Navnet
Dette er sammen med Svandalen og Middagsfjellet et av de nyeste gårdsnavnene på Andøya. Det er kjent fra slutten av 1700-tallet, noen ganger skrevet Obergsjorden, men også med ’Aa’ først i navnet.
Åbergsjorda har fått navn etter fjellet Åberget, som igjen har fått navn etter gården Å på østsida av Andøya. Før Ånes blei egen gård først på 1800-tallet, gikk grensa mellom Å og Nordmela nær vannskillet øverst i Roksdalen, dermed strakte Åberget seg langs nordsida av utmarka til Å.
Endinga ”jorda” blei mye brukt om husmannsplasser, ikke minst de samiske, og Åbergsjorda begynte som ei samisk bosetning. Gården har opplagt hatt et samisk navn, men det er gått tapt.

Stedet
Åbergsjorda grenser mot Middagsfjellet, Nordmela og Skogvoll i vest og nord, og i øst først og fremst mot Ånes. Oppe på fjellet møter Åbergjorda også Å og Sellevoll i et grensepunkt.
Grensene i vest og nord går for det meste gjennom de store myrstrekningene på vestsida av Andøya, og er resultat av utskiftninger mellom matrikkelgårdene.
Gården ligger ved utgangen av en liten dal mellom Toraksla og Kollen, den vestligste delen av Åberget. Høyden over havet er for mesteparten av innmarka mellom tjue og femti meter. Området til Åbergsjorda strekker seg nedover til Grunnvatnet i sør.
Mens bosetninga på gården var samisk, hadde den naturlig nok tettest kontakt med de andre samiske gårdene på Andøya – Skavdalen, Middagsfjellet, Bødalen (Svandalen) og Kobbedalen. Særlig har kontakten med Skavdalen vært sterk.
Beliggenheta like ved ei viktig ferdelsrute tvers over Andøya skapte god kontakt også med gårdene på begge sidene. Folk som skulle mellom Ånes/Å i øst og Nordmela/Skogvoll i vest, la veien gjennom Roksdalen og passerte like nedafor Åbergsjorda.

Jorda
Da Åbergsjorda blei oppretta som egen matrikkelgård i 1798, fikk den ei landskyld på ei halv våg. Det var et nokså vanlig beløp for nyrydda gårder, som stedet blei antatt å være. Størrelsen forteller mest at dette var en liten gård, men ikke nødvendigvis en dårlig gård.
Matrikkelutkastet fra 1723 nevner sjølsagt ikke Åbergjorda, som da var en del av Nordmela, men den såkalte ”jordavgifta” fra 1802 inneholder en beskrivelse. Kommisjonen delte gårdene i fem klasser etter hvor god jorda var, og den plassert Åbergsjorda i den øverste klassen, sammen med blant andre Middagsfjellet, Å og Stave. Gårder som Åse, Skogvoll og Bleik havna i klassen under.
Innmarka består for det meste av morenejord, og slik jord inneholder mye stein. Merkelig nok nevner 1802-kommisjonen dette bare for nabogården Svandalen. Åbergsjorda får en lang bedre omtale.
Åkerjorda beskrives som ”tålelig god”, gården lå imidlertid svært laglig til når det gjaldt sol. Det er den eneste gården i Andøy som fikk betegnelsen ”skjønn”. Beitene var dessuten gode, og gården kunne fø fem kyr, meinte kommisjonen.
Det fantes rikelig med skog i nærheta, og torvmyra kalles ”bekvem”, det betyr antakelig at den både var god og lå laglig til. Dessuten sier kommisjonen at gården kan få kvern. Den hadde merka seg at Åbergjordelva hadde nok vassføring til å drive ei mølle.
I 1802 hadde gården to oppsittere. Da jordbrukstellinga blei foretatt i 1865, var den udelt, og oppsitterne eide to hester, fem kyr og tretti småfe, en ganske stor buskap for si tid. Dessuten omfatta buskapen to reinsdyr, trolig kjørerein. Tamreindrift ser ikke ut til å ha vært noen næring på gården.
Ti år etter hadde Åbergsjorda to brukere, da var dyretallet to hester, ti kyr og tjue sauer. Denne gangen nevnes ikke reinsdyr.
Jordbruket på Åbergsjorda klarte seg gjennom både 1800-tallet og det neste århundret takket være dyktige drivere som satt med gode jordressurser. Dessuten unngikk gården for mye oppdeling av jorda. Gården fikk ikke skikkelig vei før mange år etter andre verdenskrig, men den kom tidsnok til å sikre framtida  for gårdsdrifta.

Sjøen
Beskrivelsen fra 1802 sier at gården har lang sjøvei, og det er riktig. Navnet ”fjellgårdene” henger sammen med at de mangler strandlinje, og det er svært uvanlig i Vesterålen. Fiske har tross dette vært ei viktig næring på Åbergsjorda.

Eierne
Fram til 1798 lå Åbergsjorda under Nordmela, som igjen var krongods. Nils Nilssen og Pernilla Paulsdtr på brnr. 1 kjøpte halve Åbergsjorda i 1867, og samme året fikk Ole Mikkelsen og Nikolina Larsdtr på brnr. 2 skjøtet på den andre halvparten. Etterkommere til disse to parene har seinere eid det mest av jorda.

Bosetninga
Arkeologiske undersøkelser må til for å klarlegge hvor gammel bosetninga på Åbergsjorda er. Da havet sto høyere for mange tusen år siden, kan det ha ligget steinalderboplasser i området, slik vi kjenner fra andre steder i Andøy.
De skriftlige kildene nevner ikke folk på Åbergsjorda før 1760-tallet. Dverberg sokn mangler kirkebøker for det tidsrommet, og vi har bare skattelister å bygge på. Det gjør kartlegginga av den tidligste bosetninga vanskelig, av flere grunner.
For det første var bosetninga på Åbergsjorda samisk, og samene blei bare skattlagt når de dreiv norske næringer, først og fremst sesongfiske. For det andre levde de første samene på fjellgårdene nokså sikkert av jakt og fangst, næringer som myndighetene i liten grad beskatta. Og for det tredje hørte Åbergsjorda til Nordmela, så samiske fiskere blei trolig skattlagt der eller i andre fiskevær.
Fra 1798 er det lettere å følge bosetninga på Åbergsjorda i kildene. Det bodde aldri mange par der, til gjengjeld sto de seg svært godt, så godt at folkeminner fortsatt beretter om velstanden der.
Samisk språk og kultur holdt seg til midt på 1800-tallet, da begynte fornorskninga. Etter to generasjoner blei bosetninga regna som norsk, men folket på Åbergsjorda hørte fortsatt til de gamle samiske slektene. Det gjør også når denne boka skrives.