Navnet
Den eldste skriftlige kilden som nevner gården, er ei skatteliste fra 1521. Da blei navnet skrevet som i dag – Fiskenes. Seinere finnes skriftformer som Fischenes og Fischenæs, men de forteller ikke om annen uttale, bare om vaklende rettskriving. Navnet har altså holdt seg svært stabilt i mange hundre år.
Neset er sjølsagt det som skjermer det gamle støområdet mot verste nordavinden, og den ubestemte forma ”nes” viser at gårdnavnet blei til i vikingtida eller tidligere. Førsteleddet ”fisk” kan tolkes på to måter, enten at stedet var en god fiskeplass, eller at det var et godt sted å fiske fra.
Alt tyder på at den siste forklaringa er den riktige. Fiskenes er et gammelt fiskevær, og et annet stedsnavn støtter denne antakinga. Nord på gården ligger Buan, som kan ha vært et rorvær i gammel tid, der tilreisende fiskere hadde buer som de brukte i sesongene. En rekke gamle tufter viser at stedet har vært mye brukt, og Buan var kanskje også jektehavn en gang i tida.
Det ser ikke ut til at noen har tatt sjølve gårdsnavnet som slektsnavn. Derimot har det vært nokså vanlig på Fiskenes at familier etter hvert tok navnet på gårdparten sin som etternavn.

Stedet
Fiskenes grenser i nord mot Haugnes og i sør mot Skarstein. I vest går skillet mot Stave og Bleik oppe på fjellet.
Det aller meste av området som hører til Fiskenes, består av vide myrområder innafor et langt ra langs sjøen. Kyststripa fra Fiskenes til Haugnes når lenger mot øst enn noen annen del av Andøya, det har gitt de to gårdene ei gunstig beliggenhet for fiske.
Bosetninga på Fiskenes lå opprinnelig ved neset som har gitt gården navn. ”Gamle Fiskenes” besto av ei spredt husklynge like ved havna. Etter at veien blei ferdig på vestsida av husklynga like etter 1900, vokste det ”nye” Fiskenes fram som en stripebebyggelse langs den, slik det gjorde på flere gårder lenger sør på øya.
Kontakten har vært sterkest til de nærmeste nabogårdene, Haugnes og Skarstein, men også til Breivika lenger sør og til Andenes nordligst på øya. Det var farbart over land til alle disse stedene, også før veien blei bygd rundt 1900, men tidligere måtte båten brukes til frakting av varer.
I likhet med de andre gårdene på østsida av Andøya har Fiskenes hatt nære forbindelser til områdene i Sør-Troms, fra Senja og sørover til Kvæfjord. Denne kontakten foregikk sjøveien.

Jorda
Vi veit ikke hvor høg landskylda på Fiskenes var før Svartedauen, men etter 1500 lå den på tre våg. Der holdt den seg heilt til ut på 1800-tallet. Vurderingene av jorda på gården viser at den gamle landskylda lå høgt i forhold til jordbruksmulighetene.
Matrikkelutkastet fra 1723 sier at jorda fikk godt med sol, men at den besto mest av myr og ”morass”, det vil si sumpaktig jord. Kommisjonen meinte likevel at det kunne såes fire skjepper korn (omlag 70 liter) på gården. På den tida var imidlertid klimaet altfor kaldt og rått til korndyrking på yttersida av Vesterålen, og de fire skjeppene var bare ei vurdering av mulighetene.
Beitene nevnes ikke, men kommisjonen regna med at gården kunne fø tre hester, ti kyr, fire ungdyr og femten sauer. Også dette var et anslag, forøvrig nesten det samme som for Skarstein.
Fiskenes hadde verken skog, seter eller kvern, og kommisjonen foreslo at landskylda på gården skulle reduseres med ei halv våg, eller enn sjettedel ned. Matrikkelutkastet blei aldri satt ut i livet, og landskylda blei stående som før nesten hundre år til.
I 1802 vurderte en ny kommisjon gårdene i Andøy. Denne gangen blei de delt inn i fem klasser etter ”jordverdi”, det vil i praksis si bonitet. Fiskenes havna i den midterste klassen sammen med blant andre Skarstein, Breivika og Ramsa.
Også denne kommisjonen meinte at korndyrking var mulig på Fiskenes, sjøl om den ikke fant åkerjord der. Klimaet var uansett enda for dårlig til at korn kunne bli modent, og jorda på Fiskenes lå dessuten svært nær havet, står det i vurderinga.
Beitene blei regna som svært dårlige, likevel regna kommisjonen med at gården hadde fôr til tolv kyr. Også det var likt med Skarstein og Breivika, og disse gårdene fikk stort sett samme vurdering på de fleste områdene. Vurderinga sier til slutt at Fiskenes ikke hadde skog til brensel, og torvmyra var meget dårlig.
En grundigere omtale fra 1868 gir et litt lysere bilde av jorda på Fiskenes. Denne gangen fant kommisjonen en god del åkerjord på gården, men dreneringa var dårlig og ”undervann” et stort problem. Folltallet til potetavlingene lå mellom 2 og 3, under det halve av Skarstein, og også litt lavere enn på Haugnes.
Sammenligna med nabogårdene hadde Fiskenes beskjedent med utslåtter, likevel var høymengda noe større enn på Skarstein. Beitene blir betegna som mindre gode og utilstrekkelige, og samla kunne gården fø to hester og tolv kyr.
Husdyrtellinga tre år tidligere viser imidlertid at gården hadde fire hester, fjorten kyr og nærmere tretti sauer, og i 1875 var tallene fem hester, seksten kyr og førti sauer. Begge tellingene viser at buskapene på Skarstein i gjennomsnitt var noe større, mens Fiskenes lå nokså jamnt med Haugnes.
Antallet oppsittere på Fiskenes varierte fra en til tre fram til 1770, da økte det til fem. Neste økning kom etter 1860, og før århundret tok slutt, var jorda delt i ti gårdparter.
På 1900-tallet gikk jordbruket på ”gamle Fiskenes” tilbake, men samtidig skjedde det dyrking av jord på de nye brukene langs veien. Det ga jordbruket på gården litt ekstra levetid.

Sjøen
De gamle beskrivelsene av Fiskenes sier alle at gården ligger laglig til for fiske, at folk har kort vei til sjøen, men en av dem legger til at lendinga er dårlig. Det siste gjaldt mangelen på ei skjerma havn, men gården hadde nok av gode støplasser i den tida sånt var viktigst.
Mye tyder på at Fiskenes hadde jekt, i hvert fall på 1500-tallet, som var ei oppgangstid i regionen. Kanskje blei Buan brukt som jekteleie, det passer godt sammen med at stedet antakelig var et rorvær på den tida.
Vi veit lite om hvor de tilreisende fiskerne kom fra, men mest sannsynlig hørte de heime i de sørligste delene av Andfjorden og Vågsfjord-bassenget, kanskje også på vestsida av Senja. Mange slektsforbindelser mellom Fiskenes og disse områdene peiker i den retning.
Den høge landskylda forteller også at gården var et mye brukt fiskevær. Krona sikra seg større inntekter ved å regne inn utbyttet fra fisket i landskylda, i tillegg til avkastninga fra jorda.
Fiskenes har hatt ei lang rekke aktive fiskere og høvedsmenn. På slutten av 1800-tallet kunne det være opptil sju høvedsmenn på gården, og mannskapene talte over førti personer. Det betyr at mange som ikke bodde på Fiskenes, rodde med båter derfra. Folketellinga fra 1891 nevner flere av dem.
Etter overgangen til båter med dekk og motor skaffa fiskere på gården seg de nye båtene, men etter hvert begrensa mangelen på ei romslig og skjerma havn utviklinga av stedet som fiskevær. Likevel fortsatte sjøretta virksomhet til langt ut på 1900-tallet, med blant annet fiskebruk.

Eierne
Fiskenes og de nærmeste nabogårdene var gammelt krongods, det vil si at først kongen og seinere staten eide dem. Oppsitterne var enten leilendinger eller husmenn.
Etter 1850 blei det mer og mer vanlig at folk kjøpte jorda de dreiv. Det skjedde også på Fiskenes, og etter 1870 var alle blitt sjøleiere.

Bosetninga
Det er ikke mulig i dag å si hvor lenge Fiskenes har hatt fast bosetning. Trolig bodde det folk der lenge før vikingtida. Dessuten kan vi regne med at jakt- og fangstfolk brukte området før de første rydda jord og blei bofaste.
De tidligste sikre opplysningene om bosetninga skriver seg fra to skattelister på 1500-tallet. Da hadde Fiskenes tre til fem oppsittere. Det var et århundre med godt fiske, men da ”den lille istida” skapte langt hardere levekår utover 1600-tallet, gikk folketallet ned, slik det gjorde over alt.
På det laveste midt i århundret hadde Fiskenes bare et eineste brukerpar, og tallet økte ikke før omkring 1720. Rundt 1770 hadde gården igjen like mange oppsittere som tidlig på 1500-tallet.
Godt fiske mot slutten av 1700-tallet førte til at opptil seks par bodde på gården, men så kom ”trångstida” da det neste århundret begynte. Før den var over omkring 1814, var Fiskenes på nytt nede i ett brukerpar.
Etter 1820 økte bosetninga igjen. I storsildtida mellom 1865 og 1875 hadde gården sju-åtte oppsittere, og i de fiskerike årene på slutten av århundret økte tallet til nærmere tjue. Framgangen stansa opp da fisket svikta like før århundreskiftet, men da veien mellom Risøyhamn og Andenes sto ferdig noen år etterpå, økte folketallet raskt igjen.
Den nye utviklinga endra bosetningsbildet i stor grad. ”Gamle Fiskenes” forfalt, i stedet vokste en stripebebyggelse fram langs veien. Etter hvert nådde bosetninga grensa mot Skarstein, men stansa i nord lenge før den nådde Haugnes-grensa.
Etter andre verdenskrig stagnerte folketallet på nytt. En av årsakene var oppløsninga av fiskerbondenæringa, som alltid hadde vært det viktigste fundamentet for bosetninga på Fiskenes. En annen årsak var omlegginga av veien i forbindelse med flyplassutbygginga.
Veien fra Skarstein til Andenes blei flytta på øversida av myrområdene, dermed lå Fiskenes ikke lenger ved en gjennomfartsvei, men ved en mindre trafikkert sidevei. Dette var lenge ei ulempe, heilt til folk oppdaga fordelene ved å bo uten stor trafikk utafor stuedøra.
Fiskenes hadde noen år en del fellesfunksjoner for sitt nærområde, blant annet handel og post. Det ga imidlertid ikke nok grunnlag for økt bosetning. Derimot har stedet miljøkvaliteter som vil sikre at folk fortsetter å bo der i framtida.