Gatelys på Andenes for 60 år siden

Andøya Avis 1964, nr. 32, av Terje Rabben, Oslo.

Inntil en fikk det første lysverket var det parafinlampene som dominerte. Hjemme hadde vi som barn hver sin dag med å pusse og fylle disse lampene som var fra 20 linjers Matador og nedover til 6 linjers som bruktes i gangene og til nattlamper. Der var mindre også – ”ei lita tora” – som bruktes som nattlys. På skolen hadde vi 4 stkr. 14 linjers lamper per klasserom, og det var alltid en kjærkommen avveksling når en av dem ”arbeidet seg opp” og begynte å ryke. Da var det å synge ut: ”Hægstad! Lampa båla!”, og så måtte han ned og få den i orden. Det var sikkert utilstrekkelig med lys, men jeg kan ikke huske annet enn at vi så både på tavla og å gjøre vårt skolearbeid.

Allerede for 60 år siden (1904) hadde man gatelys på Andenes. En del av stedets damer dannet en forening med det formål å samle inn penger til gatebelysning, og til å vedlikeholde dette. Det var store parafinlamper som stod på en lampepost og som i min tidlige barndom ble passet av Sivert Borgfjord. Han hadde noen ekstra store stikker for å tenne disse lyktene. I alt var det 6 stkr.

Da disse nye Luxlampene ble tatt i bruk, ble de gamle lampene delvis erstattet med Luxlamper, men disse tror jeg ble hengt opp av de forskjellige kjøpmenn utover været og ble holdt vedlike av dem.

Men i alle hus hadde man jo lykter til bruk i fjøs, uthus og sjøbuer, og om kveldene var det meget alminnelig å se folk gå ute og i butikkene med lykt. Den siste veteran i så måte var vel skomaker Jørgen Larssen.

På kaiene hadde man da tatt i bruk de såkalte LUKSlampene. Det var svære lamper med glødenett på opptil 100 lys og gjorde god nytte for seg. Men de var så lange at de dårlig kunne brukes inne på de låge bryggene, så der måtte de bruke vanlige parafinlamper under arbeidet.

Etter hvert begynte man å bruke forskjellige typer av disse LUKSlampene i butikker og forsamlingslokaler, men de krevde omhyggelig pass og pleie for å fungsjere.

I 1914 slo en del av stredets forretningsfolk og andre seg sammen og bygde det første lysverket ute på Kiilkaia. Maskineriet var en likestrømsdynamo drevet av en tosylindret Danmotor, kjøpt av Georg Lorentsen, brukt. Han passet dette lysverket det første driftsåret. Det å få dette elektriske lyset var en opplevelse, og for arbeidet på kaiene betød det også meget.

Kjøpmann Svedjan var bas for oppføringen av dette verket, og da man strakte ut ledningene skjedde det med felles innsats fra andelshaverne. Installasjonene i husene ble besørget av brødrene Hammerø fra Borkenes og en Figenschaug fra Tromsøkanten. Nysgjerrigheten var stor, og da elektrikerne holdt på, kom Olai Matisen i Vikan inn og så på og spurte om disse ledningene var for olja til lampene.

Denne Danmotoren holdt ikke lenge, og der ble anskaffet en GREImotor. Verket gikk bra med denne motoren og ble i flere år passet av Serenius og Ovald Simonsen.

Dette verket ble snart for lite og fra 1917 ble det lagt planer om et større lysverk. På Dverberg Hadde Dahle bygget et lysverk drevet av en vindmølle. I tilfelle av vindstille hadde han som reserve en gammel Bolindermotor kjøpt av Petter Ramså. Dahle hadde også et akkumulatoranlegg slik at han leverte strøm også om natten. Vanligvis når det ikke var for mye å gjøre på kaiene hadde vi strøm til  kl. 11 om kvelden. Så blei motoren stoppa, og vi fikk igjen strømmen kl. 7 om morgenen.

På grunn av mangel på alt mulig på slutten av 1. Verdenskrig – olja var strengt rasjonert – gikk interessen i retning av å utnytte torvmyrene til drift av lysverk, og der ble dannet et nytt selskap for et større lysverk, basert på damp fyrt med torv. Det ble bygd ovenfor Andreas Mikalsen ”Store Norske”. Kjelen ble ført i land og ført oppover. Verket kom i gang, men slukte alt for mye torv og ble en kostbar affære, og etter et par år ble det stående til forargelse.

På Haugnes prøvde de og det samme, med samme resultat. Dette verket brente imidlertid ned og ble ikke gjenreist.
Så ble den gamle GREIen på Kiilkaia god å finne og dette gamle verket ble satt i gang igjen og ble passet av Serenius Simonsen og Hans Bjørvik, men det var jo så alt for lite og man fikk ikke skikk på noe lysverk før J. P. Skotnes kjøpte det falleferdige ”Store Norske” og omordnet det for dieseldrift. Dyrt ble dette også, men man hadde da elektrisk lys att, og dette verk gjorde tjeneste helt til etter den siste krig og man fikk bygget ut Lovikanlegget og fikk strøm fra Niingen.

Bleiksfolket må sies å ha vært mere framsynte og mer heldige med sitt lysverk enn de andre forsøk på øya, men denne historie er jo kjent av alle og skal ikke her repeteres.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!