Gnr. 60 Haugnes

Navnet
Gårdsnavnet har to enkle ledd, haug og nes. Det første leddet kan imidlertid være en forkorta utgave av ei gammel flertallsform. På 1500-tallet blei navnet skrevet Hogenes og Hougenes, og i ei skatteliste fra 1610 står det Hugennes. Opprinnelig kan gårdsnavnet derfor ha vært Hauganes.
Danskspråklige skrivere hadde problemer med å bokstavere au-lyden, og skreiv den ofte som ”ou”. Likevel finnes både Haughnes og Haunæs i kildene fra 1600- og 1700-tallet. På et kart fra 1689 finnes også forma Haanes, den kan tyde på at leddet ”haug” også kunne bli uttalt ”håg”.
Det siste leddet i navnet blei alltid skrevet i ubestemt form, -nes eller -næs. Denne bøyinga viser at det er langt eldre enn for eksempel navn som Bautaneset og Hamnneset på samme gård. Gårdsnavnet er likevel etter alt å dømme yngre enn bosetninga på stedet.
Antakelig er heile gårdsområdet blitt oppfatta som et vidt nes, for landet bøyer ved Haugnes. I så fall har haugene et lite stykke fra sjøen gitt stedet navn. I det flate landskapet er de lette å oppdage fra sjøen, og mange gårdsnavn i Andøy er små skildringer av landskapet sett fra båt.

Stedet
Bosetninga som bar navnet Haugnes, eksisterer ikke lenger, men heilt til etter andre verdenskrig var stedet ei særprega bygd på den vide strandflata nordøstligst på Andøya. Haugnes grensa mot Andenes i nord og Fiskenes i sør, dessuten hadde gården felles grense med Bleik oppe på fjellet i vest.
På sitt største var Haugnes et lite tettsted som besto av flere husklynger mellom Bautåa og Haugneselva, fra sjøen og et godt stykke oppover land. En rekke små veier laga et nettverk mellom husklyngene, og Haugnes ligna lite på stripebosetningene som er vanlige ellers på Andøya.
Kontakten med de nærmeste nabogårdene var alltid sterk, men også til Skarstein og Breivika lenger sør, samt til Stave og Bleik på vestsida. Dessuten hadde folket på Haugnes mange forbindelser over Andfjorden til soknene i Sør-Troms.
Landskapet rundt Haugnes er ganske flatt med få hindringer for landverts ferdsel. Avstanden til nabogårdene er imidlertid forholdsvis stor. Før veier blei bygd, måtte det meste av varetransporten gå med båt.

Jorda
Den tidligste landskylda vi kjenner for Haugnes, lå på seks våg, det samme som for eksempel Bleik og Stave, men dobbelt så mye som for Fiskenes og Skarstein. Vi kan imidlertid regne som sikkert at landskylda var like mye bygd på utbyttet fra havet som fra jorda. Det var vanlig i fiskeværene.
I 1723 blei forholdene for jordbruk vurdert for alle gårder i et såkalt matrikkelutkast. Kommisjonen sier at jorda på Haugnes fikk rikelig med sol, men at den var tungdyrka og sandholdig, og usikker til korndyrking.
Det blei anslått at man kunne så fem skjepper korn der, eller knapt nitti liter. Dette var ei vurdering av mulighetene, ingen av tallene i matrikkelutkastet forteller om faktisk korndyrking.
Kommisjonen nevner ingenting om slåttemark og beiter, men anslå i stedet hvor mange dyr den meiner gården hadde fôr til. Den kom fram til en hest, seksten kyr, ett ungdyr, åtte sauer og fire geiter. Samla sett var det under halvparten av tallene for Bleik og Stave, og omlag jamt med Fiskenes og Skarstein.
Ellers hadde Haugnes litt skog til brensel, men ingen kvern eller seter, og kommisjonen foreslo at gården skulle få senka landskylda med to våg, eller en tredjepart. Det blei aldri satt ut i livet, i liket med resten av matrikkelutkastet.
I 1802 valgte myndighetene en annen metode for å vurdere gårdene. De blei delt inn i fem klasser etter jordverdi, det vil si bonitet. Haugnes kom da i den aller laveste gruppa, sammen med Andenes og Otervika, og under Kvalnes og Høyvika.
Beskrivelsen forklarer denne lave plasseringa. Jorda kalles kort og godt ufruktbar, den var dessuten nordvendt og plaga av flygesand. Denne gangen sies det at gården ikke hadde skog til brensel og at torvmyra var dårlig.
Sjøl om beitene vurderes som dårlige, regna kommisjonen likevel med at gården kunne fø sytten kyr. Det var mer enn både Fiskenes og Skarstein, men lavere enn Stave og Bleik.
På heile 1700-tallet og tre tiår inn på 1800-tallet lå mye jord øde på Haugnes. Trolig blei områdene brukt av oppsitterne på de befolka brukene, men ingen bygsla den ledige jorda før bedre tider skapte økt behov for boplasser med jord. I 1840 hadde all jorda på Haugnes fått bygselfolk.
På 1860-tallet ga ei ny vurdering et mer positivt bilde av jordbruksmulighetene på Haugnes. Da var stedet inne i en periode med sterk vekst. Åkerjorda regnes som god, og arealet var større enn på Stave, men bare vel halvparten så stort som på Bleik.
Gården hadde en del utslåtter og litt udyrka jord. Beitene lå på myr og strand, de blei vurdert som gode og tilstrekkelige. Alt i alt regna kommisjonen med at Haugnes hadde fôr til tre hester, seksten kyr og førti småfe.
Som i 1802 fant man ikke skog til brensel, men rikelig med torv. Folltallet til potetavlingene blei anslått til to, det var forholdsvis lavt sammenligna med nabogårdene. En del av jorda på Haugnes lå frostlendt til, visstnok den som lå lengst fra sjøen. Dessuten nevner kommisjonen at det kunne høstes tre tønner molter i året på gården.
Omtrent samtidig med denne vurderinga blei det holdt ei husdyrtelling, og den oppgir litt høyere dyretall – fem hester, sytten kyr og vel tretti småfe. Da hadde gården ni oppsittere, og størrelsen på hver buskap var jamnt over bare halvdelen av det man finner på nabogårdene.
Bildet var stort sett det samme i 1875, da hadde Haugnes åtte hester, nesten tretti kyr og over seksti småfe, men antall oppsittere hadde økt til fjorten, og gjennomsnittsbuskapen var fortsatt liten.
Det var ikke jordbruket som skaffa den viktigste delen av levebrødet på Haugnes. Likevel hører gården med blant de typiske fiskarbondebosetningene, der fisket og jordbruket danna ei fellesnæring i alle år.
På 1900-tallet krympa jordbruksdrifta, men få år før Haugnes måtte avfolkes, blei det bygd opp et mønsterbruk på gården. Det viser at stedet hadde muligheter som jordbruksgård dersom man dyrka opp myrområdene.

Sjøen
Historia til Haugnes er nært knytta til sjøen og fiskeriene. Alle gamle vurderinger sier at gården ligger laglig til for fiske, men dårlig lending nevnes ett sted. Det siste er ikke heilt riktig vurdert.
På 1500-tallet og de første tiårene på 1600-tallet hadde Haugnes jekteleie. Trolig kunne to lokaliteter benyttes, og et stedsnavn peiker ut den ene. Hamneberget stikker ut og skiller Litlesanden og Storesanden, det ga samtidig ly for nordavinden slik at ei jekt kunne landsettes på Litlesanden.
På sørsida av Litlesanden ligger dessuten Haugneskeila, som også kunne brukes som havn for jekta. Lenger sør har gården flere områder med brukbare støplasser. Alt i alt hadde derfor Haugnes bedre lending enn både Stave og Bleik.
Tross dette var Haugnes sårbar som fiskevær, men av andre grunner. Det ser ut som innsiget i vest skapte langt større aktivitet på Andenes og sørover på andre sida av øya, mens innsig i Andfjorden ofte ga størst vekst fra Fiskenes og videre sørover på østsida av Andøya.
Haugnes har hatt mange høvedsmenn, og den vanligste båttypen på 1800-tallet var en liten fembøring med seks mann om bord. De høvde trolig godt til havneforholdene på stedet og til fisket på Andfjorden. Disse båtene skaffa nok fisk til at det blei oppretta mottak på gården. Bryggene lå i Haugneskeila.
Etter 1910 kom overgangen til dekka båter med motor, og folk fra Haugnes satsa på den nye båttypen. Nå økte imidlertid behovet for ei skjerma havn, og det fikk stedet aldri. Tross dette hadde Haugnes både båtbyggeri nesten til 1930 og mange aktive fiskere så lenge det bodde folk der.

Eierne
Den tidligste eierhistoria til Haugnes er ikke kjent. Først på 1500-tallet befant gården seg i jordegodset til erkebiskopen Olaf Engelbregtssøn, som hadde røtter i Trondenes og trolig slekt på Haugnes. Etter at han forlot landet ved reformasjonen, overtok Kongen skjøtet på gården.
Sist på 1700-tallet kjøpte storfolk på Andenes gården og eide den med ett unntak til like før 1850. Samuel Nilssen kjøpte sin gårdpart i 1820, men måtte gi tilbake skjøtet utpå 1830-tallet.
I 1849 kjøpte Johan Osenbroch heile Haugnes av Jonas Falch på Andenes. Etter kort tid begynte Osenbroch å selge gårdparter til oppsitterne, og beholdt bare Nytofta sjøl. Bortsett fra en rekke husmenn eide de fleste gårdbrukerne på Haugnes seinere den jorda de brukte, inntil Staten etter krigen begynte å kjøpe opp store områder for å bygge flyplass.

Bosetninga
Haugnes har trolig ei svært lang historie. Stedet kan ha vært brukt av mennesker allerede i steinalderen, men vi veit ikke hvor tidlig ei fast bosetning oppsto. Arkeologiske funn tyder imidlertid på at stedet har meget høg alder. En eldgammel bautastein forteller kanskje om kultsted på Haugnes en gang i tida.
De skriftlige kildene fra 1500-tallet og videre framover viser ei bosetning på rundt seks hushold, de fleste husmenn. Da jektetida tok slutt først på 1630-tallet, blei stedet tømt for folk, men samtidig fikk sorenskriveren gården som en del av sitt levebrød. Vi har ingen kilder som viser at han bodde der.
Fra 1600 blei Haugnes fogdegård, og denne gangen veit vi at fogden bosatte seg der. Etter få år slo Kongen sammen begge fogderiene i Vesterålen, og da fikk fogden i Andøy stillinga som lensmann. Resten av 1600-tallet var Haugnes derfor lensmannsgård.
Omkring 1720 var gården nesten avfolka igjen, men etter hvert økte bosetninga til omkring fem hushold. Der holdt den seg til de forferdelige nødsårene begynte rundt 1800. Tjue år etter bodde det bare en enkelt familie på gården, men så kom oppgangen.
Haugnes passerte ti familier i 1860. tjue familier i 1880, og tjue år seinere bodde det over femti familier der. Da var det grunnlag for både skole, butikk, ekspedisjon og fiskemottak, men aller mest for folket på Haugnes. Stedet fikk aldri fellesfunksjoner for et større område.
Ved århundreskiftet blei stedet hardere ramma enn de fleste nabogårdene da fisket svikta, og svært mange fra Haugnes utvandra til Amerika. Dermed flata folkeveksten ut i mer enn tjue år.
En av grunnene til den store utvandringa var trolig at flertallet av husstandene på gårdene var husmenn uten jord. De fleste hadde hus på gårdparten til foreldre og søsken, men det ga likevel dårligere framtidsutsikter for neste generasjon
Omkring 1930 tok veksten seg opp igjen, og da krigen kom, kan det ha bodd over sytti par på Haugnes. I 1954 dukka så planene om bygging av flyplass opp i nyhetene, det satte en stopper for all utvikling på stedet. Mange flytta i 1956, den største utflyttinga skjedde i 1972, og i 1974 dro de siste.
Den dramatiske historia om det som skjedde etter krigen med Haugnes, er grundig framstilt i heftet ”Haugnes – bygda som ble borte”. Andøy tapte et livskraftig og særprega samfunn, og folket på Haugnes tapte både økonomiske og kulturelle verdier.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!