Gnr. 31 Breivika

Navnet
Sjøl et så enkelt navn som Breivika kunne blir skrevet på mange ulike måter av skrivere med en annen språkbakgrunn. I ei skatteliste fra 1521 står det Berwigh, i 1567 Bredeuigen og i 1723 Breviigen. Alle er imidlertid forståelige, og to av dem bruker bestemt form – altså Brevika.
Stedsnavnet finnes også andre steder i Vesterålen, med Breivika på Hadseløya og Breivika i Sortland som de mest kjente. I alt femten matrikkelgårder i Nordland, fra Bindal i sør til Andøy i nord, bærer dette navnet.
Betydninga er lett å se – ”den breie vika”. Ofte er det et sammenlikningsnavn, der det nærmest betyr den breieste av flere viker. Breivika i Andøy har imidlertid ingen mindre viker i nærheta som det er naturlig å sammenligne med.
Navnet sier noe om kystlinja, men det er ikke uten videre lett å si hvilket område folk i gammel tid kalte Breivika. Avgrensninga i sør er antakelig lettest å finne, det må være Breivikøyra. Trolig danna Hellneset nordenden av Breivika. Denne eldste delen av gården ligger midt mellom dem.
Den bestemte navneforma tyder på at navnet er mye yngre enn bosetninga. Vi kjenner imidlertid ikke noe eldre navn på stedet. Det kan ha gått tapt for eksempel under ei ødetid.

Stedet
Breivika har sørgrense mot Ramsa nær utløpet av Stiksåa, og grenser i nord mot Skarstein ved Skjellbekken. I vest går skillet mot Stave og Bleik oppe på fjellryggen. Grensa mot Ramsa er resultatet av grenseoppgang i nyere tid, mens grensa mot Skarstein trolig er eldre, slik navnet Skjellbekken tyder på.
Det mest dominerende trekket ved Breivika er nettopp den breie vika. Landskapet er stort sett lavt og flatt, med dyrkajorda som ei stripe langs sjøen, breiest i sør. Bak innmarka fortsetter stor myrer innover mot det nordlige fjellmassivet på Andøya.
Kontakten sørover til Ramsa og Kvalnes har alltid vært sterk. Mot nord har folk i Breivika hatt kontakt med et større område, både til Skarstein, Fiskenes og Haugnes. Det henger sammen med at Breivika aldri har vært noe fiskevær. Fiskerne fra gården rodde derfor fra værene lenger nord.

Jorda
Før 1838 hadde Breivika ei landskyld på tre våg, også gjennom heile 1600-tallet. I det århundret fikk mange gårder i Andøy redusert landskylda, men ikke Breivika. Heller ikke for nabogårdene Ramsa, Skarstein, Fiskenes og Haugnes blei landskylda senka.
Tre våg var i tidligere tider ei middels høg landskyld i Andøy, samme beløp som for eksempel Lovika, Sellevoll og Nordmela, samt de tre nabogårdene i nord. På andre halvdel av 1800-tallet falt landskylda til Breivika en god del i forhold disse gårdene, men det skyldes trolig forholdene under ”forpaktertida”.
Matrikkelutkastet fra 1723 inneholder den eldste beskrivelsen vi har av ressursene i Breivika. Da fant kommisjonen av jorda der fikk rikelig med sol, men var vår og myret. Likevel blei den regna som brukbar til høyavling.
Forholdene for korndyrking omtales ikke nærmere, men kommisjonen skriver at man kunne så fire skjepper korn (sytti liter) på gården. Det var neppe annet enn et løst anslag.
Brukbare forhold for høyavlinger førte til at kommisjonen meinte gården kunne fø tre hester, tolv kyr, fem ungdyr og tolv sauer. Det tilsvarte tre vanlige buskaper på den tida, og stemmer godt med at Breivika hadde tre oppsittere i 1723.
Forøvrig fant ikke kommisjonen kvern på gården, men derimot skog nok til brensel. Alt i alt foreslo den at landskylda burde senkes med ei halv våg. Matrikkelforslagene fra 1723 blei aldri satt ut i livet.
Neste beskrivelse stammer fra 1802. Da delte kommisjonen gårdene inn i fem klasser etter kvaliteten på jorda, og plasserte Breivika i den midterste sammen med nabogårdene Ramsa, Skarstein og Fiskenes.
Omtalen av Breivika er nokså negativ. Det kunne ikke dyrkes korn der, beitene var dårlige, det samme gjaldt torvmyrene, og gården hadde ikke annen skog enn noe kratt. Også denne kommisjonen meinte at gården kunne fø tolv kyr. Det var lite, for i 1802 hadde Breivika seks oppsittere.
Kanskje hadde kommisjonen noe rett i si vurdering. De neste årene lå opptil to tredjedeler av jorda i Breivika uten oppsittere.
Utover 1800-tallet tok jordbruket seg opp igjen i Breivika. I 1865 hadde gården sju hester, nitten kyr og over førti sauer. Ti år etterpå var tallene tre hester, 24 kyr og nesten femti sauer. Da hadde brukertallet kommet opp i ti, men de fleste var bare forpaktere.
Etter at Isak Hals Nilssen på Ramsa fant kull der i 1867, sikre Staten seg kontroll over all grunn der og i Breivika, med unntak for Vesterjorda. Oppsitterne fikk forpaktningskontrakter, og Staten delte kanskje ut flere kontrakter enn gården hadde ressurser til.
Ei utskiftning i 1868 fordelte jordressursene mellom de seks bygselpartene på en ny måte, og utflyttinga fra det gamle fellestunet begynte. Staten beholdt eiendomsretten til de fem sørligste partene de neste åtti årene.
Ei ny stor utskiftning begynte i 1947. Den delte opp jorda fra Ramsa-grensa i sør og nordover til til Skarstein-grensa i gårdparter som oppsitterne fikk kjøpe. Partene fra Hellneset til Skarstein fikk stort sett gammel utmark, og blei i liten grad til bærekraftige gårdsbruk. Gårdpartene fra det gamle fellestunet og sørover fikk langt bedre ressurser.
Til tross for vanskelige rammevilkår har Breivika overlevd som jordbruksgård, og sammenslåing av gårdparter i nyere tid har ført til modernisering av drifta.

Sjøen
Matrikkelutkastet fra 1723 beskriver forholdene for fiske fra Breivika nokså presist: ”Beleilig til fiske, men dårlig lending.” Fiskefeltene ligger ikke langt unna gården, problemet er den langgrunne fjæra med store steiner. Den skjermer nok gården fra den verste pågangen av tungsjø, men skaper samtidig store vansker for båtferdselen til og fra Breivika.
Den dårlige lendinga er lett synlig i kirkebøkene. Lista over dødsfall viser at mange tragedier med tap av menneskeliv har utspilt seg utafor gården. Dette har likevel ikke hindra folk fra Breivika å drive fiske i alle tider. Løsninga har vært å ro fra Fiskenes og Skarstein, i seinere år også fra Andenes.

Eierne
Breivika var gammelt krongods, og dette eierforholdet varte svært lenge. Eilert Pedersen og Jørgina Torbersdtr på Vesterjorda kjøpte gårdparten sin i 1865, slik mange andre på østsida av Andøya gjorde på den tida. Vanligvis fulgte naboer eksemplet, men i Breivika solgte ikke Staten mer av jorda etter at mulighetene for å finne kull dukka opp to år etterpå.
Oppsitterne i Breivika utenom det gamle Vesterjorda fikk ikke kjøpe jorda de dreiv før ei utskiftning starta i 1947. Staten holdt imidlertid store deler av utmarka utenom salget og er fortsatt største grunneier i Breivika.

Bosetninga
I likhet med de andre gårdene langs Andfjorden kan Breivika ha ei bosetning med røtter bakover til yngre steinalder. Gårdhaugen midt i gården er langt på vei borte i dag, men viser likevel et sted med lang bosetningshistorie.
Fra 1500-tallet til omlag 1850 var bosetninga nokså stabil, det varierte fra en til fem familier. De største krisene kom i siste tiåret på 1600-tallet og de første femten årene av 1800-tallet. Da lå store deler av jorda i Breivika øde.
I løpet av storsildtida på 1860- og 1870-tallet blei folketallet på gården dobla, men etter 1890 falt det ned til gammelt nivå igjen.
Da fisket tok seg opp igjen etter 1905, vokste folketallet raskt til tross for at bare et fåtall fikk eie jord i Breivika. Omkring 1920 holdt mellom tjue og tretti familier til på gården, men så stagnerte folketallet igjen. Ei lita havn blei utbygd noen år etter..
En god og bein vei gjennom Breivika skaffa derimot stedet gode landverts kommunikasjoner. Jordressursene er større enn de gamle beretningene oppdaga, og moderne gårdsbruk er avhengig av gode veier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!