Gnr. 34 Nordmela

Navnet
Nordmela har en søstergård, Sørmela, men det er bare i navnet. De er ikke to deler av en større Mela-gård, men ligger nesten to mil fra hverandre og i hvert sitt kirkesogn. Begge het imidlertid Mela en gang i tida.
Myndighetene fikk snart behov for å skille de to Mela-gårdene bedre fra hverandre, dermed oppsto navnene Sørmela og Nordmela. Det kan ha skjedd på 1500-tallet. I 1521 kalles gården i nord Møll, vel førti år etterpå står det Nordmiølle og Nordmielle i ei skatteliste.
De danskpåvirka formene Nordmjele og Mjele nordre dominerer i kildene de neste århundrene, men ei anna form levde i dagligspråket. Omkring 1900 registrerte professor Oluf Rygh uttalen Nordmela, og den blei mange år etterpå godkjent som skrivemåte for navnet.
De to Mela-gårdene har et fellestrekk – store sandmeler, det vil si områder med tørr sandjord. På Nordmela ligger de på sørsida av Melaelva, og var uten tvil lett synlige fra sjøsida tidligere.
Det gamle rorværet Børvågen, som også har vært husmannsplass, har navn etter fjellet Børra, et kjent landemerke for fiskerne. Fjellnavnet har antakelig opphav i samisk språk, og betyr et fjell som skråner brått ned på sidene.

Stedet
Normela ligger mellom Nøss i sør og Skogvoll i nord, og grenser dessuten mot Middagsfjellet og Åbergsjorda i øst. Skillet mot Nøss går ved Børra og er grensa mellom Dverberg og Bjørnskinn sokn. Mens de to soknene var egne kommuner, mellom 1924 og 1964, var dette også kommunegrense.
Grensene mot de andre gårdene går mest over myr, og er trukket ved grenseoppganger på 1800-tallet og seinere. Middagsfjellet og Åbergsjorda lå innafor området til Nordmela før 1798.
Strandflata fra Børra og nordover til grensa mot Skogvoll er småkupert og tildels sterkt innskåret av små og store bukter. Farvatnet utafor er nokså ureint og ligger åpent mot tungsjø fra vest og nord.
De viktigste vikene regna fra sør er Børvågen, Litlelandsvika, Leirvika og Åvika. Den siste er størst, og der renner Melaelva ut i havet gjennom de markerte sandmelene som har gitt gården navn. Fram til 1875 lå all bebyggelsen på Nordmela nord for elva, etterpå spredte den seg også på sørsida.
Innafor strandsona ligger vide myrområder og flere store vatn – Melavatnet, Steinsvatnet, Grunnvatnet og Bødalsvatnet.
Folk på Nordmela har alltid hatt nær kontakt med Skogvoll og Stave i nord, men også Nøss og Bø sør for Børra. Middagsfjellet og Åbergsjorda var før 1798 en del av Nordmela, det førte til god kontakt med de to gårdene.
Fiskerne fra Nordmela rodde også fiske i nabosokn lenger vest. Det skapte mange forbindelser med de nordligste gårdene på Langøya, særlig  strekninga fra Nyksund og østover til Klo.

Jorda
Den eldste landskylda vi kjenner for Nordmela, er tre våg. Til sammenligning lå Skogvoll på to våg og Stave på fem. Disse beløpene er fra 1600-tallet, da Åbergsjorda og Middagsfjellet enda hørte til Nordmela, men de to stedene blei neppe regna med i landskylda den gang. Etter at de blei egne gårder i 1798, har Nordmela passert Stave i landskyld (skyldøre).
Kommisjonen som vurderte landskylda i 1723, fant at jorda på Nordmela fikk rikelig med sol, men var mye plaga av drivsand, det vil si sand som fauk innover markene. Beskrivelsen kan tyde på at det meste av innmarka lå sør for elva den gang, på sandmelene.
Mulighetene for høyavlinger nevnes ikke, derimot sier kommisjonen at gården var uviss til korndyrking. Det vil si at kornet ikke alltid blei modent der. Likevel meinte man at det kunne såes sju skjepper korn på Nordmela, eller omlag 120 liter.
Beitene blei ikke vurdert, men kommisjonen regna med at gården hadde fôr nok til tre hester, femten kyr, sju ungdyr, førti sauer og elleve geiter. Det er overraskende høge tall, for i 1723 hadde Nordmela bare to oppsittere.
Gården hadde skog til brensel, men ikke kvern den gangen. Av de vel førti gårdene i Andøy som kommisjonen vurderte, anbefalte den lavere landskyld for to tredjeparter av dem. Forslagene blei aldri gjennomført, men det spilte ingen rolle for Nordmela. Gården var en av de tretten som blei regna å være god nok for si gamle landskyld.
Neste vurdering stammer fra 1802. Kommisjonen delte Andøy-gårdene i fem klasser etter hvor god jorda var, og Nordmela kom i den neste høyeste, sammen med blant andre Skogvoll, Myre og Dverberg. De to fjellgårdene Middagsfjellet og Åbergsjorda, som nettopp var fradelt, blei imidlertid plassert i den øverste klassen.
Kommisjonen sier denne gangen at korn kan såes på Nordmela, men ikke hvor mye. Beitene beskrives som tørre og magre, det tyder på at sandmelene ikke lenger var innmark, men beiteland. Dessuten sier beskrivelsen at jorda lå nordvendt, også det tyder på at man i 1802 brukte områdene nord for elva som innmark.
I 1723 meinte kommisjonen at gården kunne fø femten kyr, i 1802 blei tallet bare tolv, til tross for at Nordmela da hadde fem oppsittere. Denne gangen nevnes imidlertid et nytt pluss for gården – ei lita lakseelv. Det må være Melaelva.
Nordmela vokste fra to bygsler i 1723 til tre midt på 1700-tallet og fem ved århundreskiftet. Så lå antallet gårdparter stabilt til midten av 1800-tallet, men økte kraftig etter 1865 som følge av storsildtida. Fiskerbøndene måtte også ha en gård.
I 1865 hadde gården ti hester, over førti kyr og åtti småfe. Ti år etter var tallene tretten hester, vel femti kyr og samme antall småfe som før. Da var tallet på gårdparter økt til tolv, og en av dem lå på sørsida av Melaelva.
Veksten under storsildtida sprengte rammene for tunene som hadde vokst fram i ei vid klynge fra Melaelva og nordover. Det måtte ei stor utskiftning til og seinere enda flere for å holde tritt med økninga av antall oppsittere.
De nye parsellene blei i første omgang lagt ut på begge sidene av Melaelva, men etter 1900 også sør for innmarka som var opparbeidd på sandmelene. I tråd med tradisjonell tenkemåte delte man opp det nye området i smale teiger som lå side ved side. Det passa godt i det gamle fiskebondesystemet, men høvde dårlig da jordbruket blei modernisert etter krigen og krevde større flater.
På 1900-tallet blei mye av den gamle innmarka nedbygd som følge av den store folkeveksten til fiskeværet Nordmela. Etter hvert forsvant jordbruket som hovednæring, og de siste brukene opphørte rundt 1970. Da hadde havneutbygginga ført til at alle vendte blikket mot sjøen og satsa der.

Sjøen
De gamle beskrivelsene er nokså presise i omtalen av Nordmela. I 1723 sa kommisjonen at stedet ligger beleilig til fiske, men har dårlig lending, og 1802-kommisjonen kegger til at der er værhardt der.
Så lenge nordlandsbåtene blei brukt under fisket, hadde Nordmela mange steder man kunne komme til og fra land. Børvågen blei brukt i perioder med storfiske, det samme gjaldt Leirvika og Littlelandsvika.
På sjølve Nordmela kan de eldste støplassene ha ligget nær utløpet av Melaelva, men i hvert fall på 1700-tallet begynte folket på gården å utnytte mulighetene på nordsida av neset, ved det stedet som fortsatt heter Gammelnausthågen.
På 1600- og 1700-tallet hadde Nordmela jekteleie, det vitner navnet Jektvika om. Jektene trengte bedre havneforhold og var sårbare i dårlig vær, men det ser ut til at jekteskipperne utnytta viker fra Børvågen i sør og til nordligst på Nordmela.
Utover 1800-tallet økte størrelsen på nordlandsbåtene, og de kunne ikke lenger settes så lett på land når dårlig vær trua. I 1870 hadde Nordmela fire åttringer og tre fembøringer, det var ei stor fiskeflåte på den tida, og ga plass til over førti fiskere. I tillegg kom tolv mindre båter.
Mange steder fikk molo på slutten av århundret, men ikke Nordmela, til tross for at krav blei reist og man kunne argumentere med stor aktivitet, ikke minst under storsildtida fra 1865 til 1875. Den første planen var en nesten tre hundre meter lang molo utover fra Tenndraget, men det gikk flere tiår før bevilgningene til bygging kom.
Fiskerne på Nordmela satsa videre og var blant pionerene da båter med dekk og motor overtok som fiskefartøyer. De nye fartøyene stilte enda større krav til havneforholdene, og Børvågen blei forlatt for godt. Sjølve Nordmela fikk flere fiskemottak, det styrka kravene om havnebygging og sikra leveransene for heimeflåta.
I årene før og etter andre verdenskrig blei det bygd vei til Varholmen, der fiskeskøytene fikk nok dybde. I 1958 starta endelig bygginga av den ytterste moloen. En voldsom storm ødela moloen kort etter at den sto ferdig i 1974, men da var Nordmela etablert som et moderne fiskevær, og stedet fikk penger til å reparere skadene.
Seinere har ny molobygging stadig forbedra havna, men fortsatt kan den gjøres enda bedre. Nordmela-havna er et klassisk eksempel på hva målbevisst arbeid kan utrette. Har man ikke ei god nok havn, så får man lage ei.

Eierne
Nordmela og nabogårdene er gammelt krongods, og Staten satt som jordeier til midt på 1800-tallet. Gabriel Pettersen og Anna Jakobsdtr kjøpte Sjøveien (løpenr. 28) i 1840 og blei de første sjøleierne på Nordmela. I 1851 fikk Aron Uhre og Karen Andersdtr skjøtet på Bakken (løpenr. 32), og to år etter kjøpte Ole Christian Pedersen og Ellen Johannesdtr sin del av Mellomjorda (løpenr. 30).
Øvre Haugen (løpenr. 33) fikk sjøleiere i 1865, mens det meste av nedre Haugen (løpenr. 31) var eid av Staten til utpå 1900-tallet.

Bosetninga
Det er umulig å si nøyaktig hvor gammel bosetninga på Nordmela er, men den stammer nokså sikkert fra steinalderen. Rike ressurser både på land og hav ga muligheter for livberging fra Børvågen og videre nordover, samt innover mot fjellene.
I den delen av historia vi har skriftlige kilder fra, 1500-tallet og seinere, har bosetninga stadig svinga i takt med fiskeriene. Andenes hadde flest oppsittere på 1500-tallet, med Nordmela og Finnvika (under Kvalnes) som de nest største. Alle tre stedene opplevde kraftig tilbakegang under ”den lille istida” på 1600-tallet, men Andenes og Nordmela klarte seg gjennom vanskene.
På den tida lå fellestunet på Nordmela i bakkehellinga på nordsida av Melaelva. I løpet av 1700-tallet ser det ut til at oppsitterne flytta lenger nord, antakelig for å komme nærmere havna der. Det oppsto flere småtun i ei stor klynge, og jorda blei delt i flere bygselparter.
Folketallet lå rundt fem-seks familier til 1860-tallet, da skapte storsildtida kraftig vekst på stedet. Ved århundreskiftet lå folketallet på omkring tjue familier, da hadde Nordmela fått flere fellesfunksjoner.
Fra 1870 og utover blei det etablert fiskemottak, handel og poståpneri. Nordmela fikk anløp av dampskip og blei skolested, til tross for at stedet nesten ikke hadde omland før veier blei bygd.
Nordmela fikk først vei til Skogvoll og videre til Stave. I 1926 sto veien til Myre ferdig, og i 1962 gjennom Roksdalen. Da veien rundt Børra til Nøss blei åpna i 1975, var tilknytninga til veinettet fullført.
Veksten på Nordmela fortsatte utover 1900-tallet, og i 1950 bodde nesten femti familier der. Kort etter begynte den havneutbygginga folket hadde slåss for siden 1800-tallet, og en stor og moderne fiskeindustri på Varholmen sikra arbeidsplasser på både land og hav.
Så lenge det blir ilandført fisk på Nordmela og det finnes et marked for den, vil stedet være et livskraftig samfunn, skapt av folket på Nordmela sjøl.

Legg igjen en kommentar