Navnet
Den eldste skriveforma vi kjenner for gårdsnavnet, er Randhoff fra 1521. Den må være resultat av en misforståelse eller ei feillesning. De neste århundrene veksler formene mellom Ramsaae og Ramssa. Den første festna seg som navneforma Ramså, den siste er lik uttalen av navnet, altså Ramsa.
Dersom første delen av navnet inneholder fuglenavnet ramn, skulle det ikke være noen ’s’ etterpå. Det er også tvilsomt at gårdsnavnet er et eldre navn på Gårdselva, sjøl om ’å’ betyr elv. Også uttalen med ’a’ sist i navnet taler mot forklaringa om at gårdsnavnet er et elvenavn.
Ramsa kan imidlertid være et flertallsord for rams, et ord som er kjent i Vesterålen og betyr dårlig slåttemark. Mye taler for at rams er et låneord fra samisk. I den sammenheng er det verd å nevne at det samiske ordet ’ramtsu’ betyr ”svært ujevnt terreng med humper og fordypninger”. Den beskrivelsen passer godt på Ramsa.
Vi kjenner ikke til samisk bosetning på Ramsa ut fra skriftlige kilder, men de går bare bakover til 1500-tallet. Gårdsnavnet er antakelig langt eldre enn det.

Stedet
Ramsa ligger mellom Kvalnes i sør og Breivika i nord, og begge gårdsgrensene møter grensa mot Stave på fjellet i vest. Avstanden er forholdsvis kort til Kvalnes, noe lengre til Breivika. Ramsa har alltid hatt nær kontakt med begge disse gårdene.
Gården Ramsa ligger mellom to nes. Det sørligste heter kort og godt Neset, det nordligste kalles Dragneset. Mellom dem renner Gårdselva ut i havet. Bak stranda ligger et ra av sandholdig jord, og videre innover strekker myrene seg.
I likhet med Saura og tildels Kvalnes har gården blitt flytta i løpet av de siste hundre årene, men av ulike grunner. Restene av det gamle Ramsa finnes fortsatt på sørsida av elveosen, der ligger gårdshaugen på Bakkan med det gamle fellestunet.
Det nye Ramsa består av en del bruk langs riksveien, alle sammen utskilt på 1960-tallet og seinere. De danner ei forlenging av Breivika-bebyggelsen mot sør.

Jorda
Den eldste landskylda vi kjenner for Ramsa, var på to våg og ett pund. Den blei ikke redusert på 1600-tallet, slik det skjedde på Kvalnes og Saura. Kanskje tålte jorda på Ramsa bedre det fuktige og kjølige klimaet under ”den lille istida”.
En kommisjon ga i 1723 ei vurdering av jorda på Ramsa, og den ligna mye på det som blei sagt om nabogårdene i sør. Jorda fikk tilstrekkelig med sol, men besto mest av myr og sump. Den egna seg dårlig til både høyavling og kornvekst.
Det var likevel ikke umulig å dyrke korn på Ramsa, og kommisjonen regna med at gården kunne såes med tre skjepper, det vil si vel femti liter.
Beitene nevnes ikke, men kommisjonen sier at gården kunne fø to hester, åtte kyr, fire ungdyr og ti sauer, eller litt mer enn Kvalnes og noe mindre enn Breivika.
Gården hadde skog nok til brensel, men ingen kvern, til tross for at Gårdselva sikkert kunne ha vassføring nok til å drive ei mølle. Men behovet var vel ikke til stede.
Alt i alt anbefalte kommisjonen at landskylda blei senka med ett pund. Det blei ikke gjennomført, 1723-matrikkelen kom ikke lenger enn til forslagsstadiet.
I 1802 delte en kommisjon alle gårdene i Andøy i fem klasser etter hvor god jorda var, og Ramsa havna i den midterste sammen med blant andre Breivika, Skarstein og Fiskenes, men en klasse over Kvalnes.
Denne kommisjonen meinte at korn ikke kunne såes på gården, og den regna beitene som dårlige. Likevel kunne Ramsa fø ni kyr. Det største problemet for jordbruket var nærheta til havet.
Litt skog fantes i nærheta, men torvmyrene var dårlige. Det siste tyder på at man torva nær sjøen, og ikke oppe på de store myrene. Antakelig beskriver begge kommisjonene gårdområdet sør for Gårdselva.
Gården hadde to brukere i 1723 og tre i 1802. Tredelinga holdt seg ut 1800-tallet, men den nordligste gårdparten lå øde i perioder.
Jordbrukstellingene i 1865 og 1875 viser et høyere dyretall en kommisjonene trodde gården var god for. I 1865 hadde Ramsa fire hester, tretten kyr og sytten sauer, ti år etterpå var det to hester, fjorten kyr og nesten førti sauer der.
Mellom de to tellingene fant man kull på Ramsa, det førte til at gården fikk ei anna utvikling enn nabogårdene i sør. Oppsitterne blei forpaktere, og det tok nesten hundre år før de som dreiv jordbruk på Ramsa, fikk kjøpe en gårdpart.
De nye brukene lå på myrstrekningene langs riksveien. Gårdeierne måtte bygge tun der oppe, og det gamle Ramsa tømtes etter hvert for folk.

Sjøen
Kommisjonene fra 1723 og 1802 nevner begge god beliggenhet for fiske og kort vei til sjøen. Stor velstand i tider med godt fiske viser at folket på Ramsa har utnytta beliggenheta godt. Men støene passa bare for nordlandsbåter. Gården mangla ei djup og skjerma havn som passa for de nye båttypene som kom etter 1900, større båter med dekk og motor.

Eierne
Ramsa var et ledd i den lange raden av krongodsgårder langs østsida av Andøya. Den fikk imidlertid ei anna eiendomshistorie enn de andre. Staten ønska etter 1867 å få hånd om alle rettighetene til grunnen på Ramsa for å utnytte eventuelle forekomster av kull og olje. Da hadde gården nettopp fått sine første sjøleiere, Johan Larssen og Ingeborg Ingebrigtsdtr på Elvevollen.
Staten kjøpte gården deres til meget høg pris og solgte ikke jord til noen av de andre oppsitterne. Dermed fortsatte familiene på Ramsa som forpaktere i hundre år.
Fortsatt eier Staten mye av ”gamle Ramsa”. Gårdpartene til dagens sjøleiere danner det ”nye Ramsa” langs riksveien.

Bosetninga
Ramsa har trolig like gammel bosetning som de andre gårdene langs østsida av Andøya, det vil si kanskje bakover til yngre jernalder. Gårdsbosetninga lå sør for elveosen, på området som kalles Bakkan. Samme navn brukes om gårdshauger også på andre gårder i Andøy.
På 1500-tallet og det meste av de to neste hundreårene besto bosetninga på Ramsa av en eller to familier. Da var jorda delt i to bygsler, begge sør for Gårdselva.
I 1770 oppsto en ny bygsel, den lå nord for elva og fikk navnet Nygården. Tredelinga av Ramsa skjedde i ei tid med godt fiske og dermed økt interesse for gårdparter. Da nedgangstider innleda 1800-tallet, blei Nygården lagt øde i to perioder.
Etter 1865 var alle tre gårdpartene på nytt bosatt, dessuten kom en husmannsplass i tillegg nord for elva. Da skjedde funnet av kull som greip sterkt inn i bosetningshistoria.
Staten innførte som grunneier et forpaktningssystem som førte til at Ramsa ikke fikk samme vekst som nabogårdene i nord og sør. Etter 1900 stagnerte bosetninga. En av grunnene var at kullutvinninga i store trekk blei mislykka, og ga ikke varige arbeidsplasser på stedet.
Beretninga om virksomheta i kullfeltet på Ramsa er interessant, og finnes detaljert framstilt på nettsidene til Andøy historielag. ”Kulleventyret” ga lite kull, men til gjengjeld rikelig med nye kunnskaper om Andøy i fjern fortid, blant annet med funn av ei fossil fiskeøgle. Virksomheta ga ingen langsiktige gevinster for gården Ramsa. Sårene i naturen er det mest synlige i ettertid.
Da Staten etter hundre år solgte noe av Ramsa til oppsitterne, blei den gamle tilknytninga til sjøen brutt. Bosetninga på Ramsa havna oppe ved veikanten i stedet for nede langs sjøkanten.