Gammelt fra Bjørnskinngrenda

Av Hjalmar Smevik

Utgangspunkt

Det er ikke meininga at dette skal bli ei prøve på nostalgisk mimring, men med redusert hukommelse, tenkeevne og dårlig syn – alderdommens obligatoriske attributter – kan mangt skje likevel.

Men i si tid syntes eg det var ille at mor og far og andre eldre fortalte oss barna så lite fra den tida de hadde levd i. Grunnen til det var klar nok, de syntes at det de hadde å berette var for ubetydelig og puslete mot alt det store som skjedde ”no for tida”. I og for seg rett nok, den gongen som nå. Likevel føltes det som et ”underslag” av forhold som vi i ettertid hadde et visst krav på å få kjennskap til. Og derfor tar en dette som et slags ”pliktarbeid”.

Nå er dette så langt fra ei sak til sak framstilling. Minnesvikt og subjektiv vurdering gjør at innholdet blir bestemt etter innfallsvinkelen.

Folkevandringstid mot nord

Det var ikke jordbruket som lokka folk nordover, men rikdommene i havet – som var enorme – låg nesten opp til båtstøa og syntes nesten uuttømmelige. Men med teknikken og industrialiseringa av fisket, blei denne rikdommen ikke lenger så enkel å få tak i, og den var ikkje lenger uuttømmelig. Og etter det blei ikke Nord-Norge så attraktivt lenger. Folk begynte så smått for alvor å orientere seg sørover, for første gong i vår historie. Men historia har snudd og kantra på seg før. Og det kan vel hende igjen – så snart det blir vilkår for det.

Befolkningsveksten i Bjørnskinn

Veksten tok til utover 1800-tallet. I 1801 var det i heile Bjørnskinn 46 individ. I Kobbedalen var det 16 stk. I 1865 var det i Vestergården aleine 46 innbyggere, og i Kobbedalen 30 stk. Og tilstrømminga fortsatte. I 1900 var folketallet i Vestergården 78, mens det i KObbedalen var gått ned til 15. Det gikk mot slutten av bosettinga der.

De fleste som slo seg ned i Bjørnskinn kom fra kyst-Norge ned til Voss. Hovedtyngda var fra Trøndelag, med et særlig sterkt innslag fra Kolvereid i Nord-Trøndelag. Det kom også folk fra Nordfjord. De fleste reiste nok heimefra mest på måfå, berre med det ene siktemålet – å få eller finne et bedre utkomme.

Slekters gang

Som for de enkelte individer, har liv og lagnad også for slektene blitt bestemt av natur og næringsliv. Som forskjellen er stor mellom innland og havstrand, har også den menneskelige syklus vært ulik. Inne i landet, i dal- og på flatbygdene kunne generasjonsalderen bli lang, og slektene følges i hundreår, mens den harde tilværelsen ute ved kysten og på havet med sine høge ulykkesfrekvenser, kunne slette ut familien og få slekter til å bli borte i løpet av decennier. Dette siste er karakteristisk for Andøya og Bjørnskinn. Og det meste av forklaringa har det stormfulle havet gjømt utafor en farlig kyst.

Helt inn på1900-tallet krevde fisket på sjøen mange menneskeliv. Flergenerasjonsslekter, som var det vanlige på innlandsbygdene ned over landet, var mer sjeldne å finne i typiske fiskestrøk som Andøya. Her var befolkninga tett ispedd med ”økonomiske flyktninger” fra strøk av landet der det ble mer folk enn det var næringsgrunnlag for. DE kom og slo seg ned, fant næringsgrunnlag for en – to – tre generasjoner og blei borte. Berre et fåtall beit seg fast, og blei flere slekter.

Det gryr av dag

Men – idet hundreåret går mot slutten, begynner det så smått å skje ting. En og annen høvedsmann våger seg til med motor i fiskebåten, og det kom plog og harv på gården. Det kom i gang lokalrutetrafikk på sjø og land, og det blei snakk om telegraf og telefon. Heile næringslivet tok til å ta fart. En begynte å ane at ei ny tid var i emning. Ei tid med større og andre muligheter. Det skulle bli lettere å være menneske.

Fra ressursfattigdom til velstand

Spranget i utvikling var langt, gjennom kriser og krig, jobbetid og arbeidsledighet, nød og bitter politisk kamp.

Samferdsel har alltid vært et viktig vilkår for vekst og utvikling. For å komme til Bø og Nøss hadde det vært å ta seg fram langs fjellet og tørt lende. Til Sørmela og Åknes langs stranda inn til Vågen, og videre langs Kjerkebekken og vest til Sandmelan, og videre inn til bebyggelsen. Til Risøyhamn, Lanesskogan og Åse var forholdet det samme. Transport av varer måtte helst skje på vinterføre. Etter at arbeidet med riksvegen Risøyhamn – Andenes hadde begynt, kom det fart i bygginga av kommuneveger, slik st det blei mulig å komme fram med hest, vogn og slede året rundt. Bilen kom først på tjuetallet. Det blei tidlig opprette landpostruter. Sjøverts hadde lokalbåten vært i gang med elleve anløp rundt øya i flere år allerede. Og så kom turen til lokalt telefonsamband, med sentral i Bjørnskinn for området Nøss, Åknes, Åse og Risøyhamn.

Bygdevegene, postrutene og det lokale telefonsambandet, dette siste finansiert av bygdefolket sjøl, representerte ei gjennomgripende forandring i bygdesamfunnet, og ei mektig drivkraft til næringslivet. Folk syntes jo at det var ikke til å tru at det var mulig å kjøre og sykle bygdimellom, og å kunne gå til telefonsentralen å få snakke med folk langt, langt borte.

Første verdenskrig

Handelsblokaden førte fort til at det blei matmangel og rasjonering. Det blei innført kortordning på mel, sukker, kaffe m.m. Det blei opptelling av potetareal og dyr i fjøset. Potet, ut over det tilmålte, blei tatt og levert inn til rasjoneringslager. Blei det et år for lite til husstanden, fikk en tilskott fra lageret, men da var den gjerne frossen. Kålrabien som blei utdelt, var gjerne god. I mang en heim, med mange barn som trengte mye mat, var krigen ei hard tid å komme gjennom. Det en fikk på korte blei for lite. Dessuten var margarinen for det meste kvalfett som både lukta og smakte pyton. Kålrabien var det store lyspunktet. I heimer med mange barn og dårlig administrasjon kunne det gå ille, slik at naboene måtte gå sammen og samle inn mat og klær. Kom så til at det blei dårlige år både på hav og land. Så om krigssonene lå langt unna, og en derved kunne føle seg trygg, så var gleda stor da marerittet var over.

Trange tider

Storkrigen var over i 1918. Like etter kom Spanskesjuka som tok kraftig for seg av både gammel og ung. I 1920 kom det en epidemi av difteri som tok mange offer. En anna sjukdom som herja stygt, særlig mellom ungdom, var tuberkulosen. Fikk en i familien denne sjukdommen, så kunne lett flere få den, for den var fryktelig smittsom. Og var en i familien først smitta, så blei de skydd av det øvrige samfunn, og dette var det verste. Trulig hadde det gått bedre om helsetilstanden og motstandskrafta hadde vært sterkere. Sjøl om ingen svalt, eller lei åpenbar nød, hadde folk flest ikke så mye å rutte med. Særlig for en del barnerike familier var det hardt nok å få det til å henge i hop. De dårlige kår næringslivet hadde under krigen, fortsatte inn i tjuetallet, med stor arbeidsledighet og næringslivet på lavgir.

Det store århundre

Med det 20. Århundre begynner en ny epoke i vår historie. Fra et statisk samfunn, fast fundamentert på generasjongammelt arvegods. Det begynner nå å vise tilløp til lausriving fra det gamle, og vilje til nytenking. Det bredte seg ei omvelting og nyskaping over heile landet, nasjonalt, kulturelt, økonomisk og sosialt. Ikke med brask og ram, og ikke like fort og sterkt over alt. Men på utrulig kort tid gikk det opp for folk at motor i båten ikke ødela fisket, men ga mindre slit. Og om ikke slåmaskinen tok fullt så mykje gras som en kunne skrape med ljåen, så var den positive forskjellen udiskutabel.

I og med 1905 og gjeninnføring av kongemakta, blomstra nasjonalkjensla som aldri før. Det mest markante utslaget av denne vårløysinga var stiftinga av ”frilynte” ungdomslag i bygd og by. På Andøya hele tolv lag.  Navn som Fram, Idun, Vårblomen, Nordstjerna, Lyngblomen, Prøven, Havgolla, Samhold og Årvak. Dette tilkjennega stemninga som rådde. De tolv laga på Andøya samla seg i  Andøy Ungdomsfylking, som var en del av Lofoten og Vesterålen Ungdomslag, som igjen var fylkeslag i Noregs Ungdomslag.

I Bjørnskinn fikk vi allerede i 1905 ungdomslaget Rett Leid, unik i den rike navnefloraen. Og det blei bygd høvelige ungdomshus, for at unge og eldre kunne komme sammen til sosialt samvær og kulturelt arbeid. ”Rett Leid” var mellom de aller beste, både i lokalfylkingen og fylkeslaget. Dette gav både aktiv og mangfoldig innsats. Et ungdomslagsår arta seg omtrent slik: 2. Eller 3. nyårsdag var det barnejuletrefest med gang rundt juletreet for alle gåføre, sketsjer, leiker, sjokolade, kaker og frukt. Andre søndag i februar var det morsdagsfest for gårdsfolket med tale og sosialt samvær. Fastelavn var det maskerade med leide og fantasifulle sjølkomponerte kostymer. Etter dette var det tid for å starte innøving av skuespill, korsang og leik/dans, alt med tanke på festen 2.påskedag. Den starta med tale eller foredrag om et eller anna emne og slutta med runddans. Den varte til i firetida om natta. Musikken var vanligvis trekkspill. Seinere kom det kommunale vedtekter om at offentlige fester skulle slutte kl. 2, og dette var det mange som mislikte.

17. mai var det først tog. Dette gikk til skolen, til vestergården md stopp ved plassgrinda. Der snudde toget og så gikk turen til sommarfjøsgrinda i nordgården. Snudde igjen, og så gikk toget til ungdomshuset. Her var det tale for dagen, korsang og leiker for barna, slikt som sekkeløp og renn med egg i skei. St. Hansaften var det å samle seg i utmarka med store bål, mat, kaffe og sjokolade. Koking av kaffe gjorde en på bålet med en dertil egna kjel. Etter mat og kaffe var det leiker som ”siste par ut”, hoppe bukk og lignende. Det var god plass ute i det fri. Dette var i fall været tillot det.

Olsokdagen blei feira med kaffe og dans på lokalet. Ut etter sommaren hadde Sanitetsforeninga og Skyttarlaget sine sammenkomster. Høstfesten var gjerne ved månedsskiftet sept./okt. med program som til påskefesten. Første søndag i november var det årsmøte i Rett Leid. Da skulle alle nykonfirmerte inn i laget, og helst fram på dansegolvet første kvelden. Til brensel på ungdomshuset blei det brukt tov. Hvert medlem skulle skaffe en sekk, og til å holde rede på dette var det som regel en nyinnmeldt som fikk det som ”embete” å ha torvlista.

Frammøte av eldre ble tatt som et godt tegn på at laget var på rett lei. Så starta arbeidet med programmet til festen 4. Juledag. Bø, Åknes, Åse og Bjørnskinn hadde delt dagene i romjula seg i mellom for å unngå kollisjon. Men 2. Juledags kveld var det dans på lokalet for ungdommen i Bjørnskinn. Nyttårsaften møttes så til slutt mesteparten av gårdsfolket for å være sammen siste kvelden i året, takke for det gamle som gikk, og ønske hverandre GODT NYTT ÅR.

Sett mot dagens masseproduserte underholdning kan det folk dreiv med for snart 100 år sia synes tuslete, men det er galt. Ikke bare var alt sammen sjølkomponert til minste detalj, og gjennomført gratis og frivillig, men det var for det meste uprøvd nytt som vekte fantasien og skapte vyer. Rett Leid blei en institusjon, ikke bare i Bjørnskinn, men også i bygdene rundt omkring der laget drog ut med sine kulturprogram. Ei drivkraft som bidrog sterkt til å gi grenda den nærings- og samfunnsmessige struktur som skulle prege Bjørnskinn fram til siste krig.

Liv og arbeid på Bjørnskinngården gjennom året.

Vinter: Nyåret kom som regel inn i skikkelig vinterlandskap med så mye snø at utearbeid var vanskelig, eller helt umulig, å få gjort. Kom så til at dagene var korte i januar og februar. Om det var klarvær, kunne en nede i Sundet se soløyet første gang 19.januar.

For mannfolka blei det derfor å ta seg av reparasjoner av hus og redskaper, alt slikt som måtte være i orden til onnetid. De som dreiv fiske, måtte se over bruket, særlig de som dreiv med garn og line. Når dagene blei lengre, blei det gjerne å prøve å komme seg i skogen for å hogge staur til gjerder og hesjer. Ved til brensel var heller ikke å forakte. For de som skulle bort på fiske til Langenes, Nyksund eller Lofoten, og det skulle de fleste, var det ikke så lang tid å gjøre på. Så sjøl om det var seint lyst og tidlig mørkt, så var det bare å stå på. Med dårlig høytørk var det godt med nok hesjestaur. Omkring de lange og smale jordene var det nokså nødvendig at gjerdene var i orden. Blei vinteren lang og kald, kunne det være godt med ved som medskøyt til torvfyringa. Særlig dersom vinterføret var dårlig slik at det blei vanskelig å få torvet heimkjørt. Det var mye arbeid igjen sjøl om veden var hogd og heimkjørt. Den skulle sages sund og klives. Dette arbeidet var ei sak for unggutter og eldre som ikke var i stand til å dra på fiske.  Stauren som skulle brukes til gjerder og hesjer måtte skaves borken av og spisses. Borken var god til opptenn når den b lei tørka. Alt skulle nyttes. Ingenting skulle kastes som ubrukbart. Så det var ikke mangel på arbeid for de som ville. Men det er ikke riktig å hevde at alle tok det like tungt.

Det er vel riktig å hevde at kvinnfolka på gården hadde jamt over vel så hardt arbeidspress som mannfolka. Oppgavene var mer mangfoldige, og en stor del av arbeidet kunne ikke utsettes. Det var obligatorisk at det var kjerringa som måtte først opp om morran. Ta ut aska og tenne opp i omnen. Deretter brenne, male og koke kaffe. Først når kaffelukta begynte å kjennes i huset, var det de andre sin tur til å dra seg opp av senga. Mens de andre satt ved matbordet, var husmora på tur til fjøset og morrastellet der. Det kunne ta både en og to timer, alt ettersom. Så inn med melka, separere og vaske opp. Ikke lenge etter var det å ta formiddagsstellet i fjøset. Det kunne være ”tusen ting” å ta seg til. Melk til kalvene og lam som måtte ha tåteflaske. Det var også slik at en brukte tilleggsfor til kyrne. Koking av potetkål, tang eller fiskeavfall. Ris av bjørk eller rogn var og brukt. I de fleste fjøs var det ikke innlagt vann. Dette måtte hentes fra brønn eller bekk utafor fjøset. Og vasskildene kunne ligge mange meter unna. Transporten foregikk med børtre i store trebøtter. Tangen som er nevnt måtte skjæres ute i fjæra når ”sjøen var ute”, samles sammen med fingrene eller greip, lesses opp og drages heim på  kjelke. Den blei kokt i ei stor gryte som var installert i fjøsgangen. Når tangen var kokt, blei den servert i båsene med litt sildemel på, dersom det fantes. Når bunøda var stor, bruktes også røsslyng. Sankinga av dette foret foregikk tidlig om våren på skaresnø, og helst med kjelke om morran før sola tina snøen. Fiskeavfallet kom fra Langenes eller Nyksund med båter som var heime i helgene. Det måtte hentes på Bø når båtene kom til land. Det var ofte dårlig sledeføre på vårparten. Avfallet var torskehau og slog for det meste. Dette måtte kokes. Alt i alt en masse arbeid, ofte med dårlig resultat. Dette å skaffe tilleggsfor, og å skaffe vann til dyra var ofte et blodslit og tok mye tid og krefter for husmora. Da mannfolka begynte å ta del i fjøsstellet ut på tjuetallet, blei det skikk på saker og ting. Da blei det slutt å bære gjødsla ut av fjøset på greip. Det blei bygd gjødselkjeller. Vassbøttene kom bort. Det blei lagt inn vann både i hus og fjøs. Automatiske drikkekar til hver ku kom på plass. Det hadde gitt mang ei slitt husmor flere levedager om husfaren hadde hatt litt mer vett i skolten. Men det var slik det var – og det tok tid å komme i gang og tenke nytt – og å gjennomføre det.

Utkjøringa av husdyrgjødsel var fast jobb om vinteren. Jordteigene var lange og smale – fra 500 – 1000 meter fra fjellet til fjære eller utmarksgjerde. Transport på vogn kunne skje bare til de nærmeste jordstykkene. Ellers måtte det skje på vinterføre med slede for å skåne marka. Gjødsla blei lagt i dunger, avpassa til de enkelte jordstykkene. Disse dungene ble så spredd fra vogn når snøen var gått av marka. I fjøset foregikk det på denne tida gjerne kalving og lamming. Kalvene og sauer med lam måtte plasseres i egne binger. Og det kunne bli litt av et spetakkel når alle munner skreik etter mat og drikke.

Arbeidet med gjødselkjøringa tok mannen seg av, men det var stort sett det eneste. Der mannen var mer interessert i fiske enn i jordbruk og husdyrstell var det kvinnfolka som fikk unngjelde. Ikke for ingenting het det i Finnmark at ”når fiskaren kjem på land, er han akkurat som torsken – då ligg han berre og gapa”.

Å skaffe lys i hus og fjøs trenger et kapittel for seg. Lyset innadørs blei skaffa med oljelamper. Det var parafin som blei brukt til drivstoff. Lampelyset som var på den tida var dårlig. Den minste – Gløtten – hadde ei veke på bare 1 cm brei for å trekke opp olja fra beholderen, slik at det blei en flat fdlamme inne i glasset, regulerbar opp til 2, 5 cm. Denne gav lys til å legge seg og stå opp, men lys til å arbeide i var det ikke. Til dette hadde en 8 eller 10 linjers lamper. Der gikk veiken i ring gjennom maskinen, fra 4 – 6 cm brei. Større lampeglass gjorde at flammen kunne bli 6 – 7 cm høg før lampa begynte å ose. Disse lampene kunne bare brukes innadørs. Ett lyspunkt var opphengt over spisebordet i kjøkkenet og ett over rundbordet i stua. I andre rom som var i bruk, kunne det være plassert ei vegglampe eller ei stålampe på bordet.

Utendørs, i vind og vær, hadde en ei ”flaggermus” som egna seg bra til å gå ute med. Det var som en slags maxiutgave av ”Gløtten” med breiere veike, og et vidt glass som tillot større lysflamme. Ellers var lykta laga slik at vind og vær ikke fikk slokke flammen, med mindre det blåste sterk storm. Inne i fjøs og låve hadde fjøslykta sitt bruksområde. Det var ei vanlig lampe, plassert i et lite ”hus” med glassvegger. Dette var for å hindre brann. Rundt første verdenskrig kom en ny, mer lyssterk type i bruk. Matador hette den. Den brukte så mye parafin at den ble brukt bare i bestestua. Dessverre var det slik at bestestua var som regel ikke oppvarma. Når så denne lampa blei tent i kaldt rom, og det så blei fyrt opp i omnen og temperaturen steig, begynte lampa å ose, med mindre en ikke hadde passa på å skru ned. Derfor kunne det hende at stua gikk full av sot fra lampa. Dette blei liggende på møbler og golv. Å holde belysninga i orden, krevde stell av veiken, pussing av maskinen og vasking av lampeglasset. Det var ikke heldig å tørrpusse glasset, da kunne det breste- Parafinen måtte det spares på, den måtte det kontanter til for å kjøpe, og det var det lite av. Inntil1920 var det ikke butikk i Bjørnskinn, så alt slikt som parafin, lampeglass o.a. måtte være på plass. Dersom det ikke var tilfelle, så var det å ty til talglyset. Dette hadde en som regel støpt sjøl av innvollsfett etter slaktinga. Som nevnt, var parafinen dyr å kjøpe, så det var å spare – slokke lampa i grålysninga om morran ”ikkje brenne opp dagen” og å ”sitte skjømming” om ettermiddagen til det var helt mørkt.

Der fallet fra fjellbekken var stort nok, kunne en få innlagt springvatn, men det var ikke sjølsagt at dette blei utnytta. Det var heller ikke sjølsagt med utslagsvask. Så en så ofte i heimene at det v ar to bøtter, ei reinvassbøtte og ei skjettvassbøtte.

Ved de fleste fjøs lå gjødseldungen utafor fjøset, slik at kvinnfolka (naturligvis) etter at de hadde mokka møkre bort fra dyra – ofte med ei tung rake av tre – måtte bære gjødsla ut med greip til gjødseldungen. Men også dette blei det bedre med etter hyvert som det blei bygd skikkelige gjødselskur – ”frauskur”.

Jordbruk og husdyrhold

Som innlandsgrend måtte Bjørnskinn ligge særlig godt til rette for jordbruk og husdyrhold og for de fleste bli hovednæring. Fram til 1850 var Bjørnskinngården som kirkegods delt i tre bruk: Vesterjorda, skyld 2,63, fra vestre utmarkgjerde østover til Mellagårdsbekken. Mellajorda, skyld 3,28, østover til skjellet mellom Joh. Smevik og Alfred Caroliussen. Videre østover kaltes Nordgården. I 1848 kjøpte eieren av Mellajorda en sjettedel av Nordgården. Etter dette blei Mellajorda å strekke seg fra Mellagårdsbekken til Nordgårdsbekken. I 1868 blei så halvparten av det som var kjøpt av Nordgården solgt til klokkergård. Det har vært spekulert over om hvorfor noen har retter både av Mellajorda og Nordgården. Saka er enkel, da en tolvtepart av Nordgården ennå eies av Mellajorda. Vesterjorda blei først delt i to, Vesterjorda og Bakkan, og seinere delt i seks bruk. Mellajorda blei først delt itre: Forhøyningen, Håpet og Sorgenfri, seinere delt i ni bruk. Og endelig blei Nordgården delt i ti bruk. Fra de to hovedbruk i Vestergården blei det videre fradelt seks husmannsplasser i Kobbedalen, fordelt på Nerdalen, Melladalen og Øverdalen. De enkelte bruksnavn som blei fastsatt ved utskiftningene har lite eller ikke vært brukt til vanlig. Men enkelte delnavn har holdt seg gjennom åra. F. eks. Vesterjorda, Bakkan, Mellagården, Ra, Innergården, Nordåkeren, Klompan og Riseveien.

Foret til buskapen måtte folk skrape sammen fra et vidt område. De prøvde jo å gjødsle, der de kunne komme til – på rabbene og vollene, men hadde lite kunnskap om hvordan de skulle ta vare på husdyrgjødsla. Gjødselkjellere forekom ikke. Gjødsla blei kasta ut ved hvert fjøsstell og blei liggende i dunge, utsatt for frost og nedbør. Mye av gjødselverdien var borte før den blei spredd.

Hele fjellsida over gården var delt opp med presist angitte skjell. Det samme var Nordliua, Aksla og La-lia. Slåttene vestover, i Aksla, Einersletta, Storjordliene Bjørnlia, hele Kobbedalen og vestover til skjellet mot Bø. Disse slåttene var dels lagt til det bruket som eide skogteigen, og dels på skift. Enkelte myrdrag og bekkefar som det vokste gras eller sev på, blei brukt av den som eide skogteigen eller torvteigen. En vrimmel av detaljerte stedsnavn vitner om at det var en intens bruk av utmarka. Det var et svært vidt, og svært slitsomt område å sanke inn for fra, og så ulendt og steinete som utslåttene var, måtte det kreve mye tid.

Helt inn på 1900-tallet var forståelsen av for og forverdi slik at det blei sett på som viktig og nødvendig å vente med slåtta til graset var utvokst og hadde satt frø for at høyet ikke skulle svinne, men holde seg kvantitetsmessig. At det dermed tapte seg kvalitetsmessig var ikke forstått. Og med sein slått og stort areal å fare over, kunne det gå langt ut på høsten før en blei ferdig. Det hendte at det kom snø før det siste var berga.

Ikke alle hadde stor nok løe for å ha høyet i. Så det kunne bli både en og to stakker utafor fjøset. Og det foret de berga sammen i utslåttene måtte stakkes der, for å kjøres heim på vinterføre. Det var lagt større vekt på å fore fram flest mulig dyr om vinteren, og spe på med lang utegang på høsten, tidlig utslepp om våren, bruk av alle mulige slag hjelpefor, enn å ha best mulig avdrått av dyra.

For å fornye buskapen var brukt naturmetoden. Avlslag var ikke oppfunnen ennå. Vanligvis blei det ordna slik at de største bruka på skift tok ut en fin oksekalv og ”sette på” slik at den etter ett år kunne brukes i avlen. Men det var ikke sjelden at kyrne tok kalv så seint at de blei stående tørre en stor del av vinteren. Det var et særsyn med haustbære kyr, så om vinteren kunne det bli knapt med melk. Med sauene gikk det mye friere for seg. Det blei sett på værlam for å ta seg av jobben. Men dette førte med seg mye vinterlam som også krevde sin del av grovforet som det fra før var lite av. De som hadde geiter ordna seg på samme måte med avlen som de som hadde sauer.

Det er klart at avdrotten buskapen kunne gi på dette grunnlaget var liten sammenlikna med dagens resultat. Med dårlig gjødsel på skrinn jord måtte resultatet bli til svarende for potet og bygg.

På de største bruka gav likevel jordbruket så stor avkastning at familien hadde en sikker og rimelig levemåte. Det aller meste av klærne blei laga på gården av ull fra sauene. Og så bli det så mye penger av det de kunne omsette av smør, kjøtt, huder og skinn at de kunne skaffe de tinga de ikke kunne tilvirke sjøl. For de som ikke var sjølberga på denne måten var det å ty til fiske. Naustnakken, med naust, båter og bruk, viser at fisketilgangen i Vågen og Sundet blei utnytta. Og de som ikke fikk nok der, kunne dra videre der det var bedre fangstmuligheter, og det var ikke uoverkommelig langt unna. Det er fortalt at en av brukerne på Mellajorda hadde jakt som han seilte til Bergen med.

Ei folke- og jordbrukstelling i 1845 viste at de 44 innbyggerne i Bjørnskinn hadde 6 hester, 37 kyr, 87 sauer, 29 geiter og 0 griser. Videre hadde de 870 liter poteter i utsed. På de fleste områder svarer oppgavene til 10 – 11 prosent av hele Bjørnskinn sokn.

I slutten av 1920-tallet satte det inn ei verdensomspennende depresjonstid, som fikk følger også for det lokale samfunn. Det fantes i Vesterålen en hel del – til dels store – fiskedamper eller skip som sysselsatte en stor del av fiskere i Bjørnskinn. Under krakket gikk de fleste av fiskeselskapa konkurs, med de følger det hadde for de folk som hadde sitt arbeid om bord i båtene. Når det i tillegg ikke var arbeid å få på anna hold, så kan en forstå den situasjon det var for mange. Disse hadde ofte store familier å forsørge. Sosiale ordninger fantes ikke.

Myndighetene satte da i gang noe de kalte nødsarbeid. Det var betalt helt ned i kr 1,50 pr. dag. Og det var ingen kort arbeidsdag de måtte utføre, hele 12 timer. Det blei også satt i gang ei storstilt bureising først på 30-tallet. Det vokste opp nye bygder rundt Bjørnskinn. Ei var Stokkland på andre sida av Vågen, ei anna var Myrland nord om Bjørnskinn. De fleste av de som bosatte seg der var ungdom fra Bjørnskinn. De bygde seg først fjøs, som i mange tilfelle blei nytta til oppholdsrom for både folk og fe de første åra. Og barn blei det og, ofte 8 – 10 barn, og de gikk på skole i Bjørnskinn. Stokkland fikk egen skole først i 1942. Barna fra Myrland, Lanesskogan og Risøyhamn gikk i Bjørnskinn.

Det kunne kanskje sies mangt om denne bosettinga på disse plassene. Det var myr og atter myr som de hadde å hanskes med. Og har en litt kjennskap til denne materien, så veit en hva for vansker det fører med seg. Ene året vokste det veldig, neste året kunne marka være kvit av isbrann. Ikke så rart at mange ga opp etter få år. En kan vel si at det var godt ment, men det kosta mange år og illusjoner.

Alt salg av jordbruksprodukter foregikk til private oppkjøpere, slikt som melk, kjøtt o. a. men først på 30-tallet skjedde det noe viktig på dette feltet. Da kom det ei lov om omsetning av jordbruksvarer. Det ble innført regulering av priser og produksjon. Forholda før denne kom, har en et typisk eksempel på. Når sauene kom ned fra fjellet, gikk prisen på sauekjøtt til botn, og ingen hadde verken plass eller for, slik t de kunne ha dyra til prisen gikk opp. Den melka det ikke var behov for i egen husholdning, eller lot seg selge direkte til forbruker, blei separert og kjerna til smør og levert til kjøpmannen. Denne leverte så varer til vederlag. Det var ikke snakk om oppgjør med kontanter.

Ut etter 30-tallet blei det så satt i gang arbeid for å få til meieri i Risøyhamn. Det blei danna andelslag med kr 5,- per andel og ku. Andøya Fløtemeieri kom i gang sommeren 1937. Som resultat av at kjøttomsetninga kom inn i ordna former, kom Norges Kjøtt og Fleskesentral som omfatta hele landet. Det blei starta fem saueslakterier i 1934, 2 på Vestlandet, 1 i Bogøy i Steigen, 1 på Leknes i Lofoten og det 5. På Sortland. Da disse slakteria kom i drift, gikk prisen på sauekjøtt opp fra kr 0,45 til 0,90 per kg.

Ut over 30-tallet blei det gradvis bedre tider. Det blei bedre om arbeid for de fleste. I denne tida blei det gjennomført ei stor og viktig sosial reform, nemlig alderstrygda. Det har aldri vært enkelt å bli gammel, men i og med gjennomføringa av alderstrygda blei det betraktelig lettere, ikke bare for de eldre, men også for de som hadde de eldre i huset.

Til tross for alle lyspunkta i denne tida så dukka det opp mørke skyer ute i Europa. Militarismen var på frammarsj. ). April 1940 blei landet hærtatt av Tyskland. Livet i Bjørnskinn gikk stort sett som før, bortsett fra at radioapparata måtte leveres til okkupasjonsmakta. Men i 1942 blei det ei endring. Okkupasjonsmakta rekvirerte ungdomshuset, skolen og omtrent en tredel av bustadhusa i Bjørnskinn til innkvartering av soldater. Dette skapte store problem for de som blei berørt av vedtaket. Og det blei stort sett alle. Eierne av de husa som ikke blei rekvirerte, måtte hjelpe de som var blitt huslause. Skolen måtte inn i private hus. Det som folk best kunne avse, var som regel bestestua. Den primære årsaken til rekvireringa var at det skulle bygges militære anlegg i Nattmålsholen. Her blei det ut etter krigen bygd forsvarsanlegg og herberge for soldatene. Etter hvert blei bustadhusa i Bjørnskinn frigitt. Skolen og ungdomshuset var ikke frigitt så lenge krigen varte. Når det gjaldt matsituasjonen under siste krig, så var det sagt av de som mintes forrige krig at det var lettere denne gangen. Det var rett nok rasjonering på alt mulig, men det var ofte at det ikke var varer å få på de korta en var tildelt. I Bjørnskinn hadde de fleste tilgang på melk, kjøtt og fisk. Og potet og grønnsaker blei jo dyrka. Det verste var mangelen på klær, skotøy o.a. siste året krigen varte, kom det en del familier som var tvangsevakuert fra Finnmark og Nord-Troms til Bjørnskinn.

For å avskaffe oljelampa tok Bjørnskinnfolket opp tanken om å skaffe elektrisk lys. Først blei det kjøpt inn et mindre dieselaggregat som skaffa en del av gården lys. Etter kort tid blei det kjøpt et større som hele gården hadde nytte av. Først på 50-tallet blei det vasskraft fra Lovikvatnet. Seinere i 50-åra blei det lagt vassledning fra Storvatnet i Nordgårdsmarka til ed som ikke hadde springvatn.

Under krigen tok en av bygdas menn opp tanken om å få til realskole i Bjørnskinn. Denne blei starta på loftet i Bjørnskinnskolen, men måtte leve et omflakkende liv i private hus under krigen. Mest var det ungdom fra Andøya, men skolen var også søkt fra andre deler av Nord-Norge.

Dette var historia til ei lita Nordlandsbygd i løpet av om lag 200 år.

Om Hjalmar Smevik:

Hjalmar Smevik. Han var født i Bjørnskinn i 1911. I 1940 dro han til Oslo for å studere språkfag ved universitetet der. Men da det ble snakk om at studentene skulle sendes til Tyskland, kom han heim. Her startet og drev han den såkalte Vinterrealskolen i Bjørnskinn 1942 – 1946. Seinere var han aktiv i arbeidet for å få opprettet Statens lånekasse, hvor han også ble sjef.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Lokalhistorie på nett!