferdselsvei for de som brukte båt til og fra kirkestedet. Prestene dreiv neppe særlig fiske, og de eineste på gården som rodde sjøen, var husmennene.

Eierne
Kirka på Dverberg eide ikke gården, det gjorde en gang i tida Kongen, seinere Staten. Derimot eide Dverberg kirke gårder både i Andøy og Sortland, men bortsett fra Bjørnskinn blei ingen en del av gårdsdrifta til prestene. Landskylda og bygselavgiftene fra de øvrige gårdene gikk med til drift og nødvendig vedlikehold av kirka.
Staten solgte etter 1930 tre av de gamle husmannsplassene til oppsitterne, og noen år etter det området som blei til Holstad. Prestegården fortsatte drifta med forpaktere.

Bosetninga
I likhet med nabogårdene i nord og sør har Dverberg ei svært lang bosetningshistorie. Den går nokså sikkert bakover til yngre steinalder. Det er godt mulig at den eldste bosetninga holdt til der prestegården seinere blei bygd.
Dverberg var en gård på linje med de andre langs østsida av Andøya før noen valgte å plassere kirka der. Hvor langt tilbake det skjedde, er uvisst, men det kan ha vært på 1300-/1400-tallet. Vi veit andre sokn i Vesterålen fikk kirke på den tida.
De eldste kirkebyggene sto nokså sikkert like ved prestegården og den gamle kirkegården, det vil si et stykke nord for Skottberget. Da soknet fikk ny og åttekanta kirke i 1843, blei den etter lange diskusjoner plassert ved enden av Skottberget.
Mange kirkesteder vokste etter hvert i folketall, det skjedde i liten grad med Dverberg. All jorda der blei brukt av prestefamilien, med bare noen husmann kom i tillegg. På 1800-tallet bosatte klokkeren seg på Dverberg, formelt sett som husmann, han også.
Husmannsplassene lå i to områder, sør for kirka og nord for prestegården. Da en del av plassene blei utskilt som egne bruk, danna de sammen med prestegården ei nesten sammenhengende bosetning fra grensa mot Myre til Saura-grensa.
Dverberg har hatt andre fellesfunksjoner enn kirka. Både poststed, bank og skole starta der, men flytta etter hvert til Myre. Kirka vil nok imidlertid fortsette å stå ytterst på Skottberget som et åttekanta landemerke for både vei- og sjøfarende.