Navnet
Navn med to vokaler på rad skapte store problemer for de danskspråklige skriverne i tidligere århundrer, og ”au” i Saura ser ut til å ha vært ekstra vanskelig for dem. Fra 1500- og 1600-tallet finnes former som Sweræ, Soure, Souffue og Sauffre. Men uttalen var nok stort sett den samme da som nå.
Gårdsnavnet Saura finnes også i Brønnøy (Sauren), Nesna, Meløy og Gildeskål, og alle stedene er det brukt om gårder med mye våtlendt mark. Saurr er et gammelnorsk ord som betyr søle. En av de sentrale gårdpartene på Saura heter forøvrig Døsja, og det betyr blautmyr.
Medvirkende til at gården fikk dette navnet, kan være kontrasten til de to nabogårdene på hver side, Dverberg og Kvalnes, som hadde mer tørrlendt jord. Slik jord fantes også på Saura, men for langt fra sjøen til at den kunne brukes i kombinasjon med fiskenæringa i tidligere tider.
Stedet
I sør grenser Saura mot Dverberg og i nord mot Kvalnes. Ingen av grensene følger markerte trekk i terrenget, de er trukket ved grenseoppganger på 1800-tallet. Det samme gjelder vestgrensa mot Skogvoll og Stave på andre sida av Andøya.
Egentlig kan man snakke om to Saura-gårder – ”gamle Saura” nede ved sjøen, der all bebyggelsen enda sto rundt 1900, og ”nye Saura” opp ved riksveien, dit bebyggelsen var blitt flytta femti år etter.
To markerte nes deler kystlinja opp i bukter. Sør for Korsneset ligger Saurabogen, mellom Korsneset og Haugneset danner to mindre bukter ramma for den eldste bosetninga, ”gamle Saura”, og nord for Haugneset strekker ei vid bukt seg nordover mot Kvalnes.
Opptil en halv kilometer fra sjøen går et langt ra fra Saurabogen og videre til Kvalnes. Der ligger ”nye Saura”. Bak dette raet brer de videste myrstrekningene på Andøya seg mellom Vetten og Arnipa og over til vestsida av øya. Den breie Sauradalen ligger på nordsida av Arnipa.
Saura har i særlig grad hatt nær kontakt med Kvalnes og Ramsa i nord, men også med Dverberg og Myre i sør. Ferdselen over til andre sida av øya var hemma av de store myrene i deler av året, men mange giftemål opp gjennom tidene viser at Saura-folk også har hatt kontakt med gårder på vestsida.
Jorda
Tidlig på 1600-tallet hadde Saura ei landskyld på seks våg, det samme som Dverberg og Myre, men midt i århundret blei den satt ned til fire og ei halv våg. Det skjedde i ”den lille istida”, da klimaet var svært fuktig og kjølig.
Det kan tenkes at det våtlendte Saura blei hardere ramma av værlaget enn nabogårdene, som hadde mer fastmark, og at myndighetene derfor satte ned landskylda, som var grunnlaget for de fleste skattene. Men også andre gårder fikk lavere landskyld på 1600-tallet.
Fellestunet på Saura lå sør for Elvebukta. Stedet kalles fortsatt Bakkan, et navn som finnes på flere Andøy-gårder og viser hvor det eldste tunet lå. Tunet på Bakkan blei delt etter 1800, da vokste det fram et nytt tun litt lenger sør.
Et matrikkelutkast fra 1723 gir den eldste beskrivelsen vi har av gården. Den sier at jorda fikk rikelig med sol, men besto mest av myr og morass (sump). Det rimer godt med betydninga av gårdsnavnet.
Videre fant kommisjonen at jorda var dårlig til både høyavling og kornvekst. Likevel regna den med at man kunne så ti skjepper korn der, omlag 175 liter, og at Saura kunne fø fem hester, sytten kyr, elleve ungdyr og over førti småfe. Det var omtrent det samme som for eksempel Åse, og et av de største dyretallene i Andøy.
Kommisjonen fant ingen kvern på gården, heller ikke seter, men skog nok til brensel. Verken torvmyr eller moltemyr nevnes i 1723. Den samla konklusjonen var at landskylda burde settes ned med ei våg, men Saura beholdt landskylda uforandra til i 1838.
I 1802 sorterte en ny kommisjon gårdene etter hvor god jorda var, og Saura kom i nest beste klasse sammen med blant andre Dverberg og Åse. Nabogårdene i nord havna lavere på lista.
Også denne kommisjonen beskreiv jorda som myrlendt. Den regna gården som usikker til korndyrking, og grunnen var at den ligger utsatt til for nordavinden.
Beitene fikk karakteren ”måtelig”, men de var store nok til at gården kunne holde seksten kyr. Skogen blei vurdert som nokså god, mens torvmyrene var middels gode.
I 1723 hadde Saura fem leilendinger, i 1802 en mer, men i mellomtida hadde opptil ni par brukt hver sin gårdpart. Fram til 1860 lå antallet brukere igjen på fem.
Jordbrukstellinga fra 1865 viser at Saura hadde fem hester, 25 kyr og femti sauer. Ti år etter var antallet hester som før, mens kutallet hadde vokst til tretti, og det var seksti sauer på gården. Etterpå økte brukstallet til ti før århundret var ute.
Ei stor utskiftning i 1878 førte til at gårdpartene blei spredt fra Haugneset i nord til Stokkelva i sør, og de fikk etter hvert sitt eget tun. Da nyveien sto ferdig like etter 1900, starta ei ny utvikling. De fleste flytta tunet opp til veien, ofte i forbindelse med generasjonsskifte eller nybygging.
I mellomkrigstida samarbeidde flere gårdsbruk om kanalisering og drenering av de våtlendte områdene sentralt på Saura, det førte til at nye jordområder kunne drives med moderne metoder, blant annet ved bruk av maskiner.
Men utskiftninga i 1878 hadde også skapt et mønster med opptil kilometerlange smale gårdparter, som ikke alle var like godt oppdyrka. Saura er fortsatt en god jordbruksgård, og har ressurser til å bli enda bedre.
Sjøen
De gamle beskrivelsene sier at Saura ligger beleilig til for fiske, det vil si nært fiskefeltene, og at gården har kort sjøvei. Det siste gjaldt i den tida tunene sto tett ved sjøen.
Sjøl om Saura ligger dårlig skjerma mot tungsjø og pålandsvind, hadde gården mange gode støplasser der båtene kunne trekkes opp. Det største problemet var å komme til og fra land i dårlig vær. Kirkebøkene forteller om en rekke forlis med tap av menneskeliv, og mange ulykker er antakelig ikke nevnt der.
Båter med dekk og motor er avhengige av djupe og skjerma havner. Det mangler Saura, og det blei aldri gjort forsøk på å bygge ut ei slik havn ved hjelp av moloer. Fiske fortsatte likevel å være ei viktig næring for folk på Saura, også etter at de flytta opp til veien.
Eierne
Alle gårdene fra Åse og nordover på østsida av Andøya var gammelt krongods, og de fikk med tida Staten som eier. Utover 1800-tallet begynte Staten å selge de fleste gårdene til oppsitterne.
På Saura var Isak Isaksen og Fredrikka Fallentinsdtr på Nordjorda (løpenr. 97/98) det første paret som kjøpte jorda de dreiv. Året etter fikk enka Riborg Rasmusdtr skjøtet på Sørjorda (løpenr. 95), og de neste årene fulgte Låvetofta (løpenr. 96) og Mellomjorda (løpenr. 99) etter. Bare Bakken (løpenr. 94) fortsatte som statseiendom, den blei ikke heimkjøpt før i mellomkrigstida.
Bosetninga
Bosetningshistoria til Saura går trolig bakover til yngre steinalder. Det eldste tunet vi kjenner, sto på Bakkan, som har god jord i nærheta, ei elv litt lenger nord, og støplasser like nedafor. Der danna det seg gjennom århundrene et stor gårdshaug.
Først på 1600-tallet var Saura en sentral gård i Andøy. Lensmannen Ole Aslaksen bodde der, dermed blei de lokale tingene holdt på gården. Han satt med all jorda på Saura, men både før og etter hans tid besto den av to bygsler.
På 1700-tallet økte bosetninga til fem bygselpar og opptil ni under de rike fiskesesongene på Andfjorden midt i århundret. Da uår og nød ramma kysten rundt 1800, minka folketallet på Saura mye, og på det meste lå halvparten av jorda øde.
Først på 1800-tallet begynte utflyttinga fra fellestunet på Bakkan, og folketallet økte på nytt. Ved slutten av århundret lå boplassene på rekke fra sør for Kornsneset til nord for Haugneset.
Flyttinga av bosetninga fra sjøkanten og opp til veikanten er nevnt foran. Samtidig fortsatte bygginga både nordover og sørover, og Saura blei en del av den lange bebygde strekninga som begynner i sørkanten av Myre og fortsetter nordover til og med Kvalnes.
Gården har ikke hatt så mange fellesfunksjoner for et større område, men var skolested i femti år. Dessuten hadde Saura noen år et brevhus. Den viktigste framtidskapitalen stedet har, er ikke mulighetene til å bli tettsted, men ressursene til å være ei solid jordbruksbygd.