Gnr. 37 Høyvika


Navnet

Gårdsnavnet virker forholdsvis nytt, men er nevnt allerede i 1521. Da blei det skrevet Høuigenn og noen år etter Houigenn. På 1600-tallet har kildene former som Høguigenn og Høyuigenn, mens den vanligste forma i det neste århundret og seinere er Høyvigen, i dag Høyvika.
Den bestemte forma av sisteleddet – vigen/viken/vika – tyder på at navnet er oppstått etter 1300-tallet, men stedet må ha vært bosatt før den tid. Trolig har Høyvika hatt et annet navn tidligere, men det er i så fall blitt glømt i løpet av en lang ødeperiode, for eksempel etter Svartedauen.
Førsteleddet blei vanligvis skrevet ”høi” eller ”høy”, langt sjeldnere ”høg”. Dersom gården fikk nytt navn etter ei ødetid, er det sannsynlig at det forteller om høsting av høy på ødegården. I så fall har det et lignende opphav som navnet Høydalen på Skogsøya i Øksnes.
Også i seinere og kjente ødeperioder veit vi at områdene i Høyvika blei brukt som utslåtter av folket på Stave. Navnet Høyvika kan godt ha oppstått på den langt større nabogården i sør.

Stedet
Gården lå ved den halvsirkelforma vestvendte vika mellom Tjyvaren i sør og Belgen i nord. Det er den egentlige Høyvika, i tillegg hører Rækvika nord for Belgen til gården.
Grensa mot Stave går ved Tjyvaren, nord for Rækvika grenser Høyvika mot Otervika. Oppe på fjellet i øst har Høyvika felles grense også med Bleik.
Innerst i vika strekker strandflata seg et par hundre meter innover mot fjellfoten, og smalner av både nordover og sørover. Det meste av innmarka finnes mellom Nordelva og Sørelva, der sto også husene.
Høyvika hadde mest kontakt med Stave. Den landverts ferdselen mellom gårdene gikk over det ulendte Høyvikskaret. Sjøveien var lettere og tryggere å bruke, i hvert fall i maksvær.
Å gå eller seile til Otervika bød på større hindringer og avstander, dessuten hadde nabogården i nord enda mindre bosetning og lengre ødeperioder enn Høyvika.

Jorda
På 1600-tallet og fram til 1800-tallet hadde Høyvika ei landskyld på ei våg. Et matrikkelutkast fra 1723 gir de første opplysningene om gården. Det forteller at dyrkajorda består mye av sand, dessuten ligger den i bakli, det vil si i skygge.
Trolig tok kommisjonen aldri turen til Høyvika, som lå øde i 1723. Jorda på gården får omlag like mye sol som på Stave og Bleik, og på de to stedene nevner beskrivelsen ingenting om bakli.
Naturlig nok blei dommen at Høyvika ikke var brukbar til korndyrking. Derimot må kommisjonen ha fått beskjed om god grasvekst, den regna nemlig med at det var fôr nok til tre kyr, to ungdyr, seks sauer og seks geiter. Det var nesten det samme som Littlesandnes, der det bodde folk i 1723.
Kommisjonen sier at Høyvika mangler både kvern, skog og seter, og den foreslo at landskylda skulle halveres. I likhet med alle de andre forslagene i matrikkeutkastet blei dette ikke gjennomført.
Da en ny kommisjon vurderte Andøy-gårdene i 1802, hadde Høyvika bosetning, og denne gangen må medlemmene ha tatt en tur dit eller kanskje fått bedre hjelp av lokalkjente. Nå står det ingenting om bakli, i stedet sier kommisjonen at jorda får godt med sol og kan såes.
Men jorda blei likevel vurdert svært lavt. Høyvika havna i den nest laveste av fem klasser regna etter jordverdi, og beiter fantes ikke, sier kommisjonen. Likevel meinte den gården kunne fø fem kyr.
Som tidligere nevnes mangelen på skog, og torvmyra var dårlig. Til slutt opplyser kommisjonen om at ”havet tar jord”.
På 1860-tallet blei jorda beskrevet litt nøyere. Da hadde Høyvika to oppsittere, det ga sikrere tall for kommisjonen, og vurderinga er litt mer positiv enn tidligere.
Åkerjorda blei regna som god, sjøl om den ikke var lettbrukt, og det fantes litt dyrkingsjord. Folltallet for potetdyrkinga lå på tre, et nokså vanlig tall, men høyavlinga var uvanlig stor, om lag to tredjeparter av det man høsta på Stave, en langt større gård. Høyvika fortjente altså navnet sitt.
Denne kommisjonen fant beiter, men de var dårlige og lå i myr og fjell. Stor høymengde fra innmarka førte imidlertid til at fôrmengda skulle holde til åtte kyr og fjorten småfe.
De største ulempene for gårdsdrifta var mangelen på brensel og at den nordlige delen av gården kunne være utsatt for nattefrost. Der kom kveldsskyggen først.
Ei husdyrtelling i 1865 viser at Høyvika kunne fø flere dyr enn kommisjonen regna med. Da hadde gården en hest, tolv kyr og over tretti småfe. Ti år seinere hadde husdyrholdet økt med to kyr og ti småfe. Høyere kom neppe gårdsdrifta i Høyvika. Da århundret endte, blei gården avfolka.

Sjøen
De gamle vuderingene av Høyvika sier stort sett det samme: Gården ligger beleilig til for fiske, veien ut til fiskefeltene er kort, men stedet har dårlig lending. Lun havn mangler heilt.
Det var likevel godt mulig å drive fiske fra gården. Nordlandsbåter opp til åttringstørrelse kunne trekkes på land i støene når uvær trua, og Høyvika har hatt høvedsmenn i de periodene det bodde folk der. Men gården hadde vanligvis for lite folk til å sette opp en fembøring. Høyvika blei avfolka før fiskerbåter med dekk og motor blei vanlige.

Eierne
Høyvika kan ha vært eid av erkebiskopen i Nidaros på 1400-tallet og tidligere, slik tilfellet var med Stave. Gården nevnes imidlertid ikke i Aslak Bolts jordebok, likevel veit vi at geistlige folk eide den.
Først på 1600-tallet mangler Høyvika i de vanlige jordbøkene som fogden førte, men i 1647 forteller ei skatteliste at eier var prosten Mogens Tillemann i Hadsel. Trolig gikk den seinere over i jordegodset til Hadsel Kanoni, som blei solgt sist på 1600-tallet, og da havna skjøtet hos dansken Peter Brandt.
Like etter 1700 kom en ny ødeperiode for gården. Den varte nesten hundre år, og i løpet av den tida sikra kongen seg eiendomsretten. Det var en ganske vanlig framgangsmåte.
I 1845 kjøpte to par hver sin halvdel av jorda i Høyvika av Staten. De og deres etterkommere eide gårdpartene så lenge det bodde folk der, og skjøtene blei med til Stave da oppsitterne flytta dit.

Bosetninga
Bare arkeologiske undersøkinger kan vise hvor lenge Høyvika har vært bosatt. De skriftlige kildene går ikke langt nok bakover, men landskylda på ei våg tyder i hvert fall på at gården kan ha ei lang historie. Ressursene på gården var trolig rike nok til at Høyvika blei brukt i vikingtida og kanskje tidligere.
Vi veit at gården var bosatt i 1521, men kanskje ikke i 1567. Så må den ha blitt befolka mot slutten av 1500-tallet, og fram til 1650-tallet bodde jamnt over fire par der, de fleste husmenn. Deretter falt folketallet til stedet blei avfolka om lag 1670.
Siste på 1680-tallet kom det på nytt folk til Høyvika, og de neste tjue årene bodde to par der. Rundt 1710 tok også denne bosetningsperioden slutt.
Etter 1790 fikk stedet oppsittere igjen, stort sett bare en enkelt familie, men av og til en husmann i tillegg. Gården kom gjennom ”trangstida” uten å bli avfolka, og bortsett fra et par år på 1830-tallet bodde det folk der ut århundret.
Høyvika fikk sitt største folketall på over to hundre år da storsildfisket skapte sterk oppgang utover 1860-tallet. Igjen bodde det jamnt over fire par der, men da fisket svikta like før 1900, kom slutten for bosetninga i Høyvika for godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!