Navnet
Fra 1500-tallet finnes to kilder som nevner Kvalnes. Der blei navnet skrevet Hwalnes og Qualnes. Den siste forma var vanlig heilt til bokstaven ’K’ erstatta ’Q’. Førsteleddet er uten tvil dyrenavnet kval, som enten kan sikte til forma på neset eller til kvalfangst.
Kystlinja på østsida av Andøya bøyer mer mot nord ved Kvalnes, og det er godt mulig at småkval kunne være lettere å fange der. Neset er dessuten lavt, så bakgrunnen i kvalfangst er den mest sannsynlige.
Både de gamle navneformene og dagens gårdsnavn har ubestemt form. Det regnes som et sikkert tegn på at navnet, og dermed gården, stammer fra vikingtida eller tidligere.
Nord for neset ligger Finnvika, som på 1500-tallet og til midt i det neste århundret var et av de største fiskeværene i Andøy. Dette navnet virker yngre enn Kvalnes-navnet, men er ikke mindre interessant av den grunn.
”Finn” var det gamle ordet for same, og stedet kan ha vært et rorvær for samiske fiskere, eller kanskje bosted for samiske familier. Første delen av stedsnavnet Hæmunnberget like ved Finnvika har antakelig samisk opphav og kan oversettes med ”heim-littleberget”.

Stedet
I sør grenser Kvalnes mot Saura og i nord mot Ramsa. I vest går grensene i spiss oppe på fjellet, der møtes de også med Stave. Bortsett fra fjelltoppen følger ingen av grensene skiller i naturen, de er resultatet av grenseoppganger i nyere tid.
Tre nes deler opp strandlinja på gården, Steinneset i sør, så sjølve Kvalnes, og Hæmunnberget på nordsida av Finnvika. I sørkanten av Kvalnes ligger ei bukt som har vært brukt til havn så lenge gården har hatt bosetning.
Fra Kvalnes går et lavt høydedrag innover øya. Det er Kvalnesberget, den yngste geologiske formasjonen i heile Skandinavia. Denne formasjonen har hatt betydning for gårdshistoria både på Kvalnes og nabogårdene, især Ramsa og Breivika. Mulighetene for å finne blant annet kull og olje der førte til at oppsitterne ikke fikk rå fritt over den jorda de dyrka.
Kvalnes har hatt mest kontakt med Saura i sør og med Ramsa og Breivika i nord, samt over øya til Nordmela, Skogvoll og Stave. Men kontakten gikk langt videre etter at stedet fikk anløp av dampskip først på 1900-tallet.

Jorda
Først på 1600-tallet hadde Kvalnes ei landskyld på to våg, den laveste på østsida av Andøya. Midt i århundret blei den satt ned til ei våg og ett pund, eller med en tredjepart. Det var midt under ”den lille istida”, da mange gårder fikk store problemer.
I 1723 vurderte en kommisjon jorda på Kvalnes. Den fant at innmarka fikk rikelig med sol, men at den besto mest av myr og ”morass” (sump). Derfor var det ingen muligheter for korndyrking.
Gården kunne imidlertid fø en del husdyr – to hester, seks kyr, tre ungdyr og seks sauer. Det var litt mindre enn på Ramsa og bare tredjeparten av det Saura kunne fø.
Kommisjonen sier at Kvalnes hadde skog til brensel, men nevner verken torv- eller moltemyr. Som konklusjon foreslo kommisjonen at landskylda skulle senkes med ytterligere et pund. Ingen av forslagene i 1723-matrikkelen blei gjennomført.
Neste vurdering stammer fra 1802, da delte man gårdene inn i klasser etter verdien på jorda, det vil i praksis si boniteten. Denne gangen kom Kvalnes svært dårlig ut. Gården havna i nest laveste klasse sammen med Høyvika.
Kommisjonen beskriver nokså opplagt den delen av Kvalnes som lå rundt fellestunet ute på neset. Der var jorda myret og steinet, ikke brukbar som åkerjord, og beitene kalles dårlige. Likevel meinte kommisjonen at gården kunne fø åtte kyr.
Også denne gangen nevnes at gården hadde noe skog til brensel, men den lå langt unna. Torvmyra var derimot dårlig.
Kvalnes hadde to oppsittere i 1723 og fire i 1802. Fra 1808 blei tre fjerdeparter lagt øde, i hvert fall på papiret. Men i virkeligheta blei den øde jorda brukt av familien som bodde på den siste fjerdeparten. Dermed fikk de et meget stort ressursgrunnlag, med det resultatetet at til tross for den negative vurderinga var Kvalnes prega av solid økonomi.
Husdyrholdet på Kvalnes lå utover 1800-tallet lavest av alle gårdene på østsida av Andøya. I 1865 hadde gården to hester, seks kyr og tolv sauer, ti år etter hadde kutallet økt til ni og antallet sauer til femten. Samtidig økte antall oppsittere til fire.
På 1900-tallet blei småbruket den typiske Kvalnes-gården. Men stedet har alltid hatt gode forhold for fiske, dermed levde fiskerbonde-systemet lenger på Kvalnes enn de fleste andre stedene i nærheta.

Sjøen
Den gode beliggenheta i forhold til sjøen og fiskefeltene nevnes stadig i de gamle beskrivelsene. I tillegg har Kvalnes to havner, og den nordligste var i tidligere tider et aktivt fiskevær.
Vi veit ikke når Finnvika oppsto som fiskevær, men den siste perioden kan ha begynt på 1500-tallet eller litt tidligere. Den varte til midt på 1600-tallet, da lå Ginnvika på det meste jamnt med Nordmela i størrelse. Etter at den faste bosetninga forsvant, blei stedet visstnok brukt som rorvær for tilreisende fiskere.
Finnvika var best egna for båter som kunne settes på land med muskelkraft. Da båter med dekk og motor overtok etter nordlandsbåtene, hadde stedet ligget uten oppsittere i 250 år. På andre halvdel av 1900-tallet kom imidlertid ny virksomhet til stedet, men det var industri.
Havna på sjølve Kvalnes blei aldri noe fiskevær på linje med Finnvika, men var alltid ei god heimehavn for de som bodde nær den. Etter 1900 fikk den større betydning, da bygde Hilberg Karlsen et fiskemottak der med omfattende drift. Samtidig fikk Kvalnes anløp av rutebåt.
Virksomheta på Kvalnes-brygga sto for ei verfifull verdiskaping utover 1900-tallet og gjorde Kvalnes til det mest sentrale stedet mellom Myre og Fiskenes. Det førte også til utbygging av havna, som imidlertid var for lita til å ta imot større fartøyer.
Både rutebåtanløp og fiskeleveranser stilna av på siste del av 1900-tallet. Dermed mista Kvalnes stillinga som et knutepunkt for trafikk og transport.

Eierne
I likhet med nabogårdene var Kvalnes opprinnelig krongods. Staten solgte denne jorda til oppsitterne utover 1800-tallet, og Kvalnes var blant de første som fikk sjøleiere. Ole Petter Nilssen og Ellen Nilsdtr på brnr. 90 kjøpte sin halvdel i 1851, og sju år etter fikk Peder Martinus Nilssen og Ellen Hansdtr skjøtet på resten.

Bosetninga
Kvalnes har nokså sikkert ei bosetningshistorie som er eldre enn vikingtida. Sjøl om ressursene på landsida ikke var av de største, ga beliggenheta i forhold til sjøen og fiskefeltene et godt grunnlag for ei bosetning av fiskerbønder.
Finnvika har ei historie som skiller seg fra sjølve Kvalnes. Den kan ha vært brukt i mange perioder opp gjennom århundrene. Sjøl om navnet Finnvika kanskje er yngre enn andre gårdnavn på østsida av Andøya, kan stedet ha hatt bosetning like tidlig som nabogårdene. I så fall har stedet skifta navn, kanskje flere ganger.
Sjølve Kvalnes er lettere å følge opp gjennom historia siden det også var en jordbruksgård. Fram til 1750-tallet bodde en til to familier der, så kom flere tiår med godt fiske, og da blei bosetninga dobla.
Krisa etter 1800 førte til at bosetninga krympa til ett par, men de satt til gjengjeld med alle ressursene på gården og bygde opp solid økonomi. Neste generasjon delte jorda mellom seg, og de fleste som har bodd på Kvalnes seinere, hører til denne slekta.
Etter ei utskiftning i 1880 endra bosetninga på Kvalnes seg mye. Det gamle fellestunet ved havna blei splitta opp, og nye tun blei bygd ved riksveien.
Stor virksomhet knytta til havna og bygginga av veien gjennom gården skapte vekst utover 1900-tallet. Kvalnes fikk fellesfunksjoner som butikk, poståpneri og fiskemottak, og var et viktig lokalsenter resten av århundret.
Mot slutten av 1900-tallet dukka industrien opp på Kvalnes. En torvindustri etablerte seg der, og på nytt fikk Finnvika virksomhet etter tre hundre års stillhet.