Gnr. 39 Bleik

Boka ”Bleik – en landsby ved havet” blei skrevet av Odd Solhaug og utgitt av Bleik Vel i 2001. Den gir på mange områder ei fyldigere og mer livfull beretning om Bleik enn dette kapitlet i bygdeboka har plass og muligheter til. Utbyttet av kapitlet vil derfor bli langt større dersom man leser boka til Odd Solhaug ved siden av.

Navnet
Professor Oluf Rygh skreiv dette om navnet Bleik i ”Norske Gaardnavne”, som utkom først på 1900-tallet: ”Findes neppe andensteds i denne Form”. Navnet er uten tvil svært gammelt, i likhet med andre korte naturnavn, men bosetninga kan godt være mye eldre.
Først på 1500-tallet blei skriveforma Bleiick brukt, seinere i århundret Bleg og Blege. På 1600-tallet forekommer også Bleegh, men alle de ulike formene står for samme navn – Bleik.
Skrivere med dansk bakgrunn hadde imidlertid store problemer med hvordan de skulle skrive ”ei”-lyden, og da oppsto mange tilfeldige bokstaveringer. Forma Bleiick ser imidlertid ut til å være skrevet av en nordmann, den viser at navnet har vært svært stabilt gjennom århundrene.
Det gammelnorske adjektivet ”bleikr” har samme betydning som dagens norske ord bleik, men betydde også mer konkret ”lys”. Sett fra sjøen er den lyse sandstranda et kjennetegn for Bleik, enten man regner med den delen som ligger nærmest bosetninga eller man tar med heile Storsanden.

Stedet
Bebyggelsen på Bleik ligger på sørvestenden av ei opptil en kilometer brei strandflate. Den når nesten nord til grensa mot gnr. 40 Kleiva, en av de tjue matrikkelgårdene på Andenes. I sør slutter strandflata et stykke fra grensa mot Otervika.
Bak bebyggelsen går et dalføre med et stort og flere små vatn mot sørøst, og ved vannskillet grenser Bleik mot Stave. Oppe på fjellrekka i øst har gården felles grense med Breivika, Skarstein, Fiskenes og Haugnes, samt flere av matrikkelgårdene på Andenes.
Den vide strandflata med den lyse sandstranda foran en vid fjellvegg er de mest karakteristiske trekkene ved landskapet på Bleik. I tillegg er den tette bebyggelsen et kjent landemerke, det samme gjelder den spisse Bleiksøya et stykke fra land. Til sammen danner disse trekkene et særpreget ”ansikt” som gjør Bleik svært lett å kjenne igjen på bilder.
Folket på Bleik har sjølsagt hatt mest kontakt med nabogårdene i sør, Otervika, Høyvika og Stave, og med Andenes i nord, men også gårdene på østsida av Andøya hørte med i nabolaget. I tillegg hadde Bleik i perioder god kontakt med fjernere områder.
Innflytting fra blant annet Finnmarkskysten, fra Tranøy og Trondenes-området i Troms, Steigen og Hemnes i Nordland, og også av bergensere, gjorde at folket på Bleik kunne regne slektstråder over halve landet. Slik sett ligner stedet på mange andre tettbygde samfunn langs den nordnorske kysten.

Jorda
På 1500-tallet og heilt til etter 1800 hadde Bleik ei landskyld på seks våg. Før 1660 var dette samme beløp som for Stave, de to stedene blei altså regna som likeverdige jordbruksgårder. Rett nok var utbyttet fra havet med i landskylda til fiskeværene, men det lå trolig like høgt på Bleik og Stave.
Matrikkelutkastet fra 1723 gir ei vurdering av jorda på alle gårdene i Andøy. Jorda på Bleik fikk middels med sol, står det der. Den var imidlertid tungdrevet til høyavling og dårlig til korndyrking, men kommisjonen regna med at det kunne såes ei tønne og fire skjepper korn der. Det utgjorde 210 liter, nøyaktig det samme som på Stave.
Kommisjonen vurderte også mulighetene for husdyrhold. Den kom til at Bleik hadde fôr til to hester, tolv kyr, seks ungdyr og knapt førti småfe, rundt regna en fjerdepart mindre buskap enn på Stave.
Sammenligninga med nabogården lenger sør viser at Bleik i 1723 hadde all si innmark på strandvollen mellom Bleikselva og sjøen. Strandflata på andre sida av elva var enda ikke tatt i bruk som slåttemark, knapt nok til beiter.
Gården hadde verken kvern, skog eller seter, og kommisjonen foreslo at landskylda skulle halveres til tre våg. Det blei aldri gjennomført, i likhet med resten av forslagene i matrikkelutkastet.
Neste vurdering er fra 1802. Også denne kommisjonen regna Bleik som en dårligere jordbruksgård enn Stave. Gårdene blei plassert i fem klasser etter jordbruksverdi (bonitet), og Bleik havna i klassen under Stave.
Beskrivelsen av jorda er stort sett som i 1723, men i tillegg nevnes at jorda ligger mye nordvendt og er tildels utsatt for flygesand. Igjen passer det best på den lange strandvollen der bebyggelsen ligger.
Kommisjonen fant at beitene var tålig gode, og gården kunne fø 24 kyr. Til sammenligning var tallet for Stave 31 kyr, det viser igjen at Bleik fortsatt hadde det minste jordbruksområdet av de to gårdene.
Vurderinga fra 1802 sier at gården mangla skog, men torvmyrene var forholdsvis gode. Dessuten opplyser kommisjonen om at Bleik hadde et eggvær. Det er sjølsagt Bleiksøya.
I løpet av de neste seksti årene endra forholdet i jordbruket seg kraftig. Ei vurdering fra 1860-tallet viser at det da hadde skjedd ei meget sterk utbygging på Bleik. Åkerarealet var blitt godt over dobbelt så stort som på Stave, i tillegg hadde Bleik utslåtter som var fire ganger større enn innmarka og et ganske stort område med udyrka jord.
Denne utviklinga må ha begynt like etter 1850, samtidig med at oppsitterne på Bleik kjøpte gårdpartene sine og delte dem opp. Da økte antall familier mye, og hver skulle ha en gårdpart. Vi veit det blei gjennomført ei såkalt ”minnelig deling” av jorda da, trolig også utafor strandvollen.
Den sterke økninga av innmarka sammenligna med Stave må bety at det var blitt dyrka opp jord øst for elva. Dette området er antakelig mulig å finne på utskiftningskartet fra 1874
Kartet viser ikke bare de nye grensene, men også ei eldre inndeling. Der kan man skimte et breitt belte av teiger mellom Korsbekken og Tverrbekken, og alle går på tvers av de seinere eiendomsgrenene. Beltet strekker seg nesten fra stranda til fjellfoten.
De store utslåttene lå antakelig bortover resten av strandflata, men der fantes også store beiteområder. Kommisjonen sier at Bleik har gode og tilstrekkelige beiter ”på strand og i fjell”. Utskiftningskartet fra 1874 tyder på at den sørvestligste delen av strandflata blei brukt som beiteland. Der lå sommerfjøsene på rekke og rad langs skillet mot utmarka.
Husdyrtellinga i 1865 viser at dyretallet var noe større enn det kommisjonen oppgir. Begge nevner ti hester, men tellinga har seksti kyr, ti mer enn kommisjonen fant, og vel hundre småfe, mot åtti hos kommisjonen. Av alle gårdene i Andøy hadde bare gården Bjørnskinn flere husdyr.
Ti år etter hadde tallene økt. Da eide folk på Bleik femten hester, åtti kyr og hundreogfemti småfe, og var fortsatt nest største jordbruksgård i Andøy. Den voldsomme økninga av gårdsdrifta mellom 1865 og 1875 førte til at det måtte holdes ei offentlig utskiftning, som blei ferdig i 1874. Den delte heile strandflata inn i de velkjente lange og smale teigene fra strandkanten og opp til fjellfoten.
Høstinga av denne svære flata foregikk lenge ved dugnadsinnsats. Det fortelles at når høyet var tørt, fikk en betrodd mann i oppdrag å fordele det mellom husstandene. Denne personen blei spøkefullt kalt ”lagmannen”, antakelig en tittel med bakgrunn i den tida da lagmannen i Bergen eide Bleik.
Vi veit ikke hvor lenge denne ordninga varte, kanskje var den borte før 1800-tallet tok slutt. Den kollektive forvaltninga og høstinga av strandflata må imidlertid ha vært med på å lære Bleik-folket å løfte i flokk og stå sammen når det gjaldt. Dette var samme leksa som slitet på sjøen ga dem.
Jordbruket på Bleik overlevde til lenge etter andre verdenskrig, men da nye jordbruksmetoder krevde store flater, blei teigsystemet et problem. Det var tilpassa det gamle fiskarbondesystemet basert på salgsfiske og sjølforsyningsjordbruk, og ikke til det moderne salgsjordbruket.
Etter hvert forsvant de aller fleste driftsenhetene, men på gamle bilder kan man fortsatt nyte synet av strandflata da jordbruket på Bleik var på sitt høyeste: Hesje bak hesje så langt man kunne se, med husklynga, havet og Bleiksøya som bakgrunnsteppe.

Sjøen
Alle gamle beskrivelser av forholdene for fiske på Bleik peiker på de samme trekkene: Beleilig til for fiske, kort vei til fiskefeltene, men dårlig havn. Og kampen for å få ei lun og romslig havn går som en rød tråd gjennom Bleik-historia, særlig på 1900-tallet.
Nordlandsbåtene kunne trekkes opp i støene når være var dårlig, såframt man klarte å komme seg inn dit. Støene lå i Mellagården og vestover. Videre nordover strakte sandstranda seg, og den egna seg dårlig som lending.
Bleik var imidlertid også jekteleie fram til 1630-tallet, og jektene stilte større krav til havn. Skjerma bukter med fast botn egna seg best, og kanskje tok jekteskipperne farkostene sine inn i elveosen. På den tida sto havet litt høyere enn i dag, det kan ha gitt dybde nok for de flatbotna jektene.
Sjøl om jordbruket blei sterkt utbygd etter 1850-tallet, var nærheta til fiskefeltene alltid det som lokka folk til Bleik. Stedet hadde som regel flere høvedsmenn på fembøringer og åttringer samtidig, og verdiskapinga som disse båtene sto for, skapte vanligvis solid økonomi for de fleste på gården.
Fellesskapet i de store båtlagene og den felles kampen for å overleve som fiskevær på et sted uten havn bidro sterkt til det samholdet som Bleik etter hvert blei kjent for. Det blei forsterka etter 1900 da nordlandsbåtene tapte konkurransen med de motoriserte og dekka båtene. I denne overgangen var folk fra Bleik med blant pionerene.
De nye og tyngre båtene kunne ikke trekkes opp i fjæra, og kravet om havneutbygging økte. Kravene blei fremma ved alle anledninger, og Bleik sendte til og med en delegasjon til Oslo for å presse på.
Samtidig starta driftige folk opp både fiskemottak og fiskeindustri i håp om at havna skulle bli virkelighet. Som ei mellomløsning bygde man flere kaier i det gamle støområdet, men en voldsom storm i 1925 raserte alt. Dermed måtte Bleik-skjøytene ro og levere på Andenes.
Etter 1930 begynte endelig bygginga av molo, og i 1936 sto den nok ferdig til at mange kjøpte nye fiskeskøyter. Da var Bleik over kneika i moderniseringa som fiskevær, og kanskje det største kollektive løftet stedet hadde gjort, førte til de resultatene man ønska.

Eierne

Den aller tidligste eiendomshistoria for Bleik er ikke kjent, men på 1530-tallet eide erkebiskop Olav Engelbregtssøn gården. Han måtte forlate landet etter reformasjonen i 1537, og andre overtok skjøtet.
I 1567 satt jekteskipperen Aksel Fredriksen Freitag som eier. Han blei omtrent samtidig utnevnt til lagmann i Bergen, og skjøtet fulgte med han dit. Etter at han døde, gikk det videre til neste lagmann og blei en del av formuen til stillinga. Dette fortsatte trolig inn på 1700-tallet, da sikra kongen seg skjøtet.
Rundt 1853 kjøpte alle oppsitterne på Bleik gårdpartene sine, så å si samtidig. Det virker langt på vei som en samla aksjon, det samme gjelder oppdelinga av gårdpartene som skjedde like etter. Seinere har etterkommerne til første sjøleierne eid det meste av jorda på Bleik.
Bleiksøya har et særskilt eiersystem. Der hadde slåtteteigene hver sine eiere, mens eggfangsten blei fordelt etter skyldøre. Både forvaltninga av fugleværet og fordelinga av eggene er et kollektivt system med svært gamle røtter – et klassisk stykke Bleik-kultur.

Bosetninga
Gårder som Bleik og Stave kan være blant de eldste bosetningene vi har i Andøy, kanskje også i videre sammenheng. Vi kan regne nokså sikkert med at det bodde folk der i steinalderen.
Arkeologiske utgravinger har påvist to store gårdshauger på Bleik, den eldste et stykke oppe ved Bleikselva, den yngste nede på strandvollen. Funnene viser at folk har flytta bostedene nedover etter hvert som landet heva seg.
De skriftlige kildene fra 1500-tallet er usikre, men etter alt å dømme bodde det ti til fjorten familier på gården heilt fram til 1630-tallet, de fleste husmenn. Da opphørte jekteholdet samtidig med at fisket var svært dårlig, og Bleik blei nesten avfolka.
Rundt 1650 kom et mindre oppsving etter at fisket tok seg opp igjen, men etterpå kom en lang periode med fra en til fem familier på gården. Midt på 1740-tallet lå kanskje Bleik øde noen måneder, men så kom de fire Heitmøller-brødrene fra Tranøy og slo seg ned der.
Videre utover 1700-tallet steig folketallet sakte, og i 1800 hadde Bleik på nytt ti familier. Men samtidig starta den lange og harde ”trangstida” som mer enn halverte antall familier fram til 1814.
Midt på 1800-tallet ga fisket stadig bedre utbytte, det skapte straks oppgang på Bleik, og den blei langt sterkere enn andre steder. Oppdelinga av gårdparter og dyrking av jord på strandflata ga nesten ubegrensa muligheter for etablering av nye fiskarbondehushold, og folketallet steig svært raskt.
Rundt 1880 hadde Bleik nesten tjue familier, ved århundreskiftet førti, om omkring 1930 åtti. Få år etter skapte utbygginga av havna og etablering av landbaserte arbeidsplasser ny vekst, og da krigen tok slutt, hadde langt over hundre familier bosted der.
Fram til første verdenskrig skjedde det meste av husbygginga ved fortetting av bebyggelsen på strandvollen, dermed oppsto den såkalte ”landsbyen Bleik”. Da det blei for tett der, begynte man å bygge på andre sida av elva, ”i Myra”, og oppover Laksebakken.
Det tette samfunnet trengte stadig nye fellesløsninger, og de skapte dem sjøl – lysverk, vassverk, foreninger og mange flere – ofte i forkant av utviklinga andre steder. Veien til Andenes var langt på vei et Bleik-tiltak, den sto ferdig i 1917. Seinere fikk stedet veiforbindelse også til Stave.
Bleik har opplevd mange og store tragedier på havet, men alltid fortsatt som fiskevær etterpå. Stedet har møtt mange hindringer som kunne skapt isolasjon og tilbakegang, men fjerna dem etter tur. Folket på Bleik har aldri gitt seg når det så mørkt ut, men hver gang løfta i flokk og skapte bedre muligheter for nye generasjoner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!