Gnr. 36 Stave

Navnet
Mange gårder i Andøy har fått navn etter hvordan landskapet ser ut fra sjøen. Navnet Stave står i naturlig sammenheng med de spisse Stavan, som rett nok ligger et stykke fra gården, men som er et meget lettkjennelig seilingsmerke langs heile vestersida av øya. Gården Staven i Øksnes har et navn med lignende opphav, sjøl om den opprinnelig het ”punn Staven” (under Staven).
Usammensatte naturnavn er blant de eldste gårdsnavnene vi har, langt eldre enn alle skriftlige kilder. Den eldste kilden som nevner Stave, er Aslak Bolts jordebok fra omlag 1430. Der skrives navnet Staffuer. Hundre år seinere blei formene Staffwe og Staffue brukt, og i alle tilfellene er bokstaven f et minne om den gammelnorske uttalen. Den gikk etter hvert over til en v-lyd.
På 1700-tallet blei skriftbildet forenkla, og i de fleste kildene står det Stave, i tråd med uttalen. Alt i alt har navnet vært svært stabilt gjennom de århundrene vi har skriftlige kilder fra.
En av gårdpartene på Stave heter Skimlingen eller Skimlingan. Dette navnet skriver seg fra et annet lett synlig landskapstrekk på Stave – et område med fin fjæresand. En annen gårdpart har fått navnet Korshustofta. Der må det en gang ha stått et korshus, det vil si et kapell, og det er gjort funn etter gravlegging fra kristen tid i nærheta.

Stedet
I nord grenser Stave mot Høyvika og Bleik, og i sør mot Skogvoll. I øst har gården felles grenser med nabogårder på østsida av øya, fra Saura til Breivika.
Stave består av sjølve gårdsområdet mellom fjellkammen Tyvaksla i nord og Måvatnet i sør, et stort myr- og utmarkområde sørover til grensa mot Skogvoll og opp Stavedalen, samt fjellområdene på begge sidene av Stavedalen.
Med solrik beliggenhet og rike ressurser er det sannsynlig at Stave fikk fast bosetning svært tidlig. Den eldste delen av gården lå mellom Skjåberget og Kvernnesberget. Der ga lettdyrka sandjord gode dyrkingsmuligheter, dessuten fantes det ei lita elv og brukbare støplasser.
Kontakten med de nærmeste nabogårdene har alltid vært sterk. Høyvika var i lange tider nærmest et underbruk til Stave, ferdselen mellom de to gårdene gikk over et lite skar. Det var langt enklere å komme seg til Skogvoll, dit kunne man gå gjennom flatlendt terreng.
Den viktigste ferdselsveien til Bleik gikk gjennom Stavedalen. Sjøl om avstanden var stor, hadde de to gårdene hyppig kontakt med hverandre. Det gjaldt også til en viss grad mellom Stave og de nærmeste gårdene på østsida av øya.
Forbindelsen til Andenes gikk sjøveien, men Stave hadde i enkelte perioder like godt kontakt med fiskeværene nordligst på Langøya. Seilasen dit gikk gjennom et reinere farvann enn nordover til Andenes.

Jorda
Den første opplysninga vi har om jordressursene på Stave, er en innførsel i Aslak Bolts jordbok fra om lag 1430. Da hadde gården ei gammel landskyld på tolv spann smør. Det tilsvarer 24 våg tørrfisk, men det var verdien før Svartedauen. Jordeboka opplyser at gården blei bygsla for hundre fisk, et atskillig mindre beløp.
I 1567 opplyser ei kilde at Stave hadde ei landskyld på seks våg, altså fjerdeparten av den eldste skylda. Nedgangen skyldtes først og fremst landskyldfallet etter Svartedauen, men både den gamle og den nye landskylda var høg i forhold til jordressursene. Landskylda til Stave og de andre gårdene nordligst på Andøya omfatta nokså sikkert utbyttet fra havet så vel som fra landjorda.
Omkring 1660 blei landskylda på Stave satt ned til fem våg. Mange gårder fikk samme reduksjon på den tida, trolig fordi de ikke var gode nok for si gamle skyld. Da hadde fisket svikta.
Den første beskrivelsen av jordressursene på Stave er et matrikkelutkast fra 1723. Der står det at jorda fikk rikelig med sol og besto mest av kvit sand, men at den var dårlig til både høyavling og korndyrking. Likevel meinte kommisjonen at man kunne så ei tønne og fire skjepper på gården, det tilsvarer 210 liter. Vi veit ikke om det blei gjort, klimaet var da langt kaldere og råere enn nå.
Kommisjonen anslo at gården hadde fôr til tre hester, seksten kyr, ti ungdyr og over førti småfe – sauer og geiter. Det var høgste dyretallet blant alle gårdene nord for Saura og større enn Bleik. Men dette var altså ikke snakk om ei dyretelling, bare et anslag av mulighetene for husdyrhold.
For øvrig fant kommisjonen at Stave hadde skog til brensel, men ingen sæter og heller ikke kvern. Alt sett under ett foreslo den at landskylda skulle settes ned til fire våg. Det blei ikke gjort, heile matrikkelutkastet støva stille ned.
I 1802 blei gårdene vurdert på nytt. Denne gangen delte kommisjonen alle gårdene i Andøy inn i klasser etter hvor gode jordbruksforhold de hadde. Da blei Stave plassert i den høgste av de fem klassene, og årsaken til det var den gode åkerjorda, som dessuten fikk rikelig med sol.
Beitene fikk lavere vurdering, likevel meinte kommisjonen at gården kunne fø over tretti kyr. Det var det høgste dyretallet i heile Andøy. Ellers nevnes litt skog og tålig bra torvmyr, men ingen kvern denne gangen heller. Et eggvær blei regna som et ekstra pluss.
En ny kommisjon på 1860-tallet plasserte Stave bak Bleik som jordbruksgård, det hang mest sammen med mye oppdyrking på Bleik, mens Stave stort sett hadde de samme ressursene som før. Åkerjorda blei regna som god, det gjaldt også beitene, sjøl om de var utilstrekkelige.
Dyretallet oppgis til seks hester, tolv kyr og 36 småfe, men i jordbrukstellinga et par år tidligere fant man fem hester, nesten tretti kyr og over femti småfe. Det var trolig riktigere antall.
Kommisjonen gir tall for potetdyrkinga, og regner folltallet til å være rundt fire. Det var blant det høgste på norddelen av Andøya. To negative forhold for jordbruket påpeikes. Åkerjorda var utsatt for frost, og flygesanden skapte problemer. På den positive sida nevner kommisjonen moltemyrene. Den anslo utbyttet til tre tønner molter i året.
I 1875 hadde dyretallet økt til sju hester, over førti kyr og vel seksti småfe. Men i årene imellom var antall oppsittere blitt mer enn dobla, fra fem til elleve, så det blei mindre buskap på hver. Likevel var buskapene på Stave jamnt over litt større enn på de fleste andre gårdene.
På 1900-tallet måtte jordbruket på Stave gjennom de samme omstillingene som i Andøy for øvrig da fiskerbondenæringa gikk i oppløsning. Gode jordressurser har imidlertid sikra at gården fortsatt har ei oppegående gårdsdrift, sjøl om antall enheter er kraftig redusert.

Sjøen
I Aslak bolts jordebok står det at Stave har god utror, men seinere beskrivelser nevner problemer. I 1723 sies det at gården ligger beleilig til for fiske, men har dårlig lending. Dette var imidlertid et minus som stedet har felles med de fleste gårdene på vestsida av Andøya – mangelen på ei god og skjerma havn.
Tross dette har Stave uten tvil vært et viktig fiskevær, det vitner den eldsgamle landskylda på 24 våg om. Stor ilandføring av fisk la grunnlaget for ei anna sjøbasert virksomhet, nemlig jektefart.
På 1500- og 1600-tallet var Stave bostedet for en av de mektigste jektedynastiene i Andøy, Trond Aslaksen og hans etterkommere. De hadde trolig jekteleiet mellom Kåsen og Likberget, den luneste bukta på Stave.
På den tida hadde gården opptil ni eller ti husmenn, og et flertall av dem ser ut til å ha vært knytta til jektefarta som mannskap. Dette var på mange måter ei storhetstid for Stave, og den varte til rundt 1650. Kanskje var det litt jektefart på gården også i det neste århundret.
Stave har alltid hatt dyktige høvedsmenn, opptil tre-fire stykker samtidig mens nordlandsbåter var eineste farkoster under fisket. De kunne lett trekkes på land når uvær trua.
Da omlegginga til båter med motor og dekk begynte først på 1900-tallet, blei fraværet av ei høvelig havn raskt et problem. Stave var dermed avskåret fra å ta del i den utviklinga som for eksempel Bleik og Nordmela fikk til.

Eierne
På 1400-tallet tilhørte Stave erkestolen i Nidaros. Det er årsaken til at gården nevnes i Aslak Bolts jordbok. Ved reformasjonen i århundret etter overtok kongen som eier, det vil si at Stave blei krongods. Jekteeierne på 1500- og 1600-tallet eide ikke jorda på Stave, de var leilendinger.
Stave fikk sjøleiere om lag et halvt århundre før andre gårder i Andøy. Da Kristen Heggelund kjøpte sin gårdpart først på 1790-tallet, var han en av de første i heile Vesterålen som hadde skjøtet på jorda han dreiv. Like etter 1800 fulgte de fleste andre oppsitterne på Stave hans eksempel.
Med få unntak har oppsitterne på Stave seinere eid jorda si. Blant dem er det fortsatt etterkommere av den mektige slekta som dreiv jektefart på gården en gang i tida. Slektstrådene på Stave går uvanlig langt bakover i århundrene.

Bosetninga
Det finnes ingen skriftlige kilder som kan fortelle hvor tidlig Stave fikk fast bosetning, men både arkeologiske funn og andre forhold tyder på at stedet var befolka før både vikingetid og jernalder. Den usedvanlig høge landskylda før Svartedauen forteller at dette er en gård med store ressurser og meget gammel bosetning.
Sist på 1500-tallet og først i det neste århundret bodde det opptil ti familier på Stave, de aller fleste husmenn. En enkelt familie satt med bygselen av all jorda, og hadde tunet sitt på Bakkan. Vi veit ikke sikkert hvor husmannsplassene lå, men neset på nordsida av jektehamna er ei mulighet, Kvernneset ei anna.
Da jektefarta på Stave opphørte på 1650-tallet, blei bosetninga mer enn halvert. Da forsvant de fleste husmennene uten at nye tok deres plass. Fram til 1700 bodde to til fire familier på gården, og stort sett kom ikke antall hushold høyere enn fem-seks de neste hundreogfemti årene.
Fra 1860-tallet skapte storsildfisket ny vekst på Stave. På slutten av 1800-tallet hadde gården rundt tjue hushold, men så flata folketallet ut da fiskeværsutviklinga uteblei av mangel på god havn.
Bortsett fra skolen fikk Stave ingen fellesfunksjoner for et større område. Stedet blei liggende i bakevja siden veien langs vestsida i Andøya tok av litt sør for gården og fortsatte opp Bleiksdalen. Men Stave har mange av sine gamle ressurser i behold, og kan dessuten by turister og andre fritidsfolk rike opplevelser i et miljø med dramatisk natur og eldgammel historie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!