Gnr. 35 Skogvoll m/Skavdalen

Navnet
Dette er et av de gårdsnavnene som skapte mye bry for skriverne i gammel tid. På 1500-tallet finnes former som Skoffwaldt (i 1521) og Schougevoldt (i 1567), seinere blei skrivemåten Skougvold mer og mer brukt.
Sisteleddet ’voll’ er lett å forklare, det er ei graskledt slette. Førsteleddet ’skog’ er derimot problematisk, for det finnes ikke skog på den lange landstripa mellom Skogvollvatnet og sjøen.
Forklaringa kan imidlertid være at innafor Skogvollvatnet vokste det tidligere furuskog. Sett fra sjøen var den antakelig godt synlig over den lave strandvollen, især om vinteren når bjørkeskogen hadde mista lauvet og furuene fortsatt sto grønne.
Nabogårdene Stave og Nordmela hadde kanskje ikke det samme ”bakteppet”, dermed ga navnet Skogvoll en god beskrivelse av gården.
Inne ved Åberget ligger den gamle samiske bosetninga Skavdalen. Navnet er trolig norsk, og førsteleddet henger sammen med skaving av bark fra rogn og andre lauvtrær. Stedet hadde trolig et eget samisk navn, men det er i så fall gått tapt.

Stedet
Skogvoll grenser i sør mot Nordmela og Åbergsjorda, og i nord mot Stave. I øst går skillet mot flere av gårdene på andre sida av Andøya, både over fjell og over myrstrekninger.
Fire trekk dominerer landskapet på Skogvoll. Gården ligger på en tre kilometer lang og knapt to hundre meter brei strandvoll mellom det store Skogvollvatnet og sjøen. Utafor flomålet strekker et grunnhav seg langt utover Skogvollbukta, og innafor Skogvollvatnet ligger den største myrflata på Andøya.
Folket på Skogvoll har sjølsagt hatt mest kontakt med nabogårdene Nordmela, Middagsfjellet og Stave, men når myrene fraus til og blei farbare, var det stor ferdsel over til gårdene på østsida av øya, ikke minst til kirkestedet Dverberg. Kjerkelva innafor Skogvollvatnet har antakelig navn etter ferdselsruta dit.

Jorda
Først på 1600-tallet hadde Skogvoll ei landskyld på to våg, og den sto uforandra til i 1838. Det var mindre enn både Nordmela og Stave, og landskylda lå litt under gjennomsnittet i Andøy.
Fra 1723 finnes en beskrivelse av gårdene i Andøy, den omtaler også Skogvoll. Kommisjonen fant at jorda fikk rikelig med sol, men var mager og sandholdig. Den egna seg dårlig til både høyavling og korndyrking, men det kunne såes tre skjepper korn der, eller vel femti liter.
Til tross for den negative omtalen kom man fram til at gården hadde nok fôr til tre hester, ti kyr, sju ungdyr, sytten sauer og sju geiter. Det var svært høge tall, for i 1723 hadde Skogvoll bare to oppsittere. Kommisjonen meinte antakelig at gården hadde plass for flere. Tretti år etter økte antallet til tre, det høvde bedre med dyretallet.
Neste kommisjon vurderte jorda i 1802. Den sorterte Andøy-gårdene i fem klasser etter hvor god jorda var, og plasserte Skogvoll i den nest øverste, sammen med Nordmela, men en klasse under Stave.
Jorda blei på nytt beskrevet som mager og dessuten nordvendt, men det kunne såes korn der. Beitene var ikke gode, likevel fant kommisjonen ut at gården kunne fø seksten kyr.
Dette kutallet var mye i forhold til de tre oppsitterne Skogvoll hadde da, men stemmer godt med at familiene på gården jamnt over sto seg godt.
Skogen blei regna som tålig god, det samme gjaldt torvmyrene. Dessuten noterer kommisjonen at ei lita lakseelv hørte til gården.
Utover 1800-tallet hadde Skogvoll store buskaper. I 1865 eide de fire oppsitterne seks hester, 34 kyr og seksti småfe, da lå buskapene godt over gjennomsnittet i Andøy. Ti år etter viser ei jordbrukstelling nøyaktig samme dyretall.
Ei utskiftning i 1893 delte den lange strandvollen i tretten teiger, av dem var sju bebygd. Kartet fra dette året viser i alt 35 hus på gården, de fleste på de midterste teigene. Seinere strakte bebyggelsen seg i begge retninger og blei til den karakteristiske stripa av hus oppe på vollen.
Oppdelinga i mange teiger med hus på nesten alle passa godt i den gamle fiskerbondenæringa, men da nye jordbruksmetoder blei tatt i bruk på 1900-tallet, sto teigene og bebyggelsen i veien for de moderne driftsformene. Og Skogvoll opphørte etter hvert som jordbruksgård.

Sjøen
De gamle vurderingene gir Skogvoll samme omtale som nabogården Nordmela – beleilig til for fiske, men dårlig lending, og dessuten værhardt.
Den lave landskylda i forhold til Nordmela og især Stave skyldes antakelig at Skogvoll aldri fikk noe påslag på grunn av fisket. Det var helst fiskeværene som fikk større landskyld av slike grunner.
Befolkningsutviklinga på Skogvoll viser likevel at gården økte folketallet i årene med godt fiske, både på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Men stedet kunne aldri bli et større fiskevær, til tross for at det bodde en jekteskipper eller styrmann der på 1500-tallet.
Skogvoll har alltid hatt dyktige fiskere, men mangelen på havn gjorde at de måtte drive fra Stave eller Nordmela. Det gjaldt også i den tida da nordlandsbåtene dominerte som fiskefarkost.

Eierne
Gårdene på vestsida av Andøya, fra Bø til Høyvika, er gammelt kirkegods. Da Staten solgte av jordegodset sitt på 1800-tallet, var de fleste oppsitterne på Skogvoll tidlig ute og skaffa seg skjøtet.
Isak Larssen og Matea Tørresdtr på Nordjorda kjøpte jorda si i 1853, året etter gjorde Kristian Buck og Anna Jørgensdtr på Sørjorda det samme.
Mellomjorda blei ikke heimkjøpt før i 1913. Samme året fikk husmennene i Skavdalen skjøtet på jorda si da gården ved fjellfoten blei eget bruksnummer.

Bosetninga
Strandvollen på Skogvoll kan ha fått fast bosetning svært tidlig. Trolig utnytta folk allerede i yngre steinalder de rike ressursene både på hav og land til jakt og fangst, og den lette jorda ga muligheter for et tidlig jordbruk.
Fra 1500-tallet og inn i det neste århundret lå bosetninga rundt fem-seks familier, de fleste husmenn. Under ”den lille istida” falt folketallet overalt, også på Skogvoll, men da fisket tok seg opp etter 1750, kom veksten også der.
Skogvoll fikk en befolknings-topp på 1790-tallet, under det rike torskefisket. Da uår ramma både på land og hav fra 1800, rakna nesten bosetninga på gården, men etter 1820 steig den på nytt.
Storsildtida førte til økt folketall også på Skogvoll, og først på 1900-tallet bodde ti familier der, Skavdalen medregna. Videre utover århundret stagnerte imidlertid bosetninga, til tross for veiforbindelser både sørover, nordover og østover.
Skogvoll fikk aldri fellesfunksjoner for et større område, jorda ga etter hvert ingen muligheter til utbygging, og stedet mangla ei havn som kunne gi arbeidsplasser i fiskerinæringa. Dermed etablerte stadig færre seg på gården. I stedet blei Skogvoll sentrum for det største naturreservatet på Andøya.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!